Knaben

 

Knabeheiene ligger i hovedsak mellom 750 og 850 moh., men har topper opp til nesten 1 000 moh.. Det er et rikt fugle- og dyreliv i terrenget, med falk, hare, elg, orrfugl, rein, rype og ørn.

Et stykke vest for selve gruvesenteret er det anlagt et alpinsenter, og det bygges stadig nye hytter i området.

Alpinsenteret har 3 nedfarter som er ca. 1 000 meter lange. En av alpinløypene er blåmerket, to er rødmerkede, den ene med et sortmerket. Høydeforskjellen i anlegget er 182 meter.

Forekomster av molybden var grunnlaget for gruvedriften på Knaben. I 1897 fant man ut at molybden brukt som herder i stål gav en legering med egenskaper spesielt gunstig for våpenproduksjon. Knaben har derfor hatt oppgangstider når det har vært ufred i verden.

Norges sørligste reinsdyrstamme har tilhold på Knaben.

Det nye veianlegget til Knaben, som ennå ikke var helt avsluttet da gruvene ble nedlagt og stedet ble fraflyttet, ble gjort ferdig i 1977.

Tidlig på 1800-tallet ble det konstatert at det var molybden (og ikke grafitt) i fjellene ved Knaben. Man anså derfor den gangen at forekomstene var uten økonomisk verdi. Men nesten 100 år senere, i 1902, ble rettighetene til å drive gruvedrift i området ble kjøpt for 6 000 kroner av et selskap hvor blant annet Sam Eyde deltok. I 1904 ble rettighetene solgt videre til et engelsk selskap for 250 000 kroner. Prisen på molybden var imidlertid lav og driften ved gruvene ble innstilt i 1909.

På begynnelsen av 1913 lå prisen på ca. 1 krone pr kilo, men uroen i Europa førte til at stormaktene rustet opp – og i løpet av 2-3 år gikk molybdenprisen opp til over 30 kroner/kilogram.

Første verdenskrig gav oppgangstider på Knaben – og i andre gruvesamfunn. På det meste hadde 10 forskjellige gruveselskap virksomhet i området. Det ble drevet molybdengruver 21 forskjellige steder i Norge under første verdenskrig. Da krigen var slutt. gikk bunnen ut av markedet og 20 av gruveselskapene gikk konkurs i løpet av kort tid. Bare selskapet A/S Knaben Molybdængruber, som drev gruva Knaben II, overlevde. Driften ble innstilt første halvår 1973. Gruven produserte i 1972 320.000 tonn råmalm og hadde omkring 100 ansatte. Knaben var i 1973 den eneste produsenten av molybdenmalm i Europa.

Det var vanskelige tider gjennom hele 1920-tallet og til langt ut på 1930-tallet. Men i andre halvdel av decenniet var det mer enn 400 ansatte i gruveselskapet og folketallet på Knaben kom opp i over 700. Svenske interesser hadde nå overtatt selskapet.

Da andre verdenskrig brøt ut var gruvene på Knaben de eneste molybdengruvene i Europa som var i drift. Knaben ble følgelig ansett som ett av de industriforetakene i Norge som det var størst risiko for at de allierte styrkene ville forsøke å ramme. De tyske okkupantene stasjonerte på det meste om lag 1 000 soldater i området, og det ble anlagt en rekke stillinger for kanoner og antiluftskyts. Anleggene ble forsøkt ødelagt med bombing av de allierte to ganger i 1943.

 

Det første angrepet, 3. mars klokken 14:29, kom som lyn fra klar himmel på gruveanlegget. 16 nordmenn og den tyske verkssjefen Ing. Schmarje ble drept, mens en tysk vaktsoldat og syv nordmenn pådro seg lettere skader. Vaskeribygningen ble påført store skader, og anlegget var ute av drift i 2-3 måneder. Ti britiske de Havilland Mosquito jagerbombere fra Royal Air Force No 139 Squadron deltok i angrepet, som ble utført fra lav høyde. På returen ble ett av flyene skutt ned utenfor Egersund, av den tyske offiseren Uffz. Schmid i et jagerfly med betegnelsen Fw190 (7./JG 1). Den britiske piloten, som het Bulpitt, er gravlagt i Egersund. Den andre britiske offiseren ombord, Sgt. Amond, ble aldri funnet. Angrepet ble forberedt ved hjelp av organisasjon XU, som fikk smuglet ut tegninger av anlegget for så å bli overlevert til britiske myndigheter.

