Kjøl

Kjølen i et fartøy av tre er en planke på høykant midt under en båt, i lengderetningen. Kjølen kan som oftest sees også inni båten, midt i bunnen.

Tidligere ble kjølen på båter og skip av tre lagd av ett stykke, selv om den på skip kunne være svært stor, 50 – 80 cm høy og 20 – 40 cm tykk. Idag settes trekjøler gjerne sammen av to eller flere stykker oppå hverandre, også på mindre båter. Ikke minst gjelder dette fjær-kjøler (se nedenfor). På lengden har det lenge vært brukt å skjøte sammen flere lengder.

I en robåt er kjølen ofte spinkel, gjerne kun 10–12 cm høy, og ned til 1,5 cm tykk på det tynneste nederst, dette for å spare vekt.

Foran og bak går kjølen som oftest over i framlot og baklot; bare på Skagerrakkysten er det vanlig at stevnen stå rett på kjølen.

På hver side av kjølen festes bunnbord, kjølbord, kjølrenne og/eller halser. På robåter festes dette bordet (og flere andre videre oppover i skroget) før tverrstiverne, banda, settes inn i båten.

Kjølen i en robåt kan ha forskjellig form: Stokk-kjølen er nesten bare en planke, smalest nede, der første bord er spikret eller skrudd på. Gata-kjølen har et gatt, en renne, hogd ned midt i oversiden, slik at man kan sette fast bordene med saum, der roen kan settes på i gattet. Spunnings-kjølen har innhogd en renne nesten helt øverst på hver side som det første bordet passer inn i, og kan skrues eller spikres fast her; dette gir en ekstra sterk forbindelse mellom bord og kjøl, men krever en nokså tykk, og derfor nokså tung, kjøl. Spunningskjøl er brukt mye på Agder, og brukes også på enkelte Nordlandsbåter for å tåle slag underfra.

På fjærkjølen er det to "vinger" som stikker nesten vannrett ut til hver sin side øverst. Hver av disse to – nokså tynne – «vingene», kalles en fjær, samme ord og betydning som fjær på et pløyd panélbord (se pløyde bord). Til fjærene saumes (klinkes) bunnbordene i båten fast.

På en del eldre robåter var fjærene svært brede, gjerne 10-12 cm hver. Sammen med selve kjølen, kunne altså fjærkjølen på det bredeste bli opptil 30 cm bred, og utgjøre en ikke ubetydelig del av båtbunnen. Idag er de fleste fjærkjøler kun 10-12 cm brede i alt.

For å lage fjærkjøl i ett stykke, må båtbyggeren hogge den ut av et ganske grovt emne. Dette er mye, tungt og vanskelig arbeid, og mye trevirke går til spille. Derfor har en god del båtbyggere gått over til andre måter å lage kjøl på; forskjellige slags stokk-kjøler, eller sammenlimt fjærkjøl, der kjølfjærene utgjøres av et eget vannrett bord som limes oppå det loddrette kjølbordet.

Det er særlig båter på Vestlandet (Sørvestlandet, Midt-Vestlandet, Nordvestlandet) som bygges med fjærkjøl (f. eks. båttypene Hardangerbåt, oselver, Masfjordsbåt, Sognebåt, Sunnfjordsbåt, Nordfjordsbåt, Nordmørsbåt).

På seilfartøy lages kjølen ekstra dyp for å motvirke avdrift som skyldes vindens sidepress på båt og rigg. Som oftest blir en slik fast, dyp seilkjøl også utstyrt med et stort, tungt stykke jern eller bly nederst, slik at også fartøyets stabilitet øker.

På joller kan kjølen være laget som senkekjøl. På metallskrog lages kjølen av bjelker, stenger eller plater av det aktuelle metallet.

På offshore plattformer brukes også horisontale kjøler som står ut fra sidene for å begrense rulling.

Dempningen blir større dess større bevegelsene er. Oftest beskrives dempning som proporsjonal med bevegelsen, men siden kjølen som er et lite og dermed dragdominert element knyttet til en storvolumkonstruksjon, viser det seg at dempningen ofte best kan beskrives som en kvadratisk dempning. Det er trolig på grunn av virveldannelsen omkring kjølen.

Det er gjort mange studier for å redusere rullingen, og mange detaljutforminger av kjøler er testet i laboratorier.

• Kjølhaling (skipsfart)
• Kjølhaling (straffemetode)
• Kjølsvin

• Artikkel på baatwiki.no om kjøl Arkivert 17. oktober 2014 hos Wayback Machine.