Irlands geografi

 

Den eldste kjente irske bergarten er om lag 1,7 milliarder år gammel, en gneistype på øya Inishtrahull utenfor kysten av grevskapet Donegal.

For om lag 600 millioner år siden, ved slutten av den prekambriske perioden, var den irske landmassen delt i to. De to halvdelene på hver sin kontinentalplate befant seg på dette tidspunkt på omtrent samme breddegrad som Sør-Afrika i dag. Fossiler funnet ved Bray i grevskapet Wicklow indikerer at landmassen lå under havnivået på dette tidspunktet.

I løpet av de neste 150 millioner årene drev disse to landmassene mot hverandre, og ble forent for om lag 440 millioner år siden. Fossiler oppdaget nær Clogher Head i Louth viser sammenføyningen av fauna fra kystene fra begge sider av havet som opprinnelig delte landmassene. I løpet av denne kollisjonen ble fjellene nordvest i Irland formet, likeledes granitten som finnes på steder i Donegal og Wicklow.

Den irske landmassen var nå over havnivå og lå nær ekvator, og det finnes fossile spor av landbaserte livsformer fra denne perioden. Dette inkluderer fossilerte tre fra Kiltorcan i Kilkenny, og flere fossiler av beinfisk og ferskvannsmuslinger samt fotavtrykk fra et firbeint amfibisk dyr bevart i skifer på øya Valentia i Kerry. I denne perioden ble også den eldre rødlige sandsteinen dannet.

For mellom 400 og 300 millioner år siden var Irland (og resten av Nord-Europa) senket under et varmt hav. Store korallrev ble formet, og det var forhold som førte til dannelsen av kalksteinen som fortsatt utgjør berggrunnen på øya. Etter hvert som vannet trakk seg tilbake blomstret tropiske skoger og fruktbare sumper oppsto. De organiske restene av dette ble gjennom millioner av år omdannet til kull, det meste av dette har siden erodert bort. Denne perioden, som er kjent som karbontiden, endte med ytterligere bevegelse i jordplatene som flyttet Irland enda lenger mot nord. Presset fra disse platebevegelsene skapte de irske fjell- og åskjedene som strekker seg i retningen nordøst-sørvest.

 

For 250 millioner år siden var Irland på samme breddegrad som dagens Egypt og hadde et ørkenklima. På denne tiden eroderte mesteparten av kullet og sandsteinen bort. De tynnere lagene av kalkstein sør på øya ble også delvis påvirket av denne erosjonen. Da mantelen av sandstein ble borte ble kalksteinen eksponert for karbondioksid og andre faktorer som skapte karstlandskapet som særlig kjennetegner Burren i grevskapet Clare.

Kort tid etter dette begynte rester av organisk materiale i havet rundt Irland å bli omdannet til reservoarene av olje og gass som nå spiller en viktig rolle i øyas økonomi. Så, for om lag 150 millioner år siden, ble Irland igjen dekket av vann, og det ble dannet nye kalkformasjoner over store deler av overflaten. Spor av dette har overlevd under basalt-lavaen som finnes i noen nordlige deler av øya.

For 65 millioner år siden begynte den vulkanske aktiviteten som formet denne lavaen, Mournefjellene og andre fjell i nord har sitt opphav fra dette. Det var varme klimatiske forhold på denne tiden, og gode forhold for vegetasjonen. Rester av vegetasjonen i depresjonen i Antrim ble til deponier av lignitt (brunkull) som fortsatt er uberørte. De varme forholdene førte til mye nedbør som akselererte erosjonen og utviklingen av de karstiske landskapsformene.

Irland var nær sin nåværende posisjon for 25 millioner år siden. Den lange erosjonsperioden hadde skapt betydelige mengder jord og det meste av berggrunnen var dekket av denne. I områder hvor dreneringen var god var det brun eller grå jord, mens det i områder hvor avrenningen ikke var så god var svart leire som dominerte. Etter hvert som klimaet ble kjøligere stabiliserte jordforholdene seg, og den flora og fauna som rådet før menneskene inntok øya begynte å vokse fram. For omtrent tre millioner år siden hadde det naturlige landskapet mer eller mindre fått den formen vi kjenner fra i dag.

