Limnos

 

Limnos er stort sett flat (og har således mer 30 sandstrender), men i vest og særlig i den nordvestlige delen er grovt terreng og fjellrikt. Det høyeste punktet er fjellet Vigla, 470 moh. Den viktigste byen er Mirina på vestkysten og Moudros på østkysten med en stor bukt midt på øya. Mirina (også kalt «Kastro» i betydningen «festning») har også en god havn som er blitt oppgradert med en vestlig sjømur.

Byen er setet for handel til og fra det greske fastlandet. I innlandet er det beiteområder for tradisjonell sauedrift og øya er kjent for dens Kalathaki Limnou^[3] en ost gjort fra melk fra geiter og sauer.

Frukt og grønnsaker som vokser på øya er blant annet mandel, fiken, meloner, vannmeloner, tomater, gresskar, og oliven. Den viktigste matavlingen er hvete, bygg, og sesam; faktisk kornmagasin for Konstantinopel i Bysants. Limnos produserer også honning, men det er også tilfelle med de fleste steder i Hellas, og totalen som produseres er kun litt mer enn hva som omsettes lokalt. Muskat, vindruer, vokser overalt og benyttes for å produsere en særegen bordvin som er tørr, men har en sterk smak av muskat. Siden 1985 har det kommet en rekke kvalitetsviner fra Limnos.

Øya har en utmerket flyplass med en lang rullebane.

 

For antikkens grekere var øya hellig for Hefaistos, guden for metallarbeid, som — slik han forteller det selv i Iliaden^[4] — ramlet ned på Limnos da Zevs kastet ham hodestups ut av gudenes bolig på Olympen. Der ble han tatt vare på av sintierne (trakiske pirater) i henhold til Iliaden, eller av havnymfen Thetis ifølge Pseudo-Apollodorus.^[5] og der med en trakisk nymfe ved navn Kabiro (en datter av Protevs) ble han far til en stamme kalt kabirere. Hellige innvielsesritualer dedikert til dem ble framført på øya.

Hefaistos' smelteverk, som var lokalisert på Limnos, foruten også navnet Aethaleia, peker til stedets vulkanske vesen. Det er sagt at ild tidvis sprutet fra Mosychlos, et av øyas fjell. Den antikke geografen Pausanias viser til en liten øy kalt Khryse som lå utenfor kysten av Limnos og ble svelget av havet. All vulkansk aktivitet er i dag død.

De tidligste innbyggerne av øya skal etter sigende ha vært en trakisk stamme som grekerne kalte for sintiere, fra gresk Σίντιες Sinteis («ødeleggende»), i betydningen «plyndrere», «pirater»,^[6] Det sies at navnet Lemnos ble benyttet av Hekataios i en trakisk tittel for gudinnen Kybele. Dyrkelsen av Kybele fulgte trakerne, og hadde spredt seg fra Anatolia fra svært langt tilbake i tid. Hypsipyle og Mirina (navn på en av deres fremste byer) er knyttet til amasonene som igjen er knyttet til asiatisk dyrkelse av Kybele.

I henhold til sammendrag fra Bibliotheke (Epitome I:9), da Dionysos fant Ariadne forlatt på øya Naxos, brakte henne over til Limnos hvor han gjorde henne gravid med Thoas, Staphylos, Oenopion, og Peparethos. Romeren Plinius den eldre skrev i sitt verk Naturalis Historia (xxxvi. 13) om en bemerkelsesverdig labyrint på Limnos, som dog ikke har blitt identifisert siden eller av andre.

