Kronikk

I Danmark ble sjangeren innført av redaktør Henrik Cavling^[4] som hans viktigste nyskapning i avisen Politiken, som satte sin første kronikk på trykk 16. mai 1905 og siden satte navn på fenomenet - de første to ukene ble det kalt «Politikens føljetong». Paradoksalt nok var det omleggingen til moderne nyhetsavis som tvang frem nyskapningen; for når Cavling ryddet forsiden til nyheter, var han nødt til å flytte det offentlige ordskiftet inn i avisen. Den første kronikken var skrevet av Georg Brandes med tittelen «Den svakeres rett og plikt». Den handlet om den tyske forfølgelsen av Nordslesvigs dansktalende befolkning, og Brandes oppfordret den herskende klassen i Tyskland til å kreve at de danske sønderjydene skulle behandles «som Sveits behandler sine italienere.»^[5]

For ikke å skremme bort leserne fra den lange artikkelen, kamuflerte Cavling kronikkens lengde ved å anbringe den nederst på en side, og dele den opp i 2 x 8 eller siden 2 x 6 lave spalter. Han omtalte den slik: «Af andre nye Rubrikker henleder vi Opmærksomheden på Føljetonen på femte Side. Den vil findes daglig, skrevet af Mænd, der i vor Tid ejer de berømteste Navne i Skandinavisk Videnskab, Litteratur og Kunst.» I starten likte Politikens egne fremtredende medarbeidere dårlig å se sine artikler forvist fra avisens forside; men snart ble det status å få teksten sin trykt som kronikk i Politiken.^[6]

Cavling redigerte kronikken, men skrev den sjelden selv. Rundt 2.000 etterlatte brev vitner om hans utstrakte kontakt med personer i hele Europa. Det var Cavling og brødrene Georg og Edvard Brandes^[7] som ga kronikken slik prestisje - Edvard skrev 367 kronikker og Georg 258. Likevel skal Johannes V. Jensen^[8] ha overgått dem. Brandes-brødrene skrev om det meste, og om Georg het det i en bok til kronikkens 50-årsdag: «Kronikken syntes som skapt for Brandes. Her fandt han en tumleplass for sin mangfoldighet, sin selvstendighet, sitt rettsinn og sin kampiver.» Hans bror Edvard beskrev seg selv som «halvt politiker, halvt dikter, halvt videnskapsmann og halvt journalist.»^[9]

Aftenposten innførte først i 1930-årene «Ukens kronikk», mens Bergens Tidende lanserte en fast kronikk først i 1956, senere kalt «Dagens kronikk». Denne forsvant fra spaltene i 1990, men gjenoppstod alt det følgende året etter store protester, og professor Bernt Hagtvets uttalelse om at BT hadde «drept kronikken». Den var nå omdøpt til «Nettopp nå» og plassert nederst på ledersiden, uten mulighet til forlengelse og dermed fratatt muligheten for de sammenhengende tankerekker som er kronikkens styrke. Professor Hagtvet skrev: «En avis skal gi erkjennelse, ikke bare gjenkjennelse. Den skal ikke bare rapportere begivenheter, men gi dem mening, dybde og sammenheng.» Johann Roppen sammenlignet i 1992 kronikkene i Aftenposten og Dagbladet i årene 1960 og 1988,^[10] og beskrev som den viktigste endringen at flere skribenter og grupper slapp til på kronikkplass i 1988. «Farvel til hoffet» kalte han denne prosessen. 14. mars 1995 kom BT på banen igjen med skikkelig plass til kronikken, begrunnet av sjefredaktør Hans Erik Matre: «Det skal være tillatt å skrive langt - hvis man har noe viktig på hjertet.»^[11]

• Leserbrev

• [3] Hvordan skrive en kronikk