Ljore

 

Før det var vanlig med vinduer i bolighus, var det alltid en ljore over ildstedet i oppholdsrommet. Åpningen lå gjerne tett inntil mønet og i midten av rommet. Åpningen var firkantet og på størrelse som et lite vindu. Ljoren var åpen om sommeren og i godt vær, og alltid mens det ble fyrt på åren eller i røykovnen. Ellers var den dekket av en skjå, en firkantet treramme som passet til åpningen. Rammen var trukket med en gjennomsiktig hinne laget av skinnet fra en kumave, senere med glass. Denne innretningen kunne lukkes eller åpnes ved hjelp av en «skjåstang». I gamle dager skal det ha vært slik at en frier som kom til gården burde holde hånden på skjåstangen når han frembrakte sitt ærend.^[2]

Ljoren var en nødvendighet i husene helt fra de eldste former for boliger (telt, gamme, stue) oppsto og til ildsted med lukket røykløp ble innført på 1500- og 1600-tallet. Eilert Sundt skriver i 1862:

«Ved Aaret 1750 var den bekjendte Dr. Erik Pontoppidan Biskop i Bergen, og han siger udtrykkelig, at Bygderne paa Vestsiden af Filefjeld eller i hele Bergens Stift udmærkede sig fremfor andre Egne i Landet med den gammeldags Simpelhed, at Bønderhusene vare uden Vinduer, saa det var sjelden endog hos en rig Bonde at finde en såkaldet Glas-Stue.»^[3]

Da det ble vanlig med vinduer i husene, forsvant behovet for lysåpning i taket, og ljoren ble i første omgang mindre, og ofte en tett treluke. Da åren og røyovnen ble avløst av peis eller lukket jernovn, ble røyken ledet opp i en skorstein med røykpipe over tak, og dermed forsvant ljoren i taket.

Skogsarbeidere bodde tidligere i laftede skogshusvær med ljore, kalt ljørkoier. Slike koier ble forbudt til overnatting først i 1937.

I våre dager kalles åpningen i taket på en lavvo for ljore, og den har tilnærmet samme funksjon som i de gamle bolighusene.