John Mayall & the Bluesbreakers

Bandet som skulle utvikle seg til Bluesbreakers i 1965 ble dannet i februar 1963 og det ble en stadig utskifting av medlemmer med mer enn 100 kombinasjoner av musikere som spilte under navnet. Medlemmene som var med da de begynte å bruke navnet var Mayall, Peter Ward, John McVie og Bernie Watson.

Sin første innspilling hadde bandet med Martin Hart på trommene på to av sporene «Crawling Up a Hill» og «Mr. James». Resten av sporene hadde trommer av Hughie Flint som erstattet Hart. Roger Dean tok over som gitarist etter Bernie Watson. Det første albumet fikk navnet John Mayall Plays John Mayall. Denne besetningen var også med på John Lee Hooker sin britiske turne i 1964.^[2]

Eric Clapton forlot The Yardbirds og ble med i april 1965, noen måneder etter utgivelsen av deres første album. Clapton erstattet Dean.

Gruppen mistet platekontrakten med Decca, så deres neste singel kalt «I'm Your Witchdoctor» ble utgitt av Immediate Records i 1965. Singelen ble produsert av Jimmy Page, og er senere spilt inn av flere artister, inkludert Motörhead. Dette var første gang det stod John Mayall & the Bluesbreakers på omslaget.^[3]

I august dro Clapton på en tur til Hellas med en gjeng musikere som kalte seg Glands. John Weider, John Slaughter og Geoff Krivit forsøkte å fylle inn som Bluesbreakers førstegitarist, men til slutt fikk de Peter Green til å ta jobben. John McVie ble avskjediget, og i løpet av de neste månedene ble Jack Bruce hentet for å spille bass. Men Bruce dro snart videre til Manfred Mann og McVie fikk jobben tilbake.

I november 1965 kom Clapton tilbake, Mayall hadde garantert han å få tilbake plassen i Bluesbreakers.

Tilbake på Decca ga de i 1966 ut Blues Breakers with Eric Clapton, flere av de 12 sporene var covers av ren Chicago-blues (side 1 startet sterkt med Otis Rushs «All Your Love» og Freddy Kings instrumental-hit «Hideaway»).^[3] Mayall skrev eller arrangerte fem sanger (som «Double Crossing Time», en langsom blues med en glohet solo av medkomponisten Clapton), og Clapton debuterte som hovedvokalist på «Ramblin' on My Mind». I tillegg til Mayalls og Clapton var det McVie på bass og Flint på trommer. Det var også blåsere med og øktene med hornarrangementer for noen spor, John Almond barytonsaks, Alan Skidmore tenorsaks og Dennis Healey trompet, var unnagjort på bare tre dager.^[4]

Albumet var Mayalls kommersielle gjennombrudd, albumet nådde en sjetteplass på listene i Storbritannia og har siden fått klassikerstatus, hovedsakelig på grunn av den dristige aggressiviteten og smeltede flyten i Claptons gitarspill. "Det er Eric Clapton som stjeler rampelyset," rapporterer musikkmagasinet Beat Instrumental, og legger til med utilsiktet underdrivelse, "og uten tvil vil flere eksemplarer av albumet bli solgt på grunn av navnet hans".^[5] I 2003 og 2012 rangerte Rolling Stone albumet som nummer 195 på listen over " 500 Greatest Albums of All Time". Den ble kåret til nummer 391 i Colin Larkins All Time Top 1000 Albums i 2000.^[6][7]

Kort tid etter så Eric Clapton en konsert med Buddy Guy, han ble imponert over trioen hans, dette var med på å gi han ideen til Cream. Han forlot bandet for å danne denne nye gruppen sammen med Ginger Baker og Jack Bruce.^[8]

Tidlig i 1967 ga Mayall og Bluesbreakers ut en EP, med fire spor syv tommer, spilt inn med den amerikanske bluesmusikkeren Paul Butterfield. Hvem som i tillegg til Mayall og Butterfield spiller på EP'en er ikke oppgitt på omslaget. De forskjellige rockeoppslagsverkene er ikke enige om hvem som er med på denne rariteten av en EP.^[9]

Mayall måtte erstatte Clapton, og han lyktes etter en stund å overtale Peter Green til å komme tilbake. Albumet A Hard Road ble gitt ut i februar 1967, med Green på gitar, McVie på bass og Aynsley Dunbar og Hughie Flint på trommer. Også dette albumet ses på som en klassiker, det ble nummer 638 i den tredje utgaven av Colin Larkins All Time Top 1000 Albums (2000).^[10][11]

Deretter fungerte den samme besetningen som backingband for albumet Eddie Boyd and His Blues Band Featuring Peter Green.^[12][13]

Peter Green startet snart sitt eget prosjekt, Peter Greens Fleetwood Mac, som til slutt inkludere tre fra Mayalls Bluesbreakers på denne tiden: Green, McVie og trommeslager Mick Fleetwood som var med i Bluesbreaker i bare noen få uker.

