Li Hongzhang

Li gjorde seg bemerket under Taipingopprøret, da han i spissen for en liten styrke fordrev opprørerne fra hans fødeprovins Anhui, og deretter fikk høy kommaondomyndighet og samarbeidet med major Charles George Gordons hær (den alltid seierrike hær) under dens fremgangrike innsats i felten 1863-64. Li var i 1861 blitt utnevnt til provinsdommere i Zhejiang og ble i 1864 guvernør for Jiangsu-provinsen, som da akkurat var blitt helt gjenerobret fra taipingopprørerne.

Han slo i perioden 1866-70 ned et nytt opprør, Nian-opprøret lenger nord i landet. I 1870 ble han guvernør over Zhili, der han med kraft slo ned på alle forsøk på å anstifte fremmedfiendtlige folketumulter. Li ble snart også superintendent over handelen i Tianjin, Yantai og Yingkou og var siden til sin død, med visse avbrudd og fluktueringer, den faktiske lederen av Kinas utenrikspolitikk.

Etter Tongzhi-keiserens død (1875) deltok Li i det statskupp som plasserte den mindreårige Guangxu-keiseren på tronen men reelt gav makten til de to enkekeiserinnene.

Han fikk i 1883 befalet over troppene i de provinser som grenset til Tonkin, og ledet de forhandlinger med Frankrike som gikk forut for utbruddet av den sino-franske krig i 1884. Han var etter krigsnederlaget også Kinas fremste forhandler ved freden i Tianjin i 1885.

Lo Hongzhang var gjennom nederlagene under krigen og under inntrykk av den raske modernisering av det japanske samfunn, overbevist om at Kina måtte tilegne seg kunnskap fra de moderne europeiske oppfinnelser på mange områder, ikke minst innen forsvar, samferdsel og kommunikasjon. Han gikk dermed i gang med å skape en moderne bevæpnet og trent hær (Beiyanghæren) og en krigsflåte (Beiyangflåten) i Nord-Kina. Han befestet Port Arthur, Dagufortene ved Tianjin, og andre strategisk viktige punkter langs kysten. Han gikk også inn for forbedring av veinettet.

Med Japan forsøkte han å unngå konflikter, men klarte ikke å avverge utbruddet av den første japansk-kinesiske krig (1894-95) om de to staters innflytelse i Korea. Mange skyldte, nokså urimelig, på ham da krigen fikk et ytterst uheldig utfall som smadret flåten og svekket hærstyrkene avgjørende. Han hadde stått «vestens barbarer» for nær, mente man, og falt dermed i unåde. Men det varte ikke lenge; han ble i 1895 satt til å forhandle med Japan. Samme år ble han såret under et pistolattentat av en fanatisk japaner, men kunne ikke desto mindre sluttføre forhandlingene som endte med Shimonosekitraktaten (17. april 1895).

Deretter var det han som i Beijing i november samme år måtte, etter påtrykk fra de europeiske makter, forplikte Kina til ytterligere forhøyde krigsskadeerstatninger. Li inngikk det følgende år også den såkalte Li-Lobanov-traktaten med den russiske diplomaten Aleksej Lobanov-Rostovskij, som gav Russland vidtgående rettigheter i Mandsjuria.^[7]

 

 

Li ble i august 1895 utnevnt til Kinas kansler. Han representerte sitt land ved Nikolai IIs kroning i Moskva i 1896 og besøkte deretter Berlin, Haag, London og USA, overalt mottatt med store æresbevisninger. Han er også kjent i forbindelse med byggingen av den transsibirske jernbanen (samme år, i 1896). I den forbindelse mottok han en stor bestikkelse fra den russiske finansminister Witte – tre millioner gullrubler – mot at man kunne legge toglinjen gjennom Mandsjuria (en strekning som ble hetende den kinesiske østbane). Dette var en vesentlig del av prosjektet innen man fikk bygget Amurstrekningen (Amur-banen).

Hans innflytelse ved det kinesiske hoff forble intakt også etter palassrevolusjonen i 1898, som gav hele regjeringsmakten til Lis gamle beskytterinne, enkekeiserinne Cixi, men i 1899 ble han sendt, halvt i unåde, til Sør-Kina som generalguvernør av Liangguang.

Under Bokseropprøret tilbakekalte imidlertid enkeekeiserinne Cixi ham sommeren 1900 til tjeneste i hovedstaden. Han ble etter opprøret satt til å forhandle med intervensjonsmaktene, og det ble han som på Kinas vegne undertegnet Bokserprotokollen, kort tid før han døde.

Li har av og til på grunn av sin diplomatiske dyktighet og sin energiske statskunst blitt kalt «Kinas Bismarck». En kjempestautue i bronse (støpt hos Lenz i München) av Li ble i 1906 oppstilt i et minnetempel bygd for ham nær Shanghai.

Han var i en viss grad reformvennlig og kjente bedre enn den eldre generasjon i øvrig av sina landsmenn den europeiske sivilisasjonen, og hadde fått respekt for dens materielle sider. Personlig kunne Li være ganske hensynsløs.

• Samuel C. Chu, Liu Kwang-Ching, red.: Li Hung-chang and China's early modernization. Armonk, New York: Sharpe, 1994. ISBN 1-56324-242-7
• A.W. Hummel: Eminent Chinese of the Ch'ing period (1644-1912). Washington, 1943-33.

• (en) Li Hongzhang – kategori av bilder, video eller lyd på Commons  
• Mrs. Archibald Little (1903). Li Hung Chang: his life and times. Cassell & Co. Besøkt 8. desember 2011. 
• Alicia E. Neve Little (1903; rpr. 2010). Li Hung-Chang: His Life and Times. Cambridge University Press. ISBN 1-108-02400-9. Besøkt 8. desember 2011.  Sjekk datoverdier i |dato= (hjelp)

• Hung-chang Li, Hirobumi Itō, Verbal Discussions During Peace Negotiations between the Chinese Plenipotentiary, Viceroy Li Hung-Chang, and the Japanese Plenipotentiaries, Count Ito and Viscount Mutsu, at Shimonoseki, Japan, March–April, 1895 (Tientsin Press, 1895). GOOGLE BOOK: [1]. Transcripts of the talks and negotiations.