 

De siste 1,7 millioner år har jordkloden vært preget av sykluser mellom varme og kalde perioder. Det tidligste beviset på hvordan dette har påvirket øya Irland kommer fra perioden som kalles den ballyninske varmeperioden for om lag 500 000 år siden. På denne tiden var mesteparten av de opprinnelige irske treslagene allerede etablert på øya.

Isens aktivitet i de kalde periodene var med på å gi det irske landskapet sin nåværende form. Svært synlige spor av isbreene finner vi i dannelsen av U-daler som Glendalough i Wicklow, og botner og små innsjøer av smeltevann. Under den smeltende isen ble det samlet opp hauger av sand og avfall som skapte drumliner, som er et vanlig kjennetegn for landskapene nord i de sentrale områdene av øya. Det oppsto også elver av smeltevann under isen, og jord og stein flyttet av disse strømmene formet eskere. Den største av disse, Esker Riada, deler den nordlige og sørlige halvdelen av Irland og ryggen av den fungerte en gang som den viktigste ferdselsåren mellom øst- og vestkysten.

 

Fjellene langs kysten har store variasjoner i geologisk sammensetning. I sør består fjellene av gammel rødlig sandstein med elvedaler av kalkstein. I grevskapene Galway, Mayo, Donegal, Down og Wicklow er fjellene stort sett av granitt, mens mye av den nordøstlige delen er et basalt-platå. Spesielt bemerkelsesverdig her er området kjent som Giant's Causeway i Antrim, et særpreget basaltlandskap som er på UNESCOs verdensarvliste.

Jordsmonnet i nord og vest, hvor det er størst nedbørsmengder, er hovedsakelig dårlig drenert torv og gleijord, med en torvaktig podsoljord. I kontrast er jordsmonnet i sør og øst i hovedsak godt drenert brunjord og brun og gråbrun podsol.

Nord i grevskapet Clare finnes et uvanlig landskapsmiljø i området som er kjent som Burren. Dette karstpregede landskapet består av grunnfjell av kalkstein, og i de innerste delene av Burren er det lite eller ingen jord slik at de karstiske kalksteinsformasjonene ligger i dagen. Det er mange groper, hvor overflatevannet forsvinner gjennom den porøse overflaten, og omfattende grottesystemer har oppstått i noen områder. Grotten Pol an Ionain nær Doolin har en av verdens lengste kjente fritthengende stalaktitter.

 

Irland består av et lavtliggende sentralt område som i hovedsak har en flat topografi, omgitt av fjellkjeder langs kysten. Noen viktige fjellområder er (fra Kerry i sørvest og langs kysten mot klokkeretningen) Macgillycuddy's Reeks, Knockmealdown, Wicklowfjellene, Mournefjellene, Antrimplatået, Sperrinfjellene, Derryveaghfjellene og Twelve Bens/Maumturks-gruppen. Noen fjellkjeder i sør er lengre inn i landet, som Galteefjellene, Silvermines og Slieve Bloom.

Fjellene i Irland er ikke spesielt høye, bare tre topper er over 1000 meter og 455 over 500 meter. Den høyeste toppen er Carrauntuohill, som er 1038 meter høy. Den er i Macgillycuddy's Reeks, en kjede av breformede sandsteinformede fjell i Kerry, hvor også de to andre irske fjellene som er over tusen meter ligger.^[2] Andre kjente fjell på Irland er Mount Brandon og Croagh Patrick.

Det store lavlandet sentralt på øya er av kalkstein dekket med bredeponier av leire og sand, med vidstrakte myrer og sjøer. En av de største myrene er Bog of Allen. Irland har til sammen 12 000 km² myrland, av to forskjellige slag: teppemyr og høymyrer.

