Kinesisk kalligrafi

Kinesisk kalligrafi (kinesisk: 書法; pinyin: shūfǎ, japansk: 書道, shodō) er en kunstretning som er nært knyttet til kinesisk malerkunst. I begge kunster benyttes de samme verktøy, studerkammerets fire skatter: skrivepensel, tusjstang, rivstein og papir.

Det kinesiske ordet shūfǎ (書法/书法) betegner skrivningens vei/metode/lov';^[1]

En av de mest berømte kinesiske kalligrafer var Wang Xizhi, hvis stil har dannet skole og fremdeles undervises. Kalligrafi var tradisjonelt betraktet som en viktig del av dannelsen, og man mente at den kunne fortelle noe om dens utøvers personlighet. Wang Xizhi erstattet den rettvinklede ductus med kursiv linjeføring, noe som muliggjør en mer individuell utforming. Siden da gjaldt kalligrafien i Kina, ved siden av Wéi-Qí-spillet (i Vesten kjent som Go), maleri og musikk som den fjerde av kunstene. 四藝：琴，棋，書，畫

Kalligrafiens høye prestisje gjenspeilte seg også ved at også de kinesiske keisere anstrengte seg for å bli fremstående i kunsten. Særlig utmerket ble keiser Huizong av Song, hvis stil, slankt gull (kinesisk: 瘦金; pinyin: shòujīn), representerer et høydepunkt innen kinesisk kalligrafi.

Grunnlaget for kinesisk kalligrafi er Tegnet Yǒngs åtte prinsipper (kinesisk: 永字八法; pinyin: Yǒngzì Bāfǎ, Yǒng betyr evighet):

側 cè, nemlig 點 diǎn, punkt

勒 lè, nemlig 橫 héng, tvers

努 nǔ, nemlig 直/豎 zhí/shù, rett frem

趯 tì, nemlig 鉤 gōu, krok

策 cè, nemlig 挑 tiāo, løft

掠 lüè, nemlig 撇 piě, skrå

啄 zhuó, nemlig 短撇 duǎn piě, hakk

磔 zhé, nemlig 捺 nà, treng fremad

De åtte prinsipper representerer kalligrafens viktigste grunntrekk; de besriver de fem strøk som i forskjellige kombinasjoner kan brukes i kinesisk skrift.