Johann Evangelist Müller

Johann Evangelist Müller ble født i Gründholm i Bayern. Fra 1890 til 1894 gikk han på gutteseminaret i Scheyern, innen han tok fatt på filosofi- og teologistudiene i Freising.

Johann Evangelist Müller ble prestviet den 29. juni 1903. Fra oktober 1903 var han prefekt ved presteseminaret i Freising. Hans promosjonsstudium til doktorgrad tok han fra 1908 til 1911 ved det pavelige universitet Gregoriana i Roma; for en tid av studietiden i Roma var han viserektor ved Collegio Teutonico di Santa Maria dell'Anima. Fra 1911 vat han sjelesørger i erkebispedømmet München og Freising, og da blant annet som organisasjonsbygger av den katolske ungdomsomsorgsforening. I 1919 utnevnte erkebiskopen, kardinal Michael von Faulhaber, ham til domkapitular i München.^[2]

Den 9. oktober 1922 ble han av pave Pius XI (1922–1939) utnevnt til titularbiskop av Lorea og til apostolisk vikar for det apostoliske vikariat Sverige. Den 7. januar 1923 ble han bispeviet. Ettersom kardinal Faulhaber var blitt syk, trådte den apostoliske nuntius i München til so hovedkonsekrator; det var erkebiskop Eugenio Pacelli, som senere ble pave (Pius XII, 1939–1958.^[3] Medkonsekratorer var Alois Hartl, hjelpebiskop i München og Freising, og Johann Baptist Hierl, hjelpebiskop i bispedømmet Regensburg. Ved bispeordinasjonen tok han som reverens overfor den hellige kong Erik av Sverige tilleggsnavnet Erik.^[4]

I1943 bis biskop Müller gitt den pavelige tittel pavelig tronassistent. I 1947 var han medkonsekrator ved bispevielsen av Johannes Neuhäusler til titularbiskop av Calydon og hjelpebiskop av München og Freising.

Johann Evangelist Müller foretok dyptgripende strukturreformer i det apostoliske vikariat Sverige. Antallet katolske menigheter steg i Sverige steg fra 5 til 19. For å avhjelpe lokaslkirkens pengenæd foretok han siden 1925 tallrike teggerreiser til Bayern, Nederland og Sveits.^[5]

I 1953 ble det etter svenske lovendringer mulig å etablere et eget katolsk bispedømme, Stockholms katolska stift, etter at den katolske kirke i Sverige hadde vært organisert som apostolisk vikariat siden 1780-årene. Johannes Evangelista Erik Müller, som i 1923 var blitt apostolisk vikar etter biskop Albert Bitter, ble av pave Pius XII utsett til Stockholms første katolske stiftsbiskop.

Under Müllers tid som biskop begynte man å utgi månedstidsskriftet Hemmet och Helgedomen i 1926. Nye kirker ble bygd i Oskarström, Örebro, Helsingborg og Norrköping. I Göteborg ble Kristus konungens katolska kyrka bygd ved Heden, i Stockholm Marie bebådelse katolska kyrka på Östermalm. Caritas Sueciae og Academicum Catholicum Sueciæ tilkom også i samme periode.

Biskop Müller var initiator for Den nordiske bispekonferanse (NBK). I mai 1923 ble den første nordiske bispekonferanse gjennomført.^[6] De forsamlede var ved siden av biskop Müller de apostoliske vikarer av Danmark og Norge.

Müller gikk av 1957 med alderens rett, hvorpå han vendte tilbake til Bayern. Han ble etterfulgt av Knut Ansgar Nelson.

Ved begynnelsen av hans pastorale virke i Sverige hadde det vært 4000 katolikker der, bettjent av to sogneprester. Da han gikk i pensjon i 1957, var bispdømmet vokst til 26.000 katolikker og 60 prester. I erkebispedømmet München gav han de avgjørende impulser til grunnleggelsen av et St. Ansgar-Werk, for på denne måte å vinne et bedre finansielt grunnlag for kirken i Skandinavia.

Som emeritert biskop av Stockholm tilbragte han sine siste leveår i sitt bayerske hjemland og levde frem til sin død den 5. april 1965 i Marienheim av Indersdorf.^[7] Hans levninger ble i 1967 translatert til Sverige og bisatt i St. Eriks domkyrka i Stockholm.^[8]

Hans episkopalgenealogi er:

• Kardinal Scipione Rebiba (1504-1577)
• Kardinal Giulio Antonio Santori (1532-1602) * bispeviet 1566
• Kardinal Girolamo Bernerio (1540-1611) *1586
• Erkebiskop Galeazzo Sanvitale (1566-1622) *1604
• Kardinal Ludovico Ludovisi (1595-1632) *1621
• Kardinal Luigi Caetani (1595-1642) *1622
• Kardinal Ulderico Carpegna (1595-1679) *1630
• Kardinal Paluzzo Paluzzi Altieri degli Albertoni (1623-1698) *1666
• Pave Benedikt XIII (1649-1730) *1675
• Pave Benedikt XIV (1675-1758) *1724
• Pave Klemens XIII (1693-1769) *1743
• Kardinal Marcantonio Colonna (1724-1793) *1762
• Kardinal Hyacinthe-Sigismond Gerdil (1718-1802) *1777
• Kardinal Giulio Maria della Somaglia (1744-1830) *1788
• Kardinal Carlo Odescalchi (1785-1841) *1823
• Kardinal Costantino Patrizi Naro (1798-1876) *1828
• Kardinal Lucido Maria Parocchi (1833-1903) *1871
• Pave Pius X (1835-1914) *1884
• Pave Benedikt XV (1854-1922) *1907
• Pave Pius XII (1835-1958) *1917
• Biskop Johann Evangelist Müller^[9]

• Yvonne Maria Werner: Världsvid men främmande - den katolska kyrkan i Sverige 1873–1929, Katolska bokförlaget 1996.
• Barbro Lindqvist: År för år: kyrkans väg i Sverige 1783–1983 / framgrävd av Barbro Lindquist, Stockholm: Katolsk kyrkotidning, 1983. ISBN 91-7260-943-5.
• Johannes Erik Müller: Von Gründholm nach Stockholm. Lebenserinnerungen des Erzbischofs Johannes Erik Müller, Bischof von Schweden (1923–1957). Scheyern 1973.
• Georg Schwaiger: Johannes Erik Müller. Bischof von Schweden (1877–1965). In: Ders. (Hrsg.): Christenleben im Wandel der Zeit. Lebensbilder aus der Geschichte des Bistums Freising und des Erzbistums München und Freising. Bd. 2: Lebensbilder aus der Geschichte des Erzbistums München und Freising. Wewel, München 1987, ISBN 3-87904-154-7, S. 422–436.