Ifølge en hellenistisk legende ble alle kvinnene forlatt av sine ektemenn til fordel for trakiske kvinner, og som hevn drepte de hver eneste mann på øya.^[7] Fra denne hendelsen, som antagelig forskrekket alle andre greske menn, ble uttrykket «lemnianske gjerninger» et fast uttrykk hos grekerne.^[8] I henhold til Apollonios Rhodios' Argonautika gikk argonautene i land på øya hvor de bare fant kvinner, styrt av Hypsipyle, datter av den gamle kongen Thoas. Fra argonautene og kvinnene på øya nedstammer et folk kalt minyere. Deres konge Euneos, sønn av Jason og Hypsipyle, sendte vin og forsyninger til akajere (det navnet som Homer brukte om grekerne) ved Troja. I henhold til senere greske historikere ble minyerne fordrevet av pelasgere, et folk som skal ha kommet fra Attika i Hellas.

I en annen legende ble Filoktetes, sønn av Poias av Meliboea i Thessalia, etterlatt på Limnos av grekerne underveis til Troja. På Limnos stelte han sin sårete fot i ti år, inntil Odyssevs og Neoptolemos overtalte ham til å følge dem til Troja. Ifølge Sofokles levde han ved fjellet Hermaeos. Aiskhylos hevder det var herfra nyheten om Trojas fall ble signalisert hjem til Argos. På Limnos ble sår etter slangebitt behandlet med en spesiell kur, nemlig terra sigillata (= segljord eller forseglet jord, tysk Heilerde og Siegelerde) fremstilt av finkornet leire som finnes flere steder i Europa og også i Norden. Pedanius Dioskorides brukte «lemnisk jord» som legemiddel ved forgiftning, bitt av giftige dyr, insektstikk og dysenteri. Han løste opp leiren i vin og ga pasienten å drikke. I antikken var det naturlig at en person med et sår som ikke ville heles etter slangebitt, søkte behandling på Limnos.^[9]

De historiske elementer bak disse tradisjonene er antagelig at den opprinnelige trakiske befolkningen gradvis kom i kontakt med grekerne etter hvert som gresk sjøfart begynte å forbinde de spredte øyene i Egeerhavet. Trakerne var teknologisk underlegne de greske sjøfolkene.

 

Levninger av den eldste menneskelige bosetning på de egeiske øyer som er avdekket så langt er blitt gjort av en arkeologisk gruppe på Limnos bestående av greske, italienske og amerikanske arkeologer. Fra juni 2009 begynte undersøkelsene av funnstedet Ouriakos ved Louri-kysten ved Fyssini i kommunen Moudros. Hittil er det avdekket steinredskaper av høy kvalitet fra epipaleolitisk tid, som indikerer at steinalderfolk bestående av fiskere og jegere og samlere bosatte seg her for ca. 14000 år siden.^[10]

En årsak for bosetningen er tilgangen på obsidian, eller vulkansk glass, og dette ble eksportert, noe tilstedeværelsen av obsidian på det greske fastlandet indikerer. Det betydde at øyboerne reiste til og fra blant annet Attika, en distanse på mellom 10 og 15 km. Andre funnstedet i Egeerhavet viser at det var et veletablert system av utvinning av obsidian og distribusjon.^[11]

På stedet Poliochni ved en naturlig havn oppsto det en bosetning i den siste fase av den neolittiske tid, 3000-tallet f.Kr. på en lav skråning på østkysten av Limnos.^[12] I tidlig bronsealder utviklet det seg til et blomstrende handelssenter med kontakter med de andre øyene i nordøstlige egeeriske øyene, kysten av Antolia og det greske fastlandet. Her utviklet det seg et av de første tidlige, urbane sentrene og således en av de aller første byene i Europa med en grunnleggende sosial og sivil struktur.^[13] Lokaliseringen førte til utviklingen av en jordbruksøkonomi og sikring av et overskudd som dekket ernæringen av flere hundre innbyggere på 2000-tallet f.Kr. Syv byggefaser er avdekket i de arkeologiske lagene i Poliochni som bekrefter en bosetning fra slutten av neolittisk tid og fram til slutten av bronsealderen,^[12] da stedet ble oppgitt uten bevis på ødeleggelse ved slutten av hva som kalles tidlig egeisk II periode.