 

Teppemyrer er den mest utbredte myrtypen. De er stort sett skapt av menneskelig aktivitet hjulpet av det irske klimaet. Teppemyrer oppsto i områder hvor mennesker i neolittisk tid ryddet skogen for å dyrke jorda. Ettersom det ryddede landet fikk lavere næringsinnhold ble det liggende brakk, og jorda ble gradvis surere og det ble gunstige forhold for røsslyng og siv. Organisk materiale fra dette ble samlet opp, og lag av torv oppsto.

Høymyrer er mest vanlige i Shannonbassenget. De ble dannet da fordypninger etter isbreene ble fylt med vann og dannet små sjøer. Avfall fra siv og andre vekster i disse sjøene formet et lag på bunnen av vannet, som etter hvert vokste og til slutt nådde over vannspeilet og gjorde at sjøen grodde igjen.

 

Den viktigste elven i Irland er Shannon. Om man regner med det 113 km lange utløpet (estuaret) som er påvirket av tidevann og saltvann er den 340 kilometer lang, og med det den lengste elven på De britiske øyer. Elven skiller de myrlendte sentrale delene av øya fra den mer kuperte vestlige delen. Med til elven regnes tre innsjøer, Lough Allen, Lough Ree og Lough Derg, hvor Derg er den største. Shannon renner ut i Atlanterhavet sør for Limerick. Andre større elver er Bann, Blackwater, «de tre søstre» Nore, Suir og Barrow, Liffey og Boyne.

Lough Neagh i Ulster er den største innsjøen på øya Irland, med et areal på 381 km². Den er også den største innsjøen i det forente kongerike Storbritannia og Nord-Irland, og den tredje største i Vest-Europa. Den er nesten like stor som de tre nest største innsjøene på Irland til sammen, Lough Corrib (172 km², størst i republikken Irland), Lough Derg (118 km²) og Lough Erne (112 km²).

 

Kysten av Irland kjennetegnes av mange kapp og halvøyer med bukter og fjorder. Både bukter, fjorder og innsjøer betegnes med det irsk gæliske Lough (tilsvarer skotsk Loch).^[3]

Lengst i nord finner vi Inishowenhalvøya i Donegal, med det nordligste punktet på øya, Malin Head. Det nordligste punktet på øya ligger i staten Irland, ikke i provinsen Nord-Irland. Nordvest for Malin Head er den lille øya Inishtrahull som utgjør det nordligste territoriet til staten Irland, om en ser bort fra den omstridte Rockall. Fjorden Lough Swilly ligger på vestsiden av Inishhowen, og Lough Foyle som danner grense mellom Irland og Nord-Irland på østsiden. Nord for Nord-Irland ligger den øya Rathlin, som er den nordligste bebodde øya utenfor kysten av Irland. Langs kysten av Nord-Irland finner vi ellers Belfast Lough med byen Belfast innerst mellom Antrim og Down. I Down ligger også den smale Strangford Lough som skiller Ardshalvøya fra fastlandet, og Carlingford Lough som danner grense mot Louth og staten Irland.

Østkysten sør for Nord-Irland er i hovedsak uten større innbuktninger, unntakene er først og fremst Cooleyhalvøya mellom Carlingford Lough og Dundalkbukten, halvøya Howth og Dublinbukten ved utløpet av Liffey og Wexford Harbour i sør ved byen Wexford. Helt i sørøst ligger Carnsore Point. Den største øya på østkysten er Lambay like nord for Dublin.

 

På sørkysten ligger fjordene Waterford Harbour utenfor munningen av Suir ved byen Waterford, og Cork Harbour ved munningen av Lee. I sørøst ligger Salteeøyene og i sørvest øya Clear. Her er det ingen større halvøyer, de mest kjente nesene er Hook Head ved Waterford Harbour, Old Head of Kinsale utenfor byen Kinsale sør for Cork og helt i sørvest Mizen Head. Uttrykket Mizen Head til Malin Head brukes på samme måte som det norske Lindesnes til Nordkapp. Det sørligste punktet i Irland er imidlertid den lille klippeøya Fastnet Rock.

