Kongenes dal

Teben og Kongenes dal
UNESCOs verdensarv
	Totmose IVs grav
Land	Egypt
Sted	Luxor
Innskrevet	1979
Kriterium	I, III, VI
Se også	Verdensarvsteder i Afrika
Referanse	UNESCO nr. 87

Kongenes dal (arabisk وادي الملوك, Wadi el-Muluk), er en dal i Egypt hvor faraoene i 18. til 20. dynasti, fra omkring 1539 f.Kr. til omkring 1075 f.Kr, ble gravlagt. Den første farao som ble gravlagt der var Totmose I, og den siste var Ramses X eller Ramses XI. Den mest sagnomsuste av gravene er utvilsomt Tutankhamons. Oldtidens offisielle navn var Den store og majestetiske nekropolis for faraoens millioner av år, liv, styrke og helse vest for Teben, men det ble gjerne kalt Ta-sekhet-ma'at, «den store åkeren», en referanse til fruktbarhet og gjenfødsel.

Hver enkelt grav har flere kamre. Den største er KV5, som har over 120 kamre konstruert for Ramses IIs sønner. Tre av gravene er for dyr. To av disse, og en vanlig grav, kjenner man ikke lenger til hvor ligger.

Bare fire graver ligger i den vestlige dalen, kjent som «Apenes gravlund», og av disse er bare graven til Ay er åpen for publikum. I den østlige er flere tilgjengelige. Graffiti på veggene vitner om at steder var en attraksjon allerede i romersk tid.

Det er også graver for utvalgte personer fra overklassen og både deres og faraoenes hustruer og barn. Omkring på Ramses Is tid ble Dronningenes dal påbegynt, men noen dronninger ble også senere gravlagt sammen med sine menn.

Geologisk er dalen svært variert. Gravene er hugget inn i kalkstein, som ligger i mange lag av forskjellig kvalitet. Dette må ha skapt problemer for de som klargjorde gravene, og arkeologene sliter nå med det. Det største problemet er lag av porøs skifer, som utvider seg når den trekker til seg vann under oversvømmelser. Dette har skadet mange av gravene.

Dalen står sammen med ruinene av Teben på UNESCOs liste over Verdensarven.

Beliggenhet

Dalen ligger på vestbredden av Nilen, på den andre siden fra oldtidens Teben, dagens Luxor, i skyggen av Al-Qurn. Området består egentlig av to daler, den vestlige og den østlige. Det er 58 graver i den østlige dalen, kjent som KV1 til KV62 (22–25 mangler i nummereringen).

Kongenes dal ble valgt som sted for gravene av Totmose I. Grunnen til at han ønsket å bli gravlagt her var trolig fordi han ønsket å unngå gravskjendere, som i lang tid hadde plyndret pyramidene og andre mer sentrale kongegraver. Derfor valgte Totmose å bli gravlagt i en klippegrav. De trange passene som fører frem til dalen ble sperret av vaktposter som skulle hindre uvedkommende adgang. Ruiner etter vaktpostenes hytter kan fortsatt sees.

Gravrøvere

I oldtidens Egypt var gravrøveri utbredt, ettersom den avdøde fikk med seg store rikdommer. Nesten alle gravene er plyndret. Det gjelder blant annet Tut-ankh-Amons, men det ser ut til at røverne ble forstyrret før de kunne få med seg særlig mye, slik at graven er en av de rikeste funnsteder i Egypt. Ettersom mange av de andre kongene var betraktelig rikere og mektigere må man gå ut fra at deres skatter var enorme i omfang, men det meste har forsvunnet.

Det foregikk røverier fra dalen mens den var i bruk, men omfanget tok seg kraftig opp omkring 1090 f.Kr., da Egypts økonomi kollapset. Dalen var på av de bratte klippene lett å bevokte, men etter sammenbruddet kunne bevoktning ikke lenger prioriteres, og det ble nærmest fritt frem for røverne. Kort tid etter sluttet man å bruke dalen til begravelser.

Under Ramses XI, som muligens var den siste som ble gravlagt der, ser det ut til at det foregikk en offisiell plyndring av graver under en stor konflikt som nærmest kan kalles en borgerkrig. Mange graver ble tømt for sitt innhold, og de mumifiserte likene ble flyttet til to store kamre. Deir el-Bahri-kammeret inneholdt minst 40 kongelige mumier og deres sarkofager, mens det andre, i graven til Amenhotep II inneholdt 16.

Arkeologi

Det mest spektakulære arkeologiske funnet i Egypt i moderne tid fant sted den 4. november 1922, da Howard Carter fant Tut-ankh-Amons grav. Utgravningen ble ledet av Carter, og varte til 1932. Dette var første gang man hadde funnet en egyptisk oldtidsgrav som var tilnærmet intakt.

Flere medlemmer av det arkeologiske teamet, og senere arkeologer som har jobbet på stedet, pådro seg en mystisk sykdom, som gav opphav til historien om «faraoens forbannelse». Moderne forskning har vist at det antagelig enten dreier seg om virus som har overlevd i det spesielle klimaet eller soppsporer, eller eventuelt en kombinasjon av de to. Da disse var ukjente for moderne mennesker hadde ingen motstandskraft, og flere av de involverte døde.