Konseptalbum

Konsept betyr planer, tanker, ideer, abstrakte forestillinger,^[6] avledet på 1550-tallet fra middelalderlatin, conceptum, «utkast, abstrakt», i klassisk latin «(en ting) unnfanget»,^[7][8] Det er ingen klar definisjon for hva som nøyaktig utgjør et «konseptalbum».^[4][6] Fiona Sturges hevdet i en artikkel i The Independent at et konseptalbum «var opprinnelige definert som en LP-plate hvor sangene var basert på en dramatisk ide – men begrepet er subjektivt.»^[4] En forløper til denne type album kan bli funnet i 1800-tallets sangsyklus,^[9] men som i seg selv gir de samme vanskeligheter for klassifisering.^[10] De meget brede definisjonene av et «konseptalbum» kunne potensielt omfatte alle soundtracks (album med musikk fra en særskilt film), samlealbum, tributealbum, julealbum, religiøse vekkelsealbum, og konsertalbum.^[10]

De mest vanlige definisjoner refererer til en utvidet tilnærming til rockens albumformat (som en fortelling, spill, eller opus), eller et prosjekt som enten roterer rundt et særskilt tema eller en samling av beslektet materiale.^[10] AllMusic har skrevet at «Et konseptalbum kunne være en samling av sanger av en enkeltstående låtskriver eller et særskilt tema. Disse er konsept-LP som regjerte på 1950-tallet... frasen ’konseptalbum’ er uoppløselig knyttet til slutten av 1960-tallet da rockemusikere begynte å strekke grensene for deres kunstform.»^[11] Forfatteren Jim Cullen beskrev konseptalbumet som «en samling av adskilte men tematisk forente sanger hvis helhet er større enn summen av dets deler.»^[1] Forfatteren Roy Shuker definerer konseptalbum og rockeoperaer som album som er «forent av et tema, som kan være instrumentalt, kompositorisk, fortellende, eller lyrisk... I denne formen endret albumet seg fra å være en samling med uensartete sanger til et fortellende verk med et enkelt tema, i hvor de individuelle sangene går videre i hverandre.»^[3] Fra å være en plate med en løs samling med sanger til et konseptalbum med tematiske sanger i en felles og mer ambisiøs kunstnerisk hensikt.

 

Den britiske musikeren Rick Wakeman fra gruppen Yes betrakter det første konseptalbumet for å være Woody Guthries album Dust Bowl Ballads fra 1940.^[12] Fiona Sturges betrakter det som «kanskje» et av de aller første konseptalbum. Det består utelukkende av delvis selvbiografiske sanger om motgang og savn som amerikanske migrantarbeidere opplevde på 1930-tallet.^[4] Sangene beskrev Guthries erfaring som okie under Dust Bowl, en periode preget av tørke, voldsom vinderosjon og økonomisk depresjon. Sangenes sosiale budskap ble en viktig innflytelse på senere musikere som blant annet Pete Seeger, Bob Dylan, Bruce Springsteen, Phil Ochs og Joe Strummer.

På slutten av 1940-tallet da LP-platen ble introdusert begynte komponister av space age pop («romalderpop») å gjøre det som senere ble kalt for konseptalbum. En del av de temaene som ble benyttet utforsket villmarksliv, en del ble gjort for å spilt mens man spiste middag eller slappet av, andre var abstrakte og sentrert rundt følelser. Disse ble fulgt på midten av 1950-tallet av oppfinnelsen av dobbeltfalsing eller utbrett på LP-platens omslag, noe som gjorde det mulig å ha tekster og bilder på platen som forklarte konseptet.^[13]

 

Popsangeren Frank Sinatra spilte inn flere konseptalbum før 1960-tallets tidsalder med rock, inkludert In the Wee Small Hours (1955) og Frank Sinatra Sings for Only the Lonely (1958).^[1] Sinatra er tidvis kreditert som oppfinneren av konseptalbumet,^[14] begynnende med The Voice of Frank Sinatra (1946), noe som førte til tilsvarende utgivelser av Bing Crosby. I henhold til biografen Will Friedwald: «Sinatra ordnet sangene i en rekkefølge slik at sangtekstene skapte en strøm fra spor til spor, skapte et inntrykk av en fortelling, som i en musikalsk komedie eller opera. ... [Han var den] første popsangeren som brakte en bevisst kunstnerisk holdning til innspillingen.»^[15][a]

I henhold til forfatteren Carys Wyn Jones er The Beach Boys’ Pet Sounds (mai 1966), The Beatles’ Revolver (august 1966) og Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band (1967), og The Whos Tommy (1969) flere steder sitert som de virkelige «første konseptalbum» grunnet deres «enhetlige fortreffelighet framfor et lyrisk tema eller underliggende musikalsk motiv.»^[17] Skribenter og historikere har dog jevnlig omtalt Pet Sounds som det første konseptalbumet innen rockemusikk.^[5][b]