 

Vestkysten kjennetegnes av et dramatisk landskap med mange bukter og halvøyer. Fra sør finner vi fjordene Dunmanus og Bantry i grevskapet Cork, og nord for Bantry Bearahalvøya. Ved grensen til Kerry ligger innløpet til Kenmore som er et fjordlignende estuar. Mellom Kenmore og Dinglebukten ligger den store halvøya Iveragh og nord for Dinglebukten den kjente Dinglehalvøya. Rett utenfor Iveragh ligger den store øya Valentia, lenger vest de små klippeformasjonene Skelligøyene. Vest for Dinglehalvøya finner vi Blasketøyene.

Ved grensen mellom Kerry og Clare møter elven Shannon Atlanteren i et stort estuar som også kalles «Shannonfjorden». Rett nord for estuaret ligger Loop Head. Kysten av Clare er ellers jevn og uten innbuktninger før Galwaybukten, de mest bemerkelsesverdige formasjonene på Clarekysten er Moherklippene.

Nord for den store Galwaybukten og Aranøyene finner vi landskapet Connemara. Det er flere øyer på kysten av grevskapene Galway og Mayo, blant dem Achill som er den største av øyene rundt Irland, Inishbofin, Killary og Clare Island. Innenfor øya Clare er Clewbukten.

Den store Donegalbukten ligger mellom Mayo og grevskapet Donegal. På vestkysten av Donegal ligger også øya Arranmore (som ikke må forveksles med Aranøyene ved Galwaybukten) og i nordvest Tory Island.

Irlands klima er temperert, men betraktelig varmere enn de fleste andre steder på samme breddegrad, som Polen på kontinentet eller Newfoundland på motsatt side av Atlanteren. Dette skyldes den oppvarmende effekten fra havet på grunn av Golfstrømmen. Vindretningen er i hovedsak fra sørvest mot nordøst, med lavtrykk som kommer inn fra Atlanteren og brytes mot fjellene på vestkysten. Dette gir betraktelig mer nedbør på vestkysten enn lenger øst, Valentia utenfor kysten av Kerry i vest har nesten dobbelt så mye nedbør pr. år (1400 mm) som Dublin på østkysten (762 mm). For hele øya gjelder det at høst og vinter er årstidene med mest nedbør, omtrent 60 % av den årlige nedbøren kommer mellom august og januar.

Januar og februar er de kaldeste månedene i året, og den gjennomsnittlige dagstemperaturen i disse månedene er mellom 4 og 7 °C. Juli og august er de varmeste månedene, men en gjennomsnittlig dagstemperatur mellom 14 og 16 °C. Månedene med mest solskinn er mai og juni, men et gjennomsnitt på mellom fem og sju timer solskinn per dag.

Ekstreme værforhold forekommer, selv om de er relativt uvanlige på Irland sammenlignet med mange områder på det europeiske kontinentet. Kraftige atlantiske lavtrykk, som først og fremst inntreffer i desember, januar og februar, kan gi vinterstormer med vind opp mot 160 km/t i de vestlige kystområdene. Om sommeren, spesielt i slutten av juli/begynnelsen av august, kan kraftig uvær med torden plutselig oppstå, først og fremst i sentrale strøk og på vestkysten.

Denne tabellen viser gjennomsnittlige klimatall fra værstasjonen ved flyplassen i Dublin for perioden 1961 til 1990.

 

 

Irland har vært adskilt fra resten av den europeiske landmassen siden siste istid, og har derfor mindre mangfold innenfor flora og fauna enn vi finner mange andre steder i Europa. Det meste av øya var en gang dekket av skog. De opprinnelige skogene er hovedsakelig ryddet bort i de fleste områdene, og et program for å gjenetablere skogsområder er igangsatt gjennom EUs habitatsdirektiv.