Bosetningen i tidlig bronsealder ble gradvis økt til et område på opptil 15 000 km² som besto utelukkende av steinbygninger med rektangulære rom og plasser. En sentral veg gikk parallelt med kystlinjen og med bygninger på begge sider, krysset vertikalt av mindre veger. Dette er det første dokumenterte eksempel på såkalt lineær byggesystem i Egeerhavet og Balkan som senere dukket opp på Lesbos ((Lésvos) og Troja. Dette tidlig eksempelet på byplanlegging ga ly for rundt 1500 beboere. Poliochni fikk også en befestningsmur med tårn og steinmuren ble jevnlig utvidet.^[12]

 

Organisering antyder også en sosial organisering, som med forsvarsmuren. En større rektangulær bygning med doble rekker av sitteplasser på begge langsidene var antagelig benyttet som et buleuterion (gresk bygning eller sal som rommet en boule, rådsforsamling).^[14]

I august og september 1926 gjorde italienske arkeologer fra Athen^[15] prøveundersøkelser på øya.^[16] Hensikten var å sette søkelys på den «etruskisk-pelasgiske» sivilisasjon. Utgravningene ble gjort i funnstedet Hephaistia (oppkalt etter Hefaistos) på nordkysten av øya ettersom i henhold til Herodot overga pelasgerne stedet til Miltiades fra Athen. I en nekropolis der fra rundt 800-700-tallet f.Kr. ble det avdekket bronseobjekter, keramikk, og over 130 ossuarier («knokkelhus»). Disse inneholdt særskilte mannlige og kvinnelige gravornamenter. De mannlige inneholdt kniver og økser mens de kvinnelige inneholdt øreringer, bronsespenner, halsringer, og lignende.

Dekorasjonene på en del av gullobjektene inneholdt spiraler av mykensk opprinnelse, men hadde ingen geometriske former. I keramikken var også preget med spiraler påvirket av mykensk kultur. Resultatene fra utgravningene indikerte at beboerne på Limnos i tidlig jernalder kunne ha være levning fra en mykensk befolkning. I tillegg finnes den tidligste dokumenterte referansen til stedet Limnos i mykenske teksten ra-mi-ni-ja, «Limniske kvinne», skrevet med stavelsesskriften Linear B.^[17] Professor Della Seta rapporterte: ^[18]

«Mangelen på våpen av bronse, overflod av våpen av jern, og typen av keramikk og nålspenner gir inntrykk av at nekropolis tilhører 800- eller 700-tallet f.Kr. At det ikke tilhørte en gresk befolkning, men til en befolkning som, i øynene på hellenerne, åpenbart var barbarer, er vist ved våpnene. Greske våpen, daggert eller spyd, mangler; våpnene er de til barbere, øksen og kniven, er vanlige. Siden den gang har befolkningen imidlertid bevart så mange elementer fra mykensk kunst, tyrsenere eller pelasgere på Limnos kan bli gjenkjent som en levning av en mykensk befolkning.»

 

Homer snakker som om det var en by på øya kalt Limnos. I klassisk tid var det to byer, Mirina (også kalt for Kastro) og Hephaistia,^[19] som var hovedbyen. Det er funnet et betydelig antall mynter fra Hephaistia, og blant de ulike typene finnes gudinnen Athene med hennes symbol uglen, stedegne religiøse symboler, dioskurenes luer, Apollon og andre. Noen få mynter fra Mirina er kjente. De tilhører perioden med attisk okkupasjon av øya og er av typisk athensk type. Noen få mynter har også navnet for hele øya framfor en bestemt by.

Et spor etter lemnisk språk er funnet i en inskripsjon fra 500-tallet f.Kr. på en gravstein, Lemnos-stelen. Det er påvist likheter mellom lemnisk og de to språkene etruskisk og raetisk i henhold til vokabular og grammatikk. Den tyske lingvisten Helmut Rix foreslo i 1998 eksistensen av en antatt språkfamilie kalt tyrsenske språk.^[20] Øya tilpasset seg senere til den attiske greske dialekten til Athen.

