Den justinianske pesten
Den justinianske pesten eller «den senantikke svartedauden» var en pandemi som rammet Østromerriket (Det bysantinske riket), inkludert hovedstaden Konstantinopel, i årene 541–542 e.Kr. Den årsaken som de fleste forskere synes er mest sannsynlig er at pandemien var byllepest, som senere ble beryktet for enten å ha ført til eller bidratt til svartedauden på 1300-tallet.[1] Pestens sosiale og kulturelle nedslag og innvirkning kan sammenliknes med følgene av svartedauden. Man antar at i det gamle Romerriket døde omkring 25 millioner mennesker, omtrent halvparten av befolkningen, i pesten.[trenger referanse]
Hele Europa ble berørt, og det er også indikasjoner på at den nådde Norge, selv om historiske bevis for det siste mangler, men den benyttes som den viktigste forklaringen på de endringer som skjedde i Norge på 500-tallet.[trenger referanse] Vesteuropeiske historikere på 500-tallet mente at den var verdensomspennende (innenfor datidens kjente verden), og rammet sentrale og sørlige Asia, Nord-Afrika, Arabia og sørlige og nordlige Europa. Genetiske studier peker mot Kina som hovedkilden til smitten.[1] Fram til rundt 750 kom pesten tilbake for hver ny generasjon over hele middelhavsregionen. Sykdombølgen påvirket også retningen i europeisk historie i betydelig grad.
Moderne historikere har oppkalt denne pesten etter den østromerske keiseren Justinian I, som hadde makten på denne tiden. Han ble selv smittet, men var en av de få som overlevde.
Opprinnelse og spredning
rediger Pest i oldtiden
|
Smitten i Konstantinopel antas å ha blitt ført til byen via kornskip fra Egypt.[1] For å skaffe mat til byens befolkning var byen og de omliggende områdene avhengig av import av store mengder korn, hovedsakelig fra Egypt. Kornskip kan ha vært den opprinnelige smittekilden, siden store offentlige kornlagre tiltrakk seg rotter og fluer. Epidemien ble først rapportert av den bysantinske historikeren Procopios i år 541 i havnebyen Pelusium i Egypt, ikke langt fra Suez.[1]
Han beretter at da pesten var på sitt høyeste døde 10 000 mennesker i Konstantinopel hver dag, men det er tvilsomt at dette antallet er nøyaktig, og det presise tallet er vanskelig å anslå.[trenger referanse] Det fortelles imidlertid at det ikke var plass til å gravlegge de døde, og likene ble liggende i hauger i gatene og på åpne plasser.
Den østromerske keiseren Justinian I den store hadde brukt store pengesummer på krig mot vandalene i Kartago og det østgotiske kongedømmet i Italia. Han hadde også avsatt betydelige summer til å bygge store kirker, blant annet Hagia Sofia. Pesten kom da imperiet skulle dekke inn disse utgiftene, og selv om keiseren raskt fikk fram en ny lovgivning for mer effektiv å behandle de mengder med arvetvister som kom i kjølvannet av de store antallet med døde, fikk dette katastrofale følger for skatteinnkrevingen.[2]
Etter hvert som sykdommen spredde seg videre til andre havnebyer rundt Middelhavet førte den til at de krigførende goterne fikk nye muligheter i striden med Konstantinopel. Pesten svekket Det bysantinske riket på et kritisk tidspunkt da Justinians hær hadde erobret bortimot hele Italia og den vestlige middelhavskysten. Denne gjenerobringen kunne ha ført til at det svekkede Vestromerriket hadde blitt forent med Østromerriket under en keiser for første gang siden år 395. Svekkelsen førte til at dette ikke skjedde. Pesten kan også ha bidratt til arabernes suksess noen få generasjoner senere i de bysantinsk-arabiske krigene.[1][3]
De langvarige effektene på europeisk og kristen historie var enorme.[trenger referanse] Justinians strategi for keiserriket slo til sist feil på grunn av pestens herjinger. Troppene, spredt over store områder, kunne ikke stå imot. Da pestens herjinger avtok ble Italia gjenerobret, men troppene greide ikke å avansere lengre nordover. Østromerriket holdt Italia så lenge Justinian levde, men etter at han døde tapte imperiet snart alle områder som var blitt gjenerobret, unntatt den sørlige delen. Italia var herjet av krig og splittet i århundrer da langobardiske stammer angrep Italia fra nord.
Giftighet og dødelighet
redigerDet nøyaktige antall døde er usikkert. Moderne forskere antar at pesten drepte opptil 5000 mennesker daglig i Konstantinopel på pandemiens høydepunkt.[trenger referanse] Den drepte totalt sett kanskje så mye som 40 prosent av byens befolkning.[trenger referanse] Pesten fortsatte med å drepe bortimot en fjerdedel av befolkningen i det østlige delen av Middelhavet.[trenger referanse] Hyppige nye pestbølger fortsatte å herje utetter 500-, 600- og 700-tallet, ofte mer lokalt og mindre farlig. Det er løselig beregnet at pesten drepte kanskje så mye som 100 millioner menneskeliv over hele verden.[4][5] En del historikere som for eksempel Josiah C. Russell (1958) hevder at det var et befolkningstap på mellom 50 og 60 prosent mellom årene 541 og 700.[6]
Etter 750 forekom det ikke flere betydelige epidemier i Europa før svartedauden på 1300-tallet.
Referanser
rediger- ^ a b c d e Wade, Nicholas (31. oktober 2010): «Europe’s Plagues Came From China, Study Finds». New York Times: «Den oppsto først på 500-tallet i løpet av keiser Justinians regjering, og nådde hovedstaden Konstantinopel på kornskip fra Egypt. Den justianianske pesten, som historikerne kaller den, antas å ha drept kanskje så mye som halvparten av befolkningen i Europa og ha gjort det lettere for araberne å overta de bysantinske provinsene i Midtøsten og Afrika.»
- ^ J. Moorhead 1994.
- ^ Rosen, William. Justinian's Flea: Plague, Empire, and the Birth of Europe. Viking Adult, 2007. ISBN 978-0670038558.
- ^ Scientists Identify Genes Critical to Transmission of Bubonic Plague Arkivert 7. oktober 2007 hos Wayback Machine..
- ^ The History of the Bubonic Plague
- ^ An Empire's Epidemic.
Eksterne lenker
rediger- Tunstad, Erik: «Sivilisasjonenes svøpe», Forskning.no, 16. november 2005
- Aastorp, Harald: «‘Atomvinter’ årsaken til sommerfrost?», Forskning.no, 11. februar 2004