I Burrens karstlandskap er det arktisk-alpin vegetasjon som har overlevd siden siste istid. I de store våtmarksområdene sentralt på øya finnes svært mange slag myrmose, og røsslyng og ulike planter innen sivfamilien. I de sørvestlige områdene i grevskapene Cork og Kerry finnes områder med planter som trives i et mildt og fuktig klima.

Irland har et rikt fugleliv, over 380 forskjellige arter er registrert på øya og 135 arter hekker på Irland og tilhørende småøyer. Mange trekkfugler holder til på Irland om vinteren. Det er store kolonier av sjøfugl langs kysten og på småøyene, blant annet havsule i naturreservatet på Lille Skellig. I sjøer og elver i innlandet finnes store bestander av svaner, ender, vadefugler, gås, terner og måser.

Det finner 31 arter av pattedyr på øya, den irske røyskatten og den irske haren (Lepus tidimus) er regnet som spesielt interessante. Av andre pattedyr på Irland kan nevnes hjort, rødrev, grevling, oter, steinkobbe og havert. Av amfibier finnes det en enkelt art av både frosk, padde og salamander, mens den eneste reptilen er vanlig firfisle. Det er ikke slanger på Irland.^[4]

 

Den første mesolittiske jeger- og samlerkulturen ble etablert på øya Irland rundt år 7000 f.Kr. Fra rundt år 3000 f.Kr. tok en neolittisk kultur til, som holdt husdyr og drev jordbruk. Fra omtrent 600 f.Kr. begynte en massiv innvandring av keltere, og de neste 1700-årene var Irland språklig og kulturelt en enhet, selv om øya aldri ble var forent i politisk forstand under kelterne. Den idealiserte irske historieskrivingen forteller om overkongenes herredømme over øya, men dette var mer en symbolsk enn en reell tittel. Det er mulig at noen konger som Flann Sinna og Brian Boru faktisk hadde politisk herredømme over hele øya i deler av sine perioder som overkonger, men ikke lenge nok til at en virkelig forening av de rivaliserende småkongedømmene og klanene kunne finne sted.

Fra det 5. århundre e.Kr. begynte kristningen av Irland, gjennom St. Patrick og en rekke andre misjonærer. Innen år 600 hadde det oppstått en keltisk form for kristendom, som først inneholdt en rekke elementer fra keltisk mytologi. Kristendommen har siden spilt en betydelig rolle i Irlands kulturelle og politiske utvikling. Klostersamfunnene ble viktige sentra, både kulturelt, kommersielt og politisk. De første spirene til bydannelser var ved monastiske hovedseter som Armagh og Emly.

Fra 800-tallet ble øya utsatt for plyndringer fra vikinger, og det fulgte en betydelig norrøn innvandring. De norrøne brakte med seg handel og kommunikasjon med omverdenen på en ny måte, og det oppsto bysamfunn ved norrøne bosetninger som Dublin, Limerick og Waterford. De norrøne ble imidlertid raskt assimilert inn i den rådende kulturen, og allerede fra siste halvdel av 800-tallet kan de betegnes som norrøn-gælere.

I 1169 ankom normannerne, og vant kontroll over store deler av øya. Dermed startet en periode på over 800 år hvor England var sterkt involvert i styret. Fra 1541 tok den engelske monarken direkte kontroll, og et betydelig antall nybyggere fra England og Skottland reiste over. Dette førte til at den gamle adelen ble presset ut, og til at det oppstod en religiøs konflikt mellom de protestantiske nybyggerne og de katolske irene. Denne konflikten har siden vært et gjennomgangstema i irsk historie.