Mayalls førstevalg til å erstatte Green var 18 år gamle David O'List, gitarist fra Attack. O'List avslo imidlertid og ble isteden med på å danne Nice sammen med organisten Keith Emerson.

Mick Taylor ble med i gruppen, og de spilte inn Crusade som ble gitt ut i juli 1967. Gruppa bestod da av Mayall, Mick Taylor som gitarist, John McVie fortsatt på bass, Hartley på trommer, og Rip Kant og Chris Mercer på saksofoner.^[14][15]

Bluesbreakers var mesteparten av året på turné i utlandet, og Mayall tok opp showene på en bærbar opptaker. På slutten av turneen hadde han over seksti timer med kassetter som han redigerte til to album: Diary of a Band, Vols. 1 og 2, utgitt i februar 1968.

McVie hadde sluttet like etter innspillingen av Crusade og sluttet seg til Fleetwood Mac, Paul Williams tok over en stund. Så tok Keith Tillman over for Williams og så kom enda en ny bassist den 15 år gamle Andy Fraser. Etter seks uker dro imidlertid Fraser for å bli med i Free og ble erstattet av Tony Reeves, tidligere medlem av New Jazz Orchestra. Fra New Jazz Orchestra hentet de også trommeslageren Jon Hiseman.

Reeves var bassist på albumet Bare Wires, de andre som var med i bandet på det tidspunktet var Taylor på gitar, Jon Hiseman på trommer og perkusjon, Chris Mercer tenor og barytonsaksofon, Dick Heckstall-Smith tenor og sopransaksofon og Henry Lowther kornet og fiolin. I tillegg spiller Green gitar på «Jenny» og «Picture on the Wall», og Keef Hartley trommer på sistnevnte. Album ble høyt plassert på hitlisten i UK med en tredjeplass, på VG-lista i Norge kom den på niende.

Så dro Reeves, Heckstall-Smith og Hiseman for å danne Colosseum.^[16]

Mayall tok med trommeslager Colin Allen og den unge bassisten Stephen Thompson. I august 1968 spilte den nye kvartetten inn Blues fra Laurel Canyon, Peter Green spiller gitar på et av sporene «First Time Alone».

På slutten av 1960-årene hadde Bluesbreakers endelig oppnådd en viss suksess i USA. I juni 1969, etter nesten to år med Bluesbreakers, forlot Taylor dem og begynte i The Rolling Stones.

Det ble igjen store omskiftninger i bandmedlemmene. Mayall prøvde en utgave av bandet med akustiske instrumenter, ingen trommeslager og lavere volum.

Han rekrutterte den akustiske gitaristen Jon Mark og fløytist-saksofonisten John Almond. Senere ble også Canned Heat bassisten, Larry Taylor, med i bandet.

Navnet "Bluesbreakers" ble nå droppet på John Mayall albumeneomslag.^[17]

I november 1970 ga Mayall ut et prosjekt som involverte mange av de mest fremtredende musikerne han hadde spilt med i løpet av de foregående årene. Dobbeltalbumet Back to the Roots er med Eric Clapton, Mick Taylor, Gerry McGee og Harvey Mandel på gitar, Sugarcane Harris på fiolin, Mandel på treblåsere; Stephen Thompson og Larry Taylor på bass; og Keef Hartley på trommer. Paul Lagos var blitt med Sugarcane og endte opp med å spille trommer på fem spor. Mayall skrev alle sangene og sang all vokalen, spilte munnspill, gitar, keyboard, trommer og perkusjon.^[3][18]

John Mayall spilte i perioden mellom 1969 og 1984 inn 19 soloalbum.

I løpet av de to første tiårene av sin karriere har John Mayall konstant eksperimentert med instrumentering og forskjellige musikere. I 1982 slo han seg sammen med tre musikere fra tidligere besetninger av The Bluesbreakers og turnerte en kort tid i Amerika og Australia. Mick Taylor hadde forlatt Rolling Stones og satset på en solokarriere. John McVie hadde tatt fri fra Fleetwood Mac. Colin Allen, etter å ha oppløst Stone the Crows, hadde han vært medlem av Focus. På den tiden var alle bosatt i USA. Av kontraktsmessige årsaker ga ikke John Mayall ut noe nytt materiale i løpet av første halvdel av 1980-tallet. The 1982 Reunion Concert er et livealbum fra en konsert under denne turneen, tatt opp i Washington DC, men albumet ble først utgitt i 1994. Flere innspillinger fra turneen ble gitt ut i 2011.