Ifølge noen kilder detonerte en tidsforsinket brannbombe i Knaben-anlegget den 5. mars klokken 07.30. Andre har bestridt denne opplysningen, og fremholdt at det etter krigens lover ikke var tillatt med slike bomber, og det derfor er mer sannsynlig at det var en blindgjenger som eksploderte. Eksplosjonen klokken 07.30 tok livet av fem russiske krigsfanger som deltok i opprydningsarbeidet etter bombingen to dager tidligere. Brannen spredde seg til en lagerbygning, der materialer og reservedeler for 1 1/2 millioner kroner (1943-verdi) brant opp. Samme dag ankom ytterligere forsterkninger til luftvernet på Knaben.

Den 16. november deltok 263 amerikanske B-17 bombefly i et tokt mot Norge. 131 av dem hadde anlegget på Knaben som mål, de øvrige gikk mot Vemork-anleggene ved Rjukan i Telemark. Angrepsstyrken kretset lenge over Knaben før bombene ble sluppet. Dermed fikk befolkningen tid til å søke tilflukt. Angrepet kom i fem bølger og varte i over en time. Ingen sivile liv gikk tapt denne gangen, men to personer ble skadet. Blant de tyske luftvernartilleristene ble fem drept og ti skadet under angrepet.

Angrepet førte til stans i all gruvedrift i fire måneder. Tyskerne anslo at de amerikanske flyene hadde sluppet 750 bomber, og omtrent 300 av dem lå innenfor verksområdet. Blant annet fikk bombeflyene inn en fulltreffer i transportbåndet til knuseanlegget, og flere nedgravde høyspentkabler ble revet over. Flere trebygninger ble knust av lufttrykket, og laboratoriet var fullstendig rasert av en blindgjenger som hadde gått rett gjennom taket.

Etter denne bombingen besluttet tyskerne og de svenske eierne å bygge et nytt, bombesikkert vaskeri inne i gruven. Dette vaskeriet var først ferdig i mai 1945.

 

 

I 1957 ble vaskeprosessen igjen flyttet ut i dagen. Den siste, større utbygningen skjedde i 1966, da en ny møllehall ble ferdig.

Arbeidsstokken ved gruvene på Knaben var tradisjonelt rekruttert fra nærområdet i Fjotland og fra Eiken, Flekkefjord, Kvinesdal, Sirdal og Åseral. Etter krigen valgte mange fra disse områdene andre arbeidsplasser. Helserisikoen forbundet med forekomsten av borestøv i gruvene var én årsak. Allerede i 1937 hadde dr. Wishmann i Mandal, som var en slags uoffisiell bedriftslege for gruvearbeiderne, konstatert en høy forekomst av lungesykdommen silikose blant de ansatte. Dessuten gav etterkrigstiden mulighet for annet, godt betalt arbeid i distriktet, både innen kraftutbygging og annen anleggsvirksomhet. 1950-tallet var også en tid med stor utvandring til USA fra disse distriktene.

For å rekruttere arbeidskraft til erstatning for dem som sluttet, opprettet gruveselskapet et program som blant annet omfattet boliger for familier. De annonserte etter arbeidskraft i Nord-Norge, og mange yngre familier flyttet fra Nord-Norge til Knaben.

De første familiene med barn kom til Knaben på 1930-tallet, men først i 1954 ble det bygd egen skole i gruvebyen. Den økende tilflyttingen av barnefamilier gjorde at skolebygget fort ble for lite. I en årrekke krevde befolkningen at det måtte bygges ny skole. Kommunestyret etterkom kravene, og høsten 1972 kunne barna i Knaben begynne på en ny, tidsmessig skole med både svømmehall og gymnastikksal.