I henhold til musikkritikeren Tim Riley, «Strengt talt, har The Mothers of Inventions album Freak Out! [juni 1966] kravet på å være det første ’konseptalbum’, men Sgt. Pepper var den platen som gjorde ideen overvisende for flest ører.»^[19][c] Musikkologen Allan Moore uttalte at «Selv om tidligere album hadde et satt en forent stemning, det var på grunnlaget av innflytelsen fra Sgt. Pepper at hang for konseptalbum ble født.»^[22][d]

Det eksisterer påstander om andre album som «tidlige» eller «første» konseptalbum. Tidlig på 1960-tallet var det album innen amerikansk countrymusikk som hadde et tematisk innhold som gjør at de kunne argumenteres for som konseptalbum, men de har i stor grad blitt ignorert av rockfans og rockekritikere.^[23] Standardverket The 100 Greatest Bands of All Time (2015) hevder at The Ventures var innovative i «ideen om rockkonseptalbum år før sjangeren er generelt anerkjent for å ha blitt født.»^[24] Matt Springer ved nettstedet Ultimate Guitar hevder at The Beach Boys’ fjerde album Little Deuce Coupe (1963) kan bli betraktet som et tidlig eksempel på et konseptalbum, skjønt ikke forstått som det ved utgivelsen, og heller ikke umiddelbart i årene etter.^[25] Brian Boyd i The Irish Times har fremmet The Kinks’ album Face to Face (oktober 1966) som det første konseptalbum: «Skrevet helt og holdent av Ray Davies, sangene var antatt å være knyttet av musikkstykker, slik at albumet kunne bli spilt uten opphold [mellom sangene], men plateselskapet slo seg vrang mot slik radikalisme. Det er ikke et av bandet beste arbeider, men det hadde en innvirkning.»^[26]

 

• Se hovedartikler, Rockeopera og Progressiv rock

I henhold til forfatteren Bill Martin er ideen om konseptalbumet jevnlig nevnt i diskusjoner om progressiv rock. Om betegnelsen refererer til album som har en tematisk enhet og utvikling gjennom det hele, da er det i virkeligheten antagelig færre konseptalbum enn hva man tror, men om definisjonen strekkes en del til hvor albumet er konseptet, da er det klart at progressiv rock er fullstendig en musikk av konseptalbum. Dette flyter direkte fra Rubber Soul (desember 1965) og deretter Revolver (1966), Pet Sounds, og Sgt. Pepper. I kjølvannet av disse albumene var det mange rockemusikere som tok opp tilnærmingen til «det fullstendige album».^[27]

Konseptalbum som gjentagende tema innen progressiv rock var, i henhold til forfatteren Edward Macan, direkte inspirert av motkulturen assosiert med «de ur-progressive bandene på 1960-tallet», ettersom «den gjennomførte bruken lange former som programmatiske sangsykluser til konseptalbumet og multibevegelsesuiter framhevet hippienes nye, dopbaserte oppfatning av tid.»^[28]

Popmatters’ Sarah Zupko merket seg at mens The Whos dobbeltalbum Tommy (mai 1969) er «populært antatt å være den første rockeopera, et ekstra langt konseptalbum med litterære figurer, en gjennomført fortelling, og en viss pompøsitet,» var det kortere konseptalbum som kom ut før den: Ogdens' Nut Gone Flake av Small Faces i 1968) og S.F. Sorrow av The Pretty Things, også i 1968).^[29] Sistnevnte er basert på en novelle av sangeren Phil May og albumet er strukturert som sangsyklus som forteller om historien om Sebastian F. Sorrow fra fødsel via kjærlighet, krig, tragedie, galskap og mistrøstigheten i gammel alder. Til tross for overfladisk likhet med Tommy, har The Who har uttalt at albumet hadde ingen innflytelse på Pete Townshend da han skrev Tommy, men en del musikkskribenter har antydet det motsatte.^[30]

I henhold til Jim Cullen nådde konseptet med konseptalbumet sitt høydepunkt på 1970-tallet med ambisiøse utgivelser som Pink Floyds Dark Side of the Moon (1973) og The Eagles’ Hotel California (1977).^[1] Pink Floyds album utforsket tematisk temaer som konflikt, grådighet, tidens gang, og mental sykdom, sistnevnte delvis inspirert av Syd Barretts stadig verre mentale tilstand. Gruppen benyttet en del avanserte innspillingsteknikker for sin tid og analog synthesizer er framtredende på flere spor. Lydeffekter, inkludert filosofiske sitater, benyttes på overgangene mellom sangene, men også en ekstern kvinnelig røst i Clare Torry som hadde en sangsolo uten sangtekst på en sang, «The Great Gig in the Sky». Albumets ikoniske omslag ble designet av Storm Thorgerson. Om Hotel California uttalte Don Henley kort tid før dets utgivelse at «Dette er et konseptalbum, det er ingen måte å skjule det, men det er ikke satt i det gamle ville vesten, cowboy-tingen. Det er mer urbant denne gangen. ... Det benytter California som et mikrokosmos for hele USA, eller hele verden om du vil.»^[31]

