Jim Reeves

Jim Reeves, med tilnavnet «Gentleman Jim», ble født i Galloway i Texas, der han vokste opp med moren og åtte eldre søsken. Faren døde da Jim var bare ti måneder gammel, og moren måtte både drive gården og forsørge familien alene.

Bare fem år gammel fikk han sin første gitar, gammel og godt brukt. Kort etter fikk han høre ei Jimmie Rodgers-plate som broren hans hadde, og fra det øyeblikket av var Reeves bestemt på å bli countryartist. Tolv år gammel var han for første gang med i et radioprogram i Shreveport, Louisiana.^[5]

Reeves-slekten kom opprinnelig fra Irland og var relativt religiøse, noe han aldri glemte. Når han opptrådte hadde han alltid med en gospelseksjon, og han sang ofte låten «Danny Boy» for å hedre sin fars irske aner.

Selv om Reeves var svært opptatt av musikk var han også en talentfull idrettsmann, og som tenåring bestemte han seg for å bli baseballspiller. Han fikk imidlertid et stipend til universitetet i Texas, der han skulle studere taleteknikk og drama, men etter seks uker sluttet han, for heller å jobbe ved et skipsverft i Houston og tjene penger. Snart etter var han også tilbake som baseballspiller. Han fikk til å begynne en karriere som semiprofesjonell spiller i ligaen. I 1944 fikk han imidlertid proffkontrakt med St. Louis Cardinals. Der ble han i tre år, til han skadet ankelen og fikk ødelagt sin videre karriere som baseballspiller.

I en femårspeiode etter at idrettskarrieren tok slutt hadde Reeves en rekke strøjobber, mens han forsøkte å finne ut av hva han skulle gjøre med livet sitt. Det var på denne tiden han begynte å synge som amatør. Han tok solojobber, men sang også som vokalist for gruppa til Moon Mullican. I 1949 spilte Reeves inn fire låter for det lille plateselskapet Macy, men ingen av dem ble noen suksess.

Tidlig på 1950-tallet begynte Reeves som discjockey og nyhetsoppleser i radioen. Til å begynne med for KSIG i Gladewater i Texas, men ganske snart flyttet han over til KGRI i Henderson og siden til KVKH i Shreveport i Louisiana. Der ble han vert for showet Louisiana Hayride i november 1952. Senere samme året skulle Hank Williams opptre i dette showet, men han ble forhindret, og Reeves sang i hans sted. Prestasjonen ble umiddelbart lagt merke til og førte til at han like etter fikk kontrakt med Abbott Records, der han debuterte med singlen «Mexican Joe» i 1953.^[5] Låten steg raskt til førsteplass på hitlistene i USA, der den holdt seg i ni uker. Oppfølgeren «Bimbo» gjorde det ikke stort dårligere senere samme år, noe som la grunnlaget for hans karriere som countryartist i årene fremover.^[5] I årene 1954 og 1955 hadde Reeves fire nr. 1-låter på hitlistene i USA for plateselskapet Abbott, før han signerte en ny kontrakt med RCA Records og plateprodusenten Steve Sholes i 1955. Samme år ble han medlem av Grand Ole Opry.

Det var ved RCA Jim Reeves begynte å eksperimentere med sin myke karakteristiske barytonstemme og en mer pop-orientert form for countrymusikk.^[5] Han fikk etter hvert tilnavnet «Gentleman Jim». Av instrumenter brukte han gitar, bass og trommer.

I motsetning til de fleste andre countryartister på den tiden, distanserte Reeves seg fra cowboy-preget ved ikke å bruke typiske cowboykostymer ved sine opptredener, men heller mer smokinglignende kostymer. Han var den første countrystjernen som la cowboyhatten på hylla.

Til å begynne med møtte Reeves' nye myke profil motstand hos RCA, men godt støttet av sin produsent, Chet Atkins, løsnet det i 1957 med en demolåt om svunnen kjærlighet (egentlig skrevet for en kvinnestemme). Låten «Four Walls» ble ikke bare en topphit på countrylistene, men føk også inn på den nasjonale topp-10 lista for populærmusikk.^[5] Med sin nye stil, som snart fikk signaturen «The Nashville Sound», hadde Jim Reeves åpnet «nye dører» for countrymusikken.

Jim Reeves dannet gruppa The Blue Boys som musikalsk støtte for sine innspillinger og opptredener. Gruppa hadde et skiftende mannskap gjennom årene. Til å begynne med kalte han gruppa for The Wagon Masters.

Gjennom 1950-tallet og på begynnelsen av 1960-tallet hadde Reeves en rekke hitlåter på listene, både i USA og ellers i verden. Han sto på toppen av karrieren da han forulykket i en flystyrt den 31. juli 1964, sammen med sin pianist og manager Dean Manuel.^[5]

Reeves var regnet som en god småflypilot (han tok småflysertifikat i 1963) og hadde sammen med sin nære kollega og venn leid et lite enmotors fly for en forretningsreise til Arkansas. På vei hjem kom de inn i et forferdelig uvær med regn og torden kort tid før landing. Reeves tok kontakt med flytårnet over radio og fortalte om problemene. Da tårnet bare få minutter senere forsøkte å kontakte flyet, for å høre om de hadde kommet gjennom uværet, fikk de ikke kontakt. Småflyet styrtet mindre enn ti minutter før landing ved Berry Field Airport i Nashville, der de etter planen skulle ha landet i 17-tiden om ettermiddagen. Det gikk to døgn før redningsmannskapene fant fram til vraket, og begge ombord ble funnet omkommet. Mer enn 400 frivillige, tolv fly og to helikoptre var med på leteaksjonen. Begge de omkomne ble fraktet til Nashville.