Senere samme år kalte direktøren i gruveselskapet inn til allmøte på «Grubeheimen» og meddelte at driften skulle avvikles og gruvene nedlegges. Alle ansatte ble tilbudt jobb i morselskapet som holdt til i Avesta i Sverige. Men i praksis innebar den bedriftsøkonomiske beslutningen som var tatt, at hele Knaben-samfunnet ble nedlagt. Den 30. april 1973 var siste arbeidsdag, gruvene ble stengt og folket flyttet fra bygda. Siden har Knaben først og fremst vært et sted for ferie, fritid og rekreasjon.

I 2007 ble det satt i gang begrenset prøvedrift i det gamle dagbruddet. Malmprisene og etterspørselen internasjonalt hadde utviklet seg dithen at tidligere marginale gruver kan drives lønnsomt igjen. Da driften startet opp igjen var planen å drive begrenset utsprengning av malm, og konsentrere malmen lokalt før eksport.^[2]

• Høydeforskjellen i gruva er 280 meter
• Fra nord til syd er gruva ca. 1 200 meter lang
• Utvinningen av malm har blitt drevet ned til 19. etasje
• Det ble klargjort for drift ned til 21. etasje
• Det er 12,5 m mellom hver etasje
• De høyeste strossene måler 120 meter
• Storknuseren ved verket hadde en kapasitet på 1 500 tonn per døgn

 

Anlegg og bygninger i gruveområdet står ennå, blant annet heisetårnet og vaskeribygningen. Arbeiderboligene i gruvegaten er overtatt av turister og brukes i dag som ferie- og fritidsboliger, men de har sitt opprinnelige preg i behold. Det meste av maskiner og utstyr forøvrig er demontert og fjernet.

Knaben leirskole ble etablert i skolebygget som en prøveordning da gruven ble nedlagt i 1973. Leirskolen ble senere et permanent tilbud til grunnskoleklasser fra andre steder.^[3]

Et svært stort sanddeponi i dalbunnen vitner om 88 års gruvevirksomhet på Knaben. Det er gjennomført en rekke tiltak for å forhindre avrenning, men deponiet forårsaker tilsig av metall (kadmium, kobber og molybden) og flotasjonskjemikalier til Kvina.

Til tross for at Knaben ble praktisk talt fraflyttet i 1973, valgte eieren av stedets landhandel å fortsette driften – og holder fortsatt ut. De dagene landhandelen er åpen møter man her en butikk som har et miljø og en innredning som er svært forskjellig fra storsamfunnets effektive Rimi- og Kiwi-butikker, selv om vareutvalget vil være kjent.

I verkets gamle administrasjonsbygg har Knaben Gruvemuseum blitt etablert. Museet drives pr. 2015 av foreningen «Knabens Venner» og Kvinesdal kommune.^[4]

Sommeren 2008 ble monumentet «Gruvearbeideren» avduket i Knaben. Verket er av Stavanger-kunstneren Gøril Førsund og er en bronseskulptur av en gruvearbeider som skyver en gruvevogn.^[5]

Næringsdepartementet ga tidlig på 2000-tallet Norsk Bergverksmuseum i oppdrag å drive ulike registreringsarbeider i gruvesamfunn i Norge. På grunn av den høye aktiviteten på Knaben tidlig på 2000-tallet, med ny gruvedrift, planer om besøksgruve, vern av gruveheimen, mulighetsstudie, og hyttebygging, valgte Bergverksmuseet Knaben som et pilotprosjekt i nasjonal sammenheng.

• (en) Knaben gruver – kategori av bilder, video eller lyd på Commons  
• Vern av bebyggelse og gruver
• Knabens nettsider
• https://www.nrk.no/sorlandet/nytt-liv-i-gamle-gruver-1.5027235