I 2015 rangerte Rolling Stone albumet Dark Side of the Moon på førsteplass blant de 50 største progrockalum gjennom alle tider, også noterte seg albumets status som den nest mest solget album gjennom alle tider.^[32] Pink Floyds The Wall (1979) var et dobbeltalbum av et langt tyngre rockpreget band, og med dens selvbiografiske understrømmer og oppsvulmede fortelling tok albumet Roger Waters’ egosentrisitet til nye høyder. Albumet, som er et av de mest berømte konseptalbum uansett opphav,^[33] gjenopprettet bandets rang ved å danne grunnlaget for blant de mest gigantomaniske sceneshow med enorm dramatisk kraft. The Wall solgte i store mengder og sto på førsteplassen i Amerika i 15 uker, og skaffet Pink Floyd deres første og enste hitsingel på førsteplassen i Storbritannia med «Another Brick in the Wall (Part 2)».^[34][e]

Andre band og album som bør nevnes fra denne storhetstiden for konseptalbum er for eksempel King Crimson In the Court of the Crimson King (1969), Jethro Tull Thick as a Brick (1972), Yes Tales from Topographic Ocean (1973), Camel The Snow Goose (1975), The Alan Parsons Project Tales of Mystery and Imagination (1976) og Pink Floyd Animals (1977).

Da TV-kanalen MTV som et sted å vise musikkvideoer ble singelen, den enkelte sang, verdsatt høyere enn albumet, og konseptalbum ble mindre dominerende utover 1980-tallet.^[1][4] En del musikere fortsatt imidlertid å utgi konseptalbum og fikk en viss suksess på 1990- og 2000-tallet.^[4] NMEs Emily Barker omtalte Green Days album American Idiot (2004) som en av de mer kjente eksemplene,^[33] etter å ha ført konseptalbumet tilbake på albumlistene.^[36] Dorian Lynskey, som skrev for magasinet GQ, merket seg fornyelse for konseptalbumet på 2010-tallet grunnet strømming: «Dette skjer ikke på tross av framveksten av strømming og spillelister, men på grunn av det. Truet av å bli avskjediget i den digitale tidsalder, har album kjempet seg tilbake ved å bli mer lik albumet.»^[37] Det har blitt argumentert at konseptalbumet kunne også beskrive «denne nye generasjonen av konseptalbum for av en hovedgrunn. Det er for at det er en samklang mellom sangene på et særskilt album som nå har ekspandert til et bredere felt av visuell og kunstnerisk design og markedsstrategier som spiller inn i temaer og fortellinger som utgjør albumet.»^[9]

• Liste over konseptalbum

• Cullen, Jim (2001): Restless in the Promised Land. Rowman & Littlefield. ISBN 978-1-58051-093-6.
• Elicker, Martina (2001): «Concept Albums: Song Cycles in Popular Music», Word and Music Studies: Essays on the Song Cycle and on Defining the Field. Rodopi. ISBN 90-420-1565-9.
• Friedwald, Will (1995): Sinatra! the Song is You: A Singer's Art. Simon and Schuster.
• Jones, Carys Wyn (2008): The Rock Canon. Ashgate. ISBN 978-0-7546-6244-0.
• Lambert, Philip (2007): Inside the Music of Brian Wilson: The Songs, Sounds, and Influences of the Beach Boys' Founding Genius. Bloomsbury Publishing. ISBN 978-1-4411-0748-0.
• Macan, Edward (1997): Rocking the Classics: English Progressive Rock and the Counterculture. Oxford University Press. ISBN 978-0-19-509887-7.
• Martin, Bill (2015): Listening to the Future: The Time of Progressive Rock, 1968-1978. Open Court Publishing Company. ISBN 978-0-8126-9944-9.
• Mathijs, Ernest; Sexton, Jamie (2012): Cult Cinema. John Wiley & Sons. ISBN 978-1-4443-9643-0.
• McKnight-Trontz, Jennifer (1999): Exotiquarium: Album Art from the Space Age. St. Martin's Press. ISBN 978-0-312-20133-3.
• Moore, Allan F. (2016): Song Means: Analysing and Interpreting Recorded Popular Song. Routledge. ISBN 978-1-317-05265-4.
• Moskowitz, David V., red. (2015): The 100 Greatest Bands of All Time: A Guide to the Legends Who Rocked the World [2 bind]: A Guide to the Legends Who Rocked the World. ABC-CLIO. ISBN 978-1-4408-0340-6.
• Riley, Tim (1988): Tell Me Why: The Beatles: Album By Album, Song By Song, The Sixties And After. Alfred A. Knopf. ISBN 978-0-394-55061-9.
• Rojek, Chris (2004): Frank Sinatra. Polity.
• Shuker, Roy (2012): Popular Music Culture: The Key Concepts. Routledge. ISBN 978-1-136-57771-0.
• Shute, Gareth (2013): Concept Albums. Investigations Publishing. ISBN 978-0-473-22685-5.
• Tunbridge, Laura (2010): The Song Cycle. Cambridge University Press. ISBN 978-0-521-89644-3.