Leilending

På 1100-tallet kunne man ikke bli leilending før i fjerde generasjon som fri mann (altså først som sønnesønns sønn av en løsingssønn). Leilendigen hadde rett til å tåle mannebot for noen typer forseelser, i stedet for fysisk straff. For en mindre forseelse var manneboten 2 mark eller tilsvarende 214,32 gram sølv på 1100-tallet.

Omkring 1300 eide kirken og klostre 40 % av jorden i Norge, konge og adel eide knapt 30 %. Jorden ble leid ut til å brukerne som da var leilendinger. I tillegg til kirke, konge og adel kunne også stormenn eie jord som ble leid ut. Leieavtaler med kirken kunne arves, men det fantes også ettårskontrakter.^[1]

Bonden skrev som regel en såkalt bygselkontrakt med eieren av gården. Fra senmiddelalderen av var slike kontrakter ofte på livstid (såfremt man ikke misligholdt avtalen), og kontrakten kunne i de fleste tilfeller gå i arv mot at en ny kontrakt ble skrevet på arvingen. En bygselkontrakt gjaldt også for leilendingens enke; men hvis hun giftet seg opp igjen, måtte kontrakten skrives på nytt med hennes nye mann.

En leilending måtte betale landsskyld til jordeieren. Landskylden var en årlig leieavgift fastsatt i forhold til jordens bruksverdi og var jevnt over rundt 1/6 av normal bruttoavkastning av bruket. Landskylden ble beregnet i vanlige jordbruksprodukter som korn eller smør. Den øvrige plikten, ifølge leilendingskontrakten, var såkalt påbud som at bygninger på eiendommen skulle vedlikeholdes og (i noen tilfeller) at man skulle hjelpe til på jordeierens gård ved behov. På 1200-tallet var jordleie så utbredt at Landsloven av 1274 fastsatte leidangsskatt etter landskyld.^[2]

Åbud (senere kalt åbod eller åbot) er den andre av to hovedytelser (i tillegg til landskylden) en leilending måtte betale til jordeieren for å drive jorda. Åbud var plikter som fulgte med det å bo på et bruk og drive det,^[3] som å vedlikeholde jord, holde jorda i hevd og unngå tapping av utmarksressursene. Begrepet er kjent fra middelalderen blant annet i Konungsbók (Codex Regius) i den norrøne formen ábúð. I høymiddelalderen var åbud (eller åbod) og landskyld de obligatoriske og lovfestede ytelsene fra norske leilendinger.^[4][5] I en dom fra 1297 ble det lagt ned forbud mot at jordeieren kunne kreve andre ytelser enn åbud og landskyld.^[6]

En bonde kunne i tillegg til å leie jord også eie jord, og kunne med andre ord være både selveier og leilending på én og samme tid. I 1710 fikk han forkjøpsrett hvis jordeier ville selge eiendommen.

I senmiddelalderen ble de materielle og økonomiske forholdene bedre for leilendingene. For en leilending i høymiddelalderen gikk to tredjedeler av utbyttet fra åkerbruket til såkorn og til å betale landskyld, skatt og tiende. Som følge av dette var sult, feilernæring og utpint jord vanlig. I senmiddelalderen snudde dette. På grunn av pestepidemien svartedauen ble befolkningen kraftig redusert. Dermed var det færre til å dyrke jorda. De som overlevde fikk derfor bedre forhold. Landskylda gikk ned, og det var mange gårder å velge mellom. De dårligste gårdene ble derfor forlatt (ødegårder), og folk kunne velge seg langt bedre gårder.^[7]

Fra 1700-tallet har norske bønder kjøpt leilendinggårdene. I noen områder av landet var det få leilendinger, også i middelalderen; dette gjelder spesielt i Telemark og Agder. I andre landsdeler, som i Nord-Norge og på Vestlandet, og spesielt i fiskeridistriktene, var leilendingen den vanligste.

I sin bok Haram skriver sosiologen og folkelivsgranskeren Eilert Sundt om sammenhengen mellom folkets sedelighetstilstand og jordeie. Sundt hadde konstatert at Haram på Sunnmøre var det sted i landet der det ble født færrest barn utenfor ekteskap. Han reiste dit for å gjøre en studie av sammenhengene. Han konstaterte at bøndene, fiskerbøndene, på Haram var leilendinger. De var ikke interessert i å forbedre sine gårder; det kunne føre til øket landskyld. Derfor var de heller ikke interessert i å ha husmenn til gårdene sine. Alle unge visste at det var umulig å få en husmannsplass. Et leilendingsbruk (et gårdsbruk), kunne en ung mann bare skaffe seg ved å inngå ekteskap med en eldre enke. De fleste ekteskap ble derfor inngått som fornuftsekteskap. Sundt konstaterte at selv om sedelighetstilstanden tilsynelatende var god, var Haram likevel preget av svært alderdommelige sosiale forhold.^[8]

• Steinar Imsen og Harald Winge: Norsk historisk leksikon. Kultur og samfunn ca. 1500–ca. 1800 (2. utgave, Cappelen Akademisk Forlag, Oslo 1999)
• Eilert Sundt: Harham – Et Exempel fra Fiskeri-Distrikterne. 1859.

• Leilending, artikkel hos Store norske leksikon
• Middelalderens økonomi, artikkel hos Norgeshistorie.no
• Gårdslivet i middelalderen, artikkel hos Norgeshistorie.no