Irland fikk sitt eget parlament, og hadde et begrenset selvstyre, men makten lå i anglo-irske, protestantiske hender mens den katolske majoriteten ikke hadde stemmerett. I 1801 ble øya innlemmet i Det forente kongerike Storbritannia og Irland, og det irske parlamentet ble avskaffet.

På begynnelsen av det 20. århundre skjøt uavhengighetskampen på ny fart, og i 1922, etter den irske uavhengighetskrig, ble øya delt i to. I nord oppstod Nord-Irland, en britisk provins som med unntak av perioden 1971–1998 har hatt begrenset selvstyre. I sør opprettet britene Sør-Irland, mens irene opprettet Den irske republikk. Med den anglo-irske traktat ble den sørirske staten så til Den irske fristat, som deretter ble dagens Irland.

Irland har hatt en negativ utvikling av folketall fra midten av 1800-tallet fram til midten av 1900-tallet. Folketallet sank fra åtte millioner i 1840 til i overkant av fire millioner i 1930. Denne utviklingen begynte i den store hungersnøden i 1845-49, og fortsatte gjennom utvandring. Folketallet stabiliserte seg etter 1950, og er i dag økende.

Folketall (i hele tusen) på Irland 1500-2001. Fra 1922 indikerer blå farge befolkningen i Nord-Irland[5].

Det bor i dag til sammen rundt seks millioner mennesker på øya Irland, fordelt som 4 234 925 i Irland (2006) og 1 685 267 i Nord-Irland (2001). Staten Irland har en folketetthet på 57/km², mens Nord-Irland har en over dobbelt så høy folketetthet med 122/km². I begge områdene er befolkningen konsentrert i og rundt de store byene: Belfast og Londonderry i Nord-Irland, og Dublin, Cork, Limerick, Waterford og Galway i Irland.

Befolkningen i Irland er i hovedsak katolikker (rundt 90 %), mens det i Nord-Irland er omtrent like mange katolikker som protestanter. Ved folketellingen i Nord-Irland i 2001 oppga 40,3 % tilhørighet til den katolske kirke, mens 20,7 % (Presbyteriansk) og 15,3 % (Church of Ireland) oppga protestantiske tilhørighet. I 1961 var de tilsvarende tallene 34,9 %, 29,0 % og 24,2 %.

Irland er delt inn i fire provinser: Connacht, Leinster, Munster og Ulster, Det er tradisjonelt 32 grevskap på øya Irland. 26 av disse ligger i republikken Irland, mens de resterende seks ligger i Nord-Irland. Grevskapene ble opprettet i det 19. århundre for å forbedre ordningen for lokalstyre innenfor de fire eldgamle provinsene. De er basert på distrikter som til dels ble definert allerede i normannisk tid.

Selv om enkelte av grevskapene i nyere tid har blitt endret, og de seks i Nord-Irland ikke lenger er administrative enheter, brukes de fortsatt i flere sammenhenger, som for eksempel organiseringen av idrett.

Irland Dublin Wicklow Wexford Carlow Kildare Meath Louth Monaghan Cavan Longford Westmeath Offaly Laois Kilkenny Waterford Cork

Kerry Limerick Tipperary Clare Galway Mayo Roscommon Sligo Leitrim Donegal Nord-Irland Fermanagh Tyrone Londonderry Antrim Down Armagh

Seks av de 26 grevskapene i Irland har mer enn ett administrativt distrikt, slik at det er total 34 enheter på grevskapsnivå. Tipperary ble delt i nord og sør allerede i 1898, da grevskapene formelt ble administrative enheter. Dublin ble delt i fire (Dun laoghaire-Rathdown, Fingal, South Dublin og City of Dublin i 1992. I tillegg utgjør byene Cork, Galway, Limerick og Waterford egne distrikter.

I Nord-Irland ble det i 1973 gjennomført en omfattende reform. De åtte enhetene, seks grevskap og de to distriktene Belfast og Derry, ble erstattet av 26 distrikter. Flere av disse krysser de tradisjonelle grevskapsgrensene. De åtte eldre enheten er bevart som stattholderskap.

