Janitsjar
- Se også Janitsjarkorps.
Janitsjarene var elite-infanterisoldater som tjente som den osmanske sultanens livvakter. Stort sett var disse håndplukket fra barnsben av ulike deler av Det osmanske rike (særlig den europeiske delen, utenfor dagens Tyrkia). Ordet stammer fra osman tyrkisk: يڭيچرى (yeniçeri eller yeni çeri) og betyr «ny soldat» eller «ny styrke».[1][2]
De ble opprettet i 1329[3] og ble oppløst av Sultan Mahmud II i 1826. Religiøst tilhørte de oftest Alevi'ene, og mange ble medlemmer av den sufiske Bektasji-ordenen (som er assosiert med alevismen).
Janitsjarenes instrumenter (slagverk og blåseinstrumenter) er opphav til begrepet janitsjarmusikk og janitsjarkorps.[4][3] Janitsjarmusikk ble innført i resten av Europa på 1700-tallet og fikk en viktig rolle i militærmusikken. Etter slagene ved Buda (1686) og Beograd (1717) ble musikkinstrumenter tatt som krigsbytte og janitsjarmusikk fikk innpass i resten av Europa.[5]
Opprinnelse
redigerNoen tyrkiske kilder eller myter oppgir at Orhan I var den som opprettet janitsjar-avdelingen i året 1330, men de eksisterte som en fast avdeling i hæren fra 1362 under sultan Murat I. Alevienes tradisjon peker derimot på to grunnleggere: Abdal Musa og Balim Sultan; dette er i tråd med bektashiordenens tradisjon, med Abdal Musa identifisert som hovedgrunnleggeren, men Balim Sultan sett på som en sentral videreførende. Årene mellom 1365 og slutten av 1300-tallet er nevnt som stiftelsesperioden.
De første janitsjarene ble rekruttert blant kristne krigsfanger, senere tvangsrekrutterte kristne barn.[3] En del fornemme muslimer søkte opptak blant janitsjarene som var sultanens livvakt, hadde privilegier og etterhvert en mektig rolle i regimet.[4] Det var trolig janitsjarene som fikk Suleiman til å avslutte beleiringen av Wien i 1529.[6] De var opprinnelig bevæpnet med buer.[2] På Sulimans tid var styrken på 12-14.000 mann.[6]
Janitsjarene ble Det osmanske rikets første profesjonelle hær og ble ofte satt inn der Sultanen hadde behov for noen han kunne stole på. Janitsjarene var sultanens elitestyrker. Unge kristne gutter fra Balkan ble i stort antall tvangsutskrevet til militærtjeneste og de beste av disse kunne etter å ha gått over til islam bli innrullert i janitsjar-regimentene. De hadde ikke lov til å gifte seg eller gå over til sivile yrker, og hadde utsikter til å nå til topps i militæret og i den sivile administrasjonen.[7]
Janitsjarene var Europas første (siden Romerriket) stående, profesjonelle hær av betydelig størrelse. Janitsjarene hadde ikke noe forbindelse til sitt fødeland og til forskjell fra tyrkiske soldater heller ikke til tyrkiske stammetradisjoner. De fikk ikke lov til å stifte familie og hadde ikke noe privatliv. Janitsjarene utviklet seg til en maktfaktor i det osmanske riket der de forårsaket flere maktskifter og det var vanskelig å gjennomføre reformer mot janitsjarenes vilje.[8][1][9]
Tvangsrekrutteringen begynte i middelalderen i form av «gutteskatt» (tyrkisk: devşirme) der med jevne mellomrom (opprinnelig hvert femte år) hver sjette gutt ble tatt til Istanbul. Noen av guttene ble utdannet til håndverkere eller tjenere, men de fleste ble utdannet til soldater særlig janitsjarer.[8] Mesterarkitekten Mimar Sinan hadde trolig kristen (armensk eller gresk) bakgrunn og kom til Istanbul gjennom denne gutteskatten.[1][10]
Mamelukkene i Egypt fungerte på en lignende måte som janitsjarene.[11]
Betydningen av janitsjarene
redigerJanitsjarene skilte seg ut fra andre osmanske enheter på flere måter. De ble betalt i kontanter og ikke i tyvgods og timars (erobret landområder) som var vanlig på den tiden. De hadde sine uniformer og marsjerte til sin spesielle musikk spilt av mehterân.