Etter en minnestund i Nashville ble Reeves' legeme fløyet til Carthage, der han ble gravlagt ved Central Baptist Church 4. august 1964. Ved gravstedet Jim Reeves Memorial er det plassert en 3,65 m høy minnestatue over countrylegenden.

Jim Reeves og kona, Mary (født Mary Elizabeth White 20. januar 1929) giftet seg i 1947 og bosatte seg i Madison i Tennessee, en forstad til Nashville. Mary Reeves var ei kløktig forretningskvinne som visste å få mest mulig ut av arven etter sin avdøde ektemann. Før Reeves døde hadde han gjort en rekke innspillinger (ca. 80 i tallet) som ennå ikke var utgitt på plate. I stedet for å utgi dem fortløpende, valgte Mary heller å blande inn låtene med tidligere innspilte låter, slik at hun kunne fortsette å gi ut nyheter i mange år etter Reeves død.

Fem år etter Reeves bortgang giftet Mary seg på nytt med Terry Davis. Hennes innsats for å holde countrylegendens minne «i live» har gjort Jim Reeves «udødelig». Mary ble rammet av sykdommen alzheimers sykdom på 1990-tallet. Hun døde 11. november 1999, 70 år gammel. Hun ble begravet to dager senere, ved Spring Hill Cemetery i Madison i Tennessee, der også Dean Manuel, som omkom sammen med ektemannen, hviler.

Marys manglende evner (pga. sykdommen) til å styre formuen etter sin avdøde ektemann gjorde sitt til at Jim Reeves' eiendeler ble solgt i 1997, sammen med rettighetene til alle låtene.

Ekteparet hadde ingen barn.

På 1960-tallet ble Reeves den første amerikanske artisten som solgte til gullplate i Norge. Bare få måneder før han døde, i april 1964, holdt han sin første og eneste (dobbelt)konsert i Norge, i Njårdhallen i Oslo.^[5] Sammen med ham var Chet Atkins, Bobby Bare, The Anita Kerr Singers og bandet The Blue Boys. Konserten ble filmet av NRK, og har vært vist på fjernsyn en rekke ganger. Han ble så populær i Norge at han helt fram til nyere tider har mottatt en rekke gull- og platinaplater. I 1999 ble det utgitt en samleplate: Jim Reeves Norske Hits.

I Sør-Afrika var Reeves superstjerne og mer populær enn Elvis Presley. Han spilte også inn et par album på afrikaans, det første sammen med Chet Atkins og Floyd Cramer. I tillegg hadde han en hovedrolle i den sørafrikanske spillefilmen Kimberley Jim (1963), som var den største produksjonen der fram til da.

Jim Reeves var ca. 188 cm høy og veide ca. 83 kg.^{[trenger referanse]} Han var tynnhåret og brukte tupé, men dette var en godt bevart hemmelighet mellom ham, kona Mary og en håndfull betrodde medarbeidere.^{[trenger referanse]} Selv etter Reeves død forsøkte Mary å holde dette hemmelig for offentligheten, sågar gjennom en rettssak.

Tre år etter hans død i 1967 ble Jim Reeves valgt inn i Country Music Hall of Fame, der han troner som en av de aller største countrymusikere verden har opplevd.

• Jim Reeves Sings (Abbott Records, 1954)
• Singing Down the Lane (1956)
• Bimbo (1956)
• Jim Reeves (1957)
• Girls I Have Known (1958)
• God Be With You (1958)
• Songs To Warm The Heart (1959)
• The Intimate Jim Reeves (1960)
• According To My Heart (1960)
• Tall Tales and Short Tempers (1961)
• Talkin' To Your Heart (1961)
• A Touch Of Velvet (1962)
• He'll Have To Go (1962)
• We Thank Thee (1962)
• The Country Side Of (1962)
• In Suid Africa (1962) (på Afrikaans) med Chet Atkins og Floyd Cramer.
• Jy Is My Liefling (1963) (på Afrikaans)
• Gentleman Jim (1963)
• The International Jim Reeves (1963)
• Good 'N' Country (1963)
• Twelve Songs Of Christmas (1963)
• Kimberley Jim (1964)
• Moonlight and Roses (1964)
• The Best Of Jim Reeves (1964)
• Have I Told You Lately That I Love You? (1964)
• The Jim Reeves Way (1965)
• Up Through The Years (1965)
• The Best Of Jim Reeves Vol. II (1965)
• Distant Drums (1966)
• Yours Sincerely, Jim Reeves (1966)
• Blue Side Of Lonesome (1967)
• A Touch of Sadness (1968)
• Jim Reeves On Stage (1968)
• Jim Reeves and Some Friends (1969)
• Golden Records (1969)
• The Best Of Jim Reeves Vol. III (1969)
• Jim Reeves Writes You a Record (1971)
• A Legendary Performer (1976)

• (en) Jim Reeves på Internet Movie Database  
• (en) Jim Reeves hos The Movie Database  
• (en) Jim Reeves på Apple Music  
• (en) Jim Reeves på Discogs  
• (en) Jim Reeves på MusicBrainz  
• (en) Jim Reeves på Spotify  
• (en) Jim Reeves på AllMusic  
• The Jim Reeves Way
• Country Music Hall of Fame
• Jim Reeves Memorial
• Første låt fra NRKs opptak fra konserten i Njårdhallen