I 1984 gjenopptok Mayall navnet The Bluesbreakers for en line-up bestående av de to gitaristene Walter Trout og Coco Montoya, bassist Bobby Haynes og trommeslager Joe Yuele.

På sitt livealbum, Behind The Iron Curtain, fra 1986 bruker John Mayall navnet "Bluesbreakers" for første gang på 18 år. Albumet ble spilt inn på konsert i Ungarn i juni 1985, og har en ganske bluesaktig tilnærming, med mye plass til gitaristene, noe som ligner lyden på Bluesbreakers-oppstillingene fra 1965-1968.^[19][20]

Et nytt studioalbum, Chicago Line, med de samme medlemmene i Bluesbreakers, kom i 1988.^[21][22]

I 1990 ga de ut albumet A Sense Of Place og i 1992 ble Cross Country Blues utgitt.

Wake Up Call kom ut i 1993, bandet bestod av Montoya, Yuele og bassisten Rick Cortes. I tillegg var det gjesteartister som Mavis Staples, Buddy Guy og Mick Taylor. De fleste av sporene var ikke skrevet av Mayall, men av andre som «Ain't That Lovin' You Baby» av Jimmy Reed og «Undercover Agent for the Blues» av Leanne & Tony Joe White. Albumet fikk god kritikk av musikkanmelderne.^[23][24]

Et nytt sterkt album kom i 1995, Spinning Coin, hvor gitaristen Montoya var byttet ut med Buddy Whittington.^[25][26]

På albumet Blues for the Lost mimret Mayall om alle vennene, familien, heltene, elskerne og stedene han har elsket og mistet gjennom årene. Albumet fikk ingen god kritikk.

Hans neste album som kom i 1999, Padlock on the Blues, fikk bedre kritikk og ble omtalt som et solid album. Med på albumet var foruten Mayall, Whittington, Yuele, John Paulus bass og Ernie Watts saksofon. I tillegg var Coco Montoya tilbake som gjesteartist og også John Lee Hooker var med på albumet.^[27][28]

I anledning den førti år lange karrieren, inviterte Mayall musikere til innspilling av et album. Along for the Ride som ble utgitt i 2001, kreditert John Mayall and Friends med tjue navn oppført på forsiden av omslaget, inkludert noen Bluesbreakers, gamle og nye, og også Gary Moore, Jonny Lang, Steve Cropper, Steve Miller, Otis Rush, Billy Gibbons, Greg Rzab, Chris Rea, Jeff Healey og Shannon Curfman.^[29][30]

John Mayall & the Bluesbreakers fortsatte å turnere og gi ut album.

Mayall har laget mange sanger om bluesmusikk, på albumet Stories fra 2002 finnes det historier om forskjellige bluesgiganter fra fortiden, for eksempel en erindring om å se Little Walter i «Southside Story» eller en bønn til Leadbelly i «Oh, Leadbelly», forskjellige bluesmyter som «I Thought I Heard the Devil» og «The Witching Hour», " eller oppfordringer til unge mennesker om å ta opp bluesen, «Kids Got the Blues». Det finnes også andre historier som den mer politiske «Dirty Water» og kjærlighetssangen «Feels Just Like Home». Musikere på albumet var Buddy Whittington gitarer, Joe Yuele trommer og perkusjon, Tom Canning orgel og piano, Hank Van Sickle bass, Lenny Castro perkusjon og Maggie Mayall bakgrunnsvokal.^[31]

71 år gammel ga Mayall i 2005 ut et nytt album med The Bluesbreakers, albumet fikk navnet Road Dogs.^[32][33]

I november 2008 kunngjorde Mayall på sin nettside at Bluesbreakers skulle oppløses, for å kutte ned på den store arbeidsmengden og gi seg selv frihet til å jobbe med andre musikere.

Studioalbum

Livealbum

Samlingsalbum

• (en) Offisielt nettsted  
• (en) John Mayall & the Bluesbreakers på Apple Music  
• (en) John Mayall & the Bluesbreakers på Discogs  
• (en) John Mayall & the Bluesbreakers på MusicBrainz  
• (en) John Mayall & the Bluesbreakers på Spotify  
• (en) John Mayall & the Bluesbreakers på Songkick  
• (en) John Mayall & the Bluesbreakers på AllMusic