Det osmanske riket var den første europeiske staten som hadde en profesjonell hær siden Romerriket. Soldatene bodde i brakker sammen og tjente som politimenn og brannvesen i fredstid. De ble også betalt med kontanter kvartalsvis i fredstid, noe som skilte seg ut fra praksisen for soldater på denne tiden som kun fikk betalt i krigstid.
Janitsjanere begynte å benytte seg av musketter veldig tidlig. Første gang var tidlig på 1400-tallet og fra 1500-tallet var avdelingen fast oppsatt med musketter som våpen i motsetning til det tidligere brukte sverdet og spydet. De tok også i bruk tidlige granater og håndkanoner.
Janitsjarne hadde også sitt egne medisinske apparat som fulgte med dem overalt. De bestod stort sett av muslimske og jødiske kirurger som hadde utviklet metoder for å frakte sårede og syke til feltsykehus.
Mye av dette sammen med en imponerende krigshistorie førte til at janitsjarene ble studert av utenlandske stater.
Oppløsningen
redigerJanitsjarene ble etterhvert klar over sin egen status, og begynte å kreve bedre forhold. De stod bak flere opprør, det første i 1449, og avsatte flere sultaner som motsatte seg dem, blant dem Osman II og Selim III.
I 1826 startet Sultan Mahmud II en ny avdeling, kavaleristene Sipahi. Da janitsjarene ble klar over dette startet de et nytt opprør, men i motsetning til tidligere støttet hverken befolkningen eller andre deler av hæren dem og de ble tvunget tilbake til brakkene sine. Der ble de beskutt med artilleri. De som ikke døde i dette angrepet ble senere henrettet eller sendt i eksil.[4] Omkring 6000 falt i dette oppgjøret.[12] Styrken var i 1826 på 10.000 mann.[4]
Referanser
rediger- ^ a b c Historiens folk og riker. Oslo: Gyldendal. 1990. s. 129. ISBN 8257407305.
- ^ a b Islam vokser fram. Oslo: Gyldendal. 1970.
- ^ a b c Aschehougs konversasjonsleksikon. Bind 10. Oslo: Aschehoug. 1970. ISBN 8203061338.
- ^ a b c d Damms store leksikon. Oslo: Damm. 1987. s. 216. ISBN 8251772788.
- ^ Cappelens musikkleksikon. Bind 3. Oslo: Cappelen. 1979. ISBN 8202036860.
- ^ a b Grimberg, Carl (1989). Menneskenes liv og historie. [Oslo]: Cappelen. ISBN 8202114292.
- ^ Islam vokser fram. Oslo: Gyldendal. 1970.
- ^ a b Seim, Jardar (1994). Øst-Europas historie. Oslo: Aschehoug. ISBN 8203171699.
- ^ Boberg, Stig (1985). Opplysningstiden. [Oslo]: Cappelen. ISBN 8202049601.
- ^ «Sinan | Ottoman architect». Encyclopedia Britannica (på engelsk). Besøkt 13. september 2020.
- ^ Nehru, Jawaharlal (1971). Verdens historie. Oslo: Pax.
- ^ Fakta om krig og fred. [Oslo]: Pax. 1983. ISBN 8253012942.
Kilder
rediger- Godfrey Goodwin, Janissaries, 2006. ISBN 0-86356-740-1
- David Nicolle, Janissary, 1995. ISBN 1-85532-413-X
- Denne artikkelen inneholder materiale fra Encyclopædia Britannica Eleventh Edition, en publikasjon som nå er offentlig eiendom.