Limnos ble erobret av den persiske generalen Otanes på vegne av den asiatiske herskeren Dareios. Kort tid senere, i år 510 f.Kr. ble øya gjenerobret av Miltiades den yngre, tyrannen av trakiske Kherson. Miltiades dro deretter tilbake til Athen og øya forble under athensk besittelse fram til det ble svelget av det makedonske rike.

1 197 f.Kr. erklærte romerne og Romerriket Limnos for frigjort, men i 166 f.Kr. ble den gitt over til Athen som beholdt nominell besittelse av den inntil hele Hellas ble gjort om til en romersk provins i 146 f.Kr. Etter delingen av Romerriket i 395 e.Kr. ble Limnos fordelt til Det bysantinske riket.

 

Som en provins under Det bysantinske rike, tilhørte Limnos bysantinske thema (provins) av Egeerhavet, og ble et mål for saraseneres (muslimske) angrep.^[21] Som en følge av oppløsningen og fordelingen av Det bysantinske rike etter fjerde korstog ble Limnos avgitt til det latinske riket og gitt som et len til den venetiansk Navigajoso-familien under megadux Filocalo Navigajoso. Filocalo døde i 1214 og ble etterfulgt av sin sønn Leonardo og dennes søstre som fordelte øya inn i tre len mellom seg. Leonardo beholdt tittelen som megadux av det latinske riket og halv øya med hovedstaden Mirina mens hans søstre og deres ektefeller mottok en kvart hver med festningene Moudros og Kotsinos. Leonardo døde i 1260 og ble etterfulgt av sin sønn Paolo Navigajoso, som motsto angrep fra Bysants på gjenerobring inntil han døde under en beleiring av øya under den bysantinske admiralen Licario i 1277. Motstanden ble fortsatt av hans hustru, men i 1278 ble Navigajosi-familien tvunget til å kapitulere og avgi øya tilbake til Bysants.

I løpet av de neste århundrene underlagt Bysants spilte Limnos en framtredende rolle: som en følge av tapet av Lilleasia ble øya en viktig matkilde og hadde stor betydning i de tilbakevendende borgerkrigene på 1300-tallet.^[21] Som en følge Konstantinopels fall til osmanene (muslimene) i 1453, ble øya fortelt til provinsen Gattilusi av Lesbos, men etter at despotatet Morea falt i 1460 ga sultan Muhammad II bort som eiendom til den siste despot, Demetrios Palaiologos.^[21]

Øya havnet under kontrollen til republikken Venezias kontroll på nytt. I 1476 greide venetianerne og øyboerne med hell å forsvare Kotsinos mot tyrkisk beleiring, men ble avgitt til osmanene ved 1479 i avtalen i Konstantinopel som avsluttet den første osmanske-venetianske krig. I løpet av femte osmanske-venetianske krig, fulgt av betydelig seier over den osmanske flåten, erobret venetianerne øya igjen den 20. august 1656, men osmanene klarte å underlegge den på nytt senere, den 31. august 1657 eller beleiring på 36 dager. I 1770 ble Kastro beleiret av grev Orlov i løpet av den russisk-tyrkiske krig (1768–1774). Den berømte sufipoet Niyazi Misri ble sendt i landflyktighet hit for flere år på slutten av 1600-tallet.

 

I løpet av den russisk-tyrkiske krig (1806–1812), vant admiral Senjawin sjøslaget slaget ved Lemnos utenfor kysten av øya. Den 8. oktober 1912 under den første Balkankrigen, ble Lemnos en del frigjort som en del av Hellas. Den greske marinen under kontreadmiral Pavlos Kountouriotis overtok øya under noe tap fra den okkuperende tyrkisk osmanske garnisonen, som ble overlevert til Anatolia. Bukten i Moudros ble en fremste ankerplass for den greske flåten og denne lokalisering var egnet for å overvåke Dardanellene og forhindre et overraskende angrep fra den osmanske marinen inn i Egeerhavet. To ganger forsøkte osmanene på dette, men ble slått tilbake i sjøslagene ved Elli og Lemnos. Således ble osmanene forhindret fra å gi forsyninger og støtte til sine landsstyrker i greske Makdedonia sjøvegen, noe som var en avgjørende faktor i suksessen for Balkanforbundet i krigen.

