Kulturminne

Kulturminner omtales ofte som en del av kulturarven. Den har oppstått såvel ved nyskapning som ved at impulser er mottatt utenfra, innlemmet i kultur og til en viss grad blitt gitt et eget uttrykk/versjon. Ut fra denne forståelsen spenner dette vidt, og omfatter kulturelementer fra de eldste tider såvel som fra vår egen tid, fra alle sosiale lag og fra alle etniske grupper, praktstykker av høy kunstnerisk verdi såvel som dagligdagse bruksgjenstander, materielle såvel som immaterielle kulturelementer.

Begrunnelser for å arbeide med kulturvern og ivareta kulturminner ligger i at de bidrar til følelsen av identitet og rotfeste for enkeltmennesker og grupper, samt skaper forståelse for tradisjoner.

Kulturminnenes verdi ligger i den historien de dokumenterer og i at de bidrar til å bygge identitet. Kulturminnenes symbolske og identitetsbyggende karakter gjør at de ofte har vært et krigsmål ved militære konflikter, jfr bombingen av Stari Most i Mostar og av Dubrovnik under krigen i det tidligere Jugoslavia. Tilsvarende ødeleggelser av mål uten militær verdi skjedde også under andre verdenskrig. Fra nyere tid kan nevnes Talibans ødeleggelser av Buddha-statuene i Bamiyan i mars 2001 og av kulturminner under krigshandlingene i Midtøsten.

 

I Norge eies kulturminnene både av private eiere og av frivillige organisasjoner som Fortidsminneforeningen (tilsluttet Norges kulturvernforbund), museer og kommuner, fylker og stat. Statens andel av finansieringen er for en stor del kanalisert gjennom Riksantikvaren, museene og Norsk kulturminnefond.

Kulturminneforvaltningen i Norge, det offentlige kulturminnevernet, ledes av Riksantikvaren, som er et eget direktorat under Miljøverndepartementet. Riksantikvaren har fullmakt til å frede faste kulturminner og båter ved enkeltvedtak eller forskrift. I plansaker kan regionale kulturminneforvaltning eller Riksantikvaren stoppe planen ved såkalt innsigelse hvis nasjonale interesser er berørt. Den regionale kulturminneforvaltning er lagt til fylkeskommunen, som regel ved Fylkeskonservator, og Sametinget for samiske kulturminner. På lokalt nivå er det kommunen som har ansvaret. Vern på lokalt nivå etableres ofte gjennom bruk av plan- og bygningsloven. De største bykommunene har etablert egne fagetater under ledelse av en Byantikvar.

I Norge er alle kulturminner fra før 1537 (reformasjonen), stående bygg fra før 1650, samiske kulturminner fra 1917 eller eldre, og skipsfunn eldre enn 100 år, automatisk fredet i henhold til kulturminneloven. Kulturminner før 1537 kan også kalles fornminner. I lovhierarkiet står kulturminneloven over blant andre plan- og bygningsloven, slik at det ved konflikt mellom disse er kulturminnelovens bestemmelser som gjelder.

Nyere kulturminner fredes ved enkeltvedtak av Riksantikvaren (vedtaksfredning) ved delegert myndighet fra Miljøverndepartementet. Blant nyere tids kulturminner prioriteres foruten bygninger (både eksteriør og interiører) og bygningsmiljøer også kulturlandskap, fartøyer, kjøretøyer, kraftstasjoner og -demninger og andre kulturminner som viser framveksten av dagens samfunn. Myndighet til å godkjenne tiltak på fredede hus og anlegg er delegert til fylkeskommunene. 2. august 2006 ble de to første fartøyene fredet, hjuldamperen DS Skibladner og bilfergen MF Skånevik.

Kulturminnelovens § 2:

«Alle spor etter menneskelig virksomhet i vårt fysiske miljø, herunder lokaliteter det knyter seg historiske hendelser, tro eller tradisjon til. Med kulturmiljøer menes områder hvor kulturminner inngår som del av en større helhet eller sammenheng.»^[1]

Kommunen kan gjennom plan- og bygningsloven regulere verneverdige enkeltbygg eller miljøer til hensynssone bevaring. Vernerestriksjonene begrenser seg til bygningers eksteriør og interiør, uten løst inventar. De håndheves av kommunen selv og gir et svakere vern enn fredning, da det er langt enklere å endre en reguleringsplan enn å oppheve et fredningsvedtak.

 

Den danske betegnelsen er «bygningsfredning», og den første danske «bygningsfredningslov» trådte i kraft 12. mars 1918. Det er den strengeste beskyttelse innenfor bevaring i Danmark. Det er Slots- og Kulturstyrelsen^[2] som freder bygninger. Det skjer når det besluttes at en bygning har arkitektonisk eller kulturhistorisk verdi av nasjonal betydning. Som regel må en bygning være minst femti år gammel, og fredningen kan også oppheves hvis det ikke lenger finnes grunn for fredning. 1. juli 1966 trådte en ny dansk bygningsfredningslov i kraft som hadde to klasser, A- og B-klassifikasjoner. Samtidig ble Statens Bygningsfredningsfond opprettet for å redde fredede bygninger som var under forfall. Dette fondet ble nedlagt i 1997 da en ny fredningslov for bygninger trådte i kraft 1. desember samme år. I 2001 gikk ansvaret fra Miljøministeriet til Kulturministeriet hvor en nyopprettet Kulturarvsstyrelse hadde administrasjonsansvaret. Ansvaret med fredede bygninger har økt med 1 156 i 1918, rundt 2 500 i 1966, og fra 1997 var det en markant økning på rundt 9 200 bygninger, og rundt 0 700 i 2007.^[3]

 

Den svenske betegnelse for kulturminne er «byggnadsminne» hvor verdifulle bygninger, miljøer og hageanlegg i Sverige kan utpekes som kulturminne i henhold til den svenske kulturminneloven. Det er den sterkeste form for beskyttelse som finnes i svensk lovgivning. For å presisere beskyttelsen formuleres og nedfelles en liste over bevaringsverdige verdier for hver enkelt bygning. Det finnes over 2 000 bygninger og miljøer som er oppført i Riksantikvarieämbetets bygningsregister.^[4] Svensk praksis for bevaring har også en rekke andre virkemidler i tillegg til frede bygninger.

• Kulturmiljø
• Verdensarven

• Lovdata – Lov om kulturminner
• Sentrale forskrifter fra Lovdata – hjemmelsregister
• Miljøstatus i Norge: Kulturminner Arkivert 11. august 2013 hos Wayback Machine.
• Miljøstatus i Norge: Arkeologiske kulturminner
• Kulturminnesøk
• Kulturminner i pressområder
• Riksantikvarens ordforklaringer
• Norsk kulturminnefond