 

Siden 1600-tallet har torvskjæring vært en mye brukt metode for å skaffe brensel til oppvarming og matlaging i hjemmene. Dette tiltok i omfang etter hvert som myrene kunne utnyttes kommersielt, og på 1940-tallet ble maskinell torvskjæring introdusert. I Irland ble ansvaret for dette gitt til et delvis offentlig foretak kalt Bord na Móna. I tillegg til bruk i private hjem brukes kommersielt uthentet torv også industrielt, spesielt innenfor produksjon av elektrisitet.

De siste årene har det blitt fokusert på de miljømessige konsekvensene av det store antallet myrer som blir ødelagt av denne kommersielle torvproduksjonen. Problemet er spesielt akutt for høymyrene, siden torv herfra gir en større varmeeffekt enn torv fra teppemyrer. Det er nå planer under utvikling både i Irland og i Nord-Irland for å bevare de gjenværende myrene på øya.

Leting etter olje og gass utenfor kysten av Irland tok til i 1970. Det første større funnet var Kinsale gassfelt i 1971. I 1989 ble gassfeltet Ballycotton oppdaget, og i 1996 Corribfeltet. Utnyttelse av Corribfeltet er ennå ikke kommet i gang, men gass fra de andre feltene blir ført til land via rørledninger og brukt i husholdninger og til industrielle formål. Oljefeltet Helvick, som er beregnet til å inneholde 5 millioner fat, er en annet felt som nylig er blitt oppdaget.

Irland er Europas største produsent av sink. Andre mineralforekomster som enten allerede er, eller potensielt kan utnyttes er gull, sølv, gips, kleberstein, kalk, dolomitt, takskifer, kalkstein, sand og grus.

• Department of Foreign Affairs (Utenriksdepartementet i Irland): Ireland in Brief. Fakta om øya Irland og republikken Irland, 105 s. (PDF 924 kb) (engelsk)
• Department of Communications, Marine and Natural Resources (Irland): Presentasjon fra «Exploration and Mining Divison» om gruvedrift og steinbrudd i Irland hovedside (html), flere undersider (html og PDF) (engelsk)
• Ordnance Survey Ireland (OSI) (Kartverket i Irland). Nøkkeltall om Irland. tabeller, html (engelsk)
• Historical atlas: Population of the British Isles. www.tacitus.nu (på engelsk, nettsted besøkt 1. juni 2007)
• Folketellingen i 2006, demografiske konklusjoner Census 2006 – Principal Demographic Results (PDF) (engelsk)
• World Factbook, Ireland (www.cia.gov) [2] Arkivert 19. mai 2020 hos Wayback Machine. (engelsk)
• McEvoy, Brian, Martin Richards, Peter Forster, og Daniel G. Bradley: «The Longue Durée of Genetic Ancestry: Multiple Genetic Marker Systems and Celtic Origins on the Atlantic Facade of Europe» i American Journal of Human Genetetics. Oktober 2004, 75(4): s. 693–702 html PDF (engelsk)

Deler av artikkelen er opprettet som en oversettelse av artikkelen på vårt engelskspråklige søsterprosjekt. Følgende trykte referanser er oppgitt for denne artikkelen. (Nettside besøkt 29. mai 2007)

• Mitchell, Frank and Ryan, Michael. Reading the Irish landscape (1998). ISBN 1-86059-055-1
• Whittow, J. B. Geography and Scenery in Ireland (Penguin Books 1974)

• www.ireland-information.com Artikkel om Irlands geografi (engelsk)
• Nøkkeltall fra about.com Arkivert 8. mai 2007 hos Wayback Machine. (engelsk)
• Irlands geografi hos wesleyjohnston.com (engelsk)
• Geography in Irland (PDF) Geografifagets historie i Irland (engelsk)
• OnlineWeather.com – detaljer om klimatiske forhold i Irland (engelsk)