I løpet av den første verdenskrig, benyttet ententemaktene tidlig i 1915 øya for å erobre stredet ved Dardanellene, rundt 50 km unna. Dette ble gjort hovedsakelig av britene og hovedsakelig grunnet Winston Churchills entusiasme. Havnen ved Moudros ble satt under kontroll av den britiske admiral Rosslyn Wemyss, som ble beordret til å forberede den gang hovedsakelig ubrukte havnen for operasjoner mot Dardanellene.

 

Havnen var bred nok for britiske og franske krigsskip, men den manglet veltilpassede militære anlegg, noe som ble anerkjent fra tidlig av. Tropper tiltenkt for Gallipoli måtte forberede seg og trene i Egypt; og havnen fant det vanskelig å overkomme skadene fra den katastrofale slaget om Gallipoli. Angrepet ble avlyst ved dens åpenbare fiasko ved slutten av 1915. Moudros' betydning ble mindre, men den forble ententemaktenes fremste base for å blokkere Dardanellene gjennom hele krigen.

Mot slutten av oktober 1918 ble våpenstillstanden mellom Det osmanske rike og ententemaktene signert ved Moudros.

Etter at Den røde armé seiret i den russiske borgerkrigen, var det mange kosakker fra region Kuban i sørlige Russland som flyktet fra landet for å unngå sult og forfølgelse fra bolsjevikene. En kjent sted for evakuering var på den greske øya Limnos hvor hele 18 000 kosakker gikk i land, skjønt mange døde senere av sult og sykdom. De fleste forlot øya etter et år.

 

I dag har øya Limnos rundt 30 landsbyer og bosetninger. Provinsen omfatter også øya Agios Efstratios i sørvest som har en del særdeles flotte strender og har en av de få og små ørkener i Europa.^[22]

Klima på Limnos er hovedsakelig middelhavs. Vintrene er generelt milde, men det vil tidvis være noe snøfall. Sterke vinder er et trekk ved øya, særlig i august og om vinteren, derav dens tilnavn Ανεμόεσσα, «den vindbesatte». Temperaturen er typisk 2 til 5 grader celsius mindre enn i Athen, særlig i sommertiden.

 

I 2001 hadde Limnos 12 116 regulære boliger hvor 65 prosent var bygd i stein og 90,2 prosent hadde tak med heller med røde fliser.^[23]

Øyas økonomiske aktive befolkning i 2001 var 6 602. Av dem var 12 prosent ansatte, 20,5 prosent var selvstendig næringsdrivende, 55,3 prosent lønnsmottakere, 7,1 prosent ulønnet familiemedlemmer, og 5,1 prosent hadde ikke bestemt beskjeftigelse. Av den økonomisk aktive andel av befolkningen arbeidet 17,9 prosent i landbruket, 5,3 prosent i lysfabrikasjon, 11 prosent i konstruksjon, 6,7 prosent i hotell og restaurantbransjen, og resten i annen næringsaktivitet.^[23]

• Alkamenes (400-tallet f.Kr.); skulptør
• Ilias Iliou (1904 – 1985); politiker, leder av Forente demokratiske venstre
• Rallis Kopsidis (1929 – 2010); maler, forfatter

• Lemnisk
• Tyrsenere

• Offisielt nettsted  
• (en) Lemnos – kategori av bilder, video eller lyd på Commons  
• Arkeologisk nettsted for Limnos
• Den første verdenskrig på Limnos, fotografier
• Summer Academy in Griechenland og Limnos, tysk nettsted
• Fotografier fra Limnos Arkivert 12. august 2007 hos Wayback Machine. ved Vassilis Triantafyllidis