Jan-Carl Raspe
Jan-Carl Raspe (født 24. juli 1944 i Berlin i Det tyske rike, død 18. oktober 1977 i Stuttgart i Vest-Tyskland) var en av de ledende skikkelsene i den tyske terrorbevegelsen Rote Armee Fraktion.
Jan-Carl Raspe | |||
---|---|---|---|
Født | 24. juli 1944 Seefeld | ||
Død | 18. okt. 1977 (33 år) Stammheim-fengselet | ||
Beskjeftigelse | Politisk aktivist | ||
Nasjonalitet | Tyskland | ||
Gravlagt | Dornhaldenfriedhof | ||
Medlem av | Sozialistischer Deutscher Studentenbund Rote Armee Fraktion | ||
Dom | Livstidsstraff | ||
Liv og virke
redigerBakgrunn
redigerRaspe vokste opp i Øst-Berlin, men befant seg i Vest-Berlin da grensen ble stengt 13. august 1961 og Berlinmuren ble reist. Han ble boende der hos en onkel og tante. I 1963 tok han abitur («artium») i Vest-Berlin. Han studerte deretter først kjemi, senere sosiologi ved Freie Universität Berlin. I 1967 ble han medlem av den venstreradikale studentorganisasjonen Sozialistischer Deutscher Studentenbund. Senere fullførte han studiene og ble kjæreste med Marianne Herzog,[1] som var en venninne av Ulrike Meinhof.
Rote Armee Fraktion
redigerI 1970 ble Raspes og Herzogs leilighet tilholdssted for gruppen som skulle bli Rote Armee Fraktion. Raspe hadde den tekniske kunnskapen til å fremstille bomber og laget dem som ble brukt under anslagene i 1972. Han deltok også i bankran.
Raspe ble sammen med Andreas Baader og Holger Meins arrestert 1. juni 1972 i Frankfurt am Main etter en skuddveksling. 21. mai 1975 ble han kjent skyldig i 192 kriminelle handlinger og dømt til livsvarig fengsel.
Gjennom en gisselaksjon ved den vesttyske ambassaden i Stockholm i 1975, samt bortføringen av arbeidsgiverpresident Hanns-Martin Schleyer og den parallelle kapringen av Landshut i 1977, forsøkte RAF og en palestinsk organisasjon å presse den tyske regjeringen til å løslate Baader, Raspe og andre terrorister fra fengsel. Regjeringen, som var ledet av Helmut Schmidt, valgte å ikke gi etter for kravene.[2] [3]
Raspe ble om morgenen 18. oktober 1977 funnet med skuddsår i hodet i Stammheim-fengselet, etter å ha skutt seg selv med en pistol. Han døde samme dag av skadene. Samme morgen ble også RAF-lederne Andreas Baader og Gudrun Ensslin funnet døde i sine respektive fengselsceller. Den 9. mai året før hadde også Ulrike Meinhof blitt funnet død i fengselet.
På slutten av 1960-tallet hadde Raspe angivelig et seksuelt forhold til den norske presten Øyvind Foss mens de begge var studenter i Berlin. Foss fortalte om sine opplevelser med Raspe i boken Jeg elsket en terrorist. Et oppgjør med Baader-Meinhof. Denne boken fikk stor oppmerksomhet i Norge da den kom ut i 1981.[4]
Se også
redigerReferanser
rediger- ^ Becker, Jillian (1978). Hitlers barn. Oslo: Dreyer. s. 160-161. ISBN 8209016539.
- ^ Stefan Aust (2008). The Baader Meinhof Complex (på engelsk). London: The Bodley Head. ISBN 978-1-847-92045-4.
- ^ Hermann, Kai (1978). 45 døgn som rystet verden. Oslo: Aschehoug. ISBN 8203095410.
- ^ Dypvik, Astrid (22. oktober 2007). «Mannen som elska ein terrorist». Klassekampen. Besøkt 13. mars 2019.