Ikaria

Ikaria er en av de midtre øyene i den nordlige delen av Egeerhavet, utgjør 255 km² med 164 km lang kystlinje og en befolkning på 8 312 innbyggere i 2011.^[2] Topografien er en kontrast mellom frodige skråninger og bratte bergstup. Øya er hovedsakelig fjellrik og berglendt, og preges av fjellet Aetheras som når 1 037 meter på det høyeste. De fleste landsbyene er samlet på slettene langs kysten med kun noen få i fjellene.

Mange deler av øya, særlig ravinene, er dekket av store busker som gjør landskapet frodig og grønt. Bortsett fra tamdyr som små geiter som beveger seg rundt med små bjeller rundt halsen, er det et antall små ville dyr på øya, blant annet pattedyr som mår og oter, insekter som hoppeedderkopper, og amfibier som padder. Klimaet er typisk middelhavsklima.

Ikaria har vært befolket siden steinalderen for minst 7000 f.Kr. De var et neolittisk førgresk urfolk som grekerne kalt for pelasgere. Det er funnet en del neolittiske levninger på Ikaria, hovedsakelig undersøkt av den innfødte Themistokles Katsaros, og arkeologen Ares Poulianos, også fra Ikaria, men undersøkelsene er ennå ikke blitt publisert.^[3] Pelasgere var bosatt fram til 2000-tallet f.Kr. da nye innbyggere fra Karia i Anatolia bosatte seg på øya. Grekere synes å ha flyttet inn i Egeerhavet fra 1500-tallet f.Kr. og fra 1200 f.Kr. tatt de fleste øyene, men det er ingen tegn på gresk bosetning på Ikaria før langt senere, muligens var de mismodig av mangelen på en naturlig havn på øya. De vanskelige sjøforholdene rundt øya var nevnt av Homer i Iliaden.^[3]

Rundt 750 f.Kr. koloniserte grekere fra Miletos stedet som ble hetende Ikaria ved å etablere en bosetning i det området som er dagens Kampos, men som den gang ble kalt for Oenoe grunnet dens vinproduksjon.

Kilden for historien til antikkens Ikaria består av tilfeldige referanser hos antikkens forfattere som Thukydides, Herodotos, Strabon, Pausanias, Athenaios og en håndfull inskripsjoner. Eparkides, en innfødt fra Oenoe,^[4] skrev en historie om Ikaria i tiden rundt 350 f.Kr. hvor kun fragmenter har blitt bevart. Det er antatt at han ga et konsentrat av øyas historie, men hans hovedhensikt synes å ha vært å fremme kvaliteten til øyas vin.^[3]

 

 

Ikaria ble på 500-tallet f.Kr. en del av sjøriket til Polykrates, tyrannen av Samos, og på 400-tallet f.Kr. ble de to byene på Ikaria, Oenoe og Thermae, medlemmer av det athenske sjøforbundet. På 100-tallet f.Kr. fikk øya en stor andel innvandring fra Samos.^[5] På denne tiden ble Tauropolion, tempelet for Artemis, bygget i Oenoe.^[6] Mynter som ble preget i byen hadde avbildninger av gudinnen Artemis og en okse.^[7] Det var andre, mindre temenos (avgrenset tempelområde) som var hellig for Artemis Tauropolos,^[8] ved Nas på nordvestkysten av øya.^[9] Nas hadde vært en hellig havn for de førgreske innbyggerne i Egeerhavet og var en viktig havn i antikken, det siste stoppestedet før man seilte inn i de farefulle havene rundt Ikaria. Det var et velegnet sted for sjøfolk å gi ofringer til Artemis Tauropolos som, blant hennes andre funksjoner, var beskytter av sjøfolk. Her var gudinnen representert i en arkaisk xoanon, utskrået i tre.

Det er beregnet at det bodde rundt 13 000 på Ikaria på 400-tallet f.Kr. Denne framgangen under det athenske sjøforbundet fikk en nedgang under Peloponneskrigen fra 431 til 404 f.Kr. Ved to anledning førte de spartanske admiralene Alkidas og Mindaros sine flåter til Ikaria. Etter krigen ble øya stadig plaget av angrep fra pirater, men forholdene bedret seg i 387 f.Kr. da Ikaria, det vil si byene Oenoe og Therma, ble medlem av det andre athenske sjøforbundet.^[3]

Tempelet til Artemis sto relativt velholdt fram til midten av 1800-tallet, men da ble marmoren plyndret for å bygge en lokal kirke i landsbyen Kato Raches. Først i 1939 ble området undersøkt av den greske arkeologen Leon Politis. I løpet av aksemaktenes okkupasjon av Hellas under den andre verdenskrig forsvant mange av de gjenstandene som var gravd av Politis. Lokalt hevdes det at det er fortsatt marmorstatuer nedgravd i sanden utenfor kysten.

I hellenistisk og romersk tid synes det som om øyas nedgang fortsatte. Selv om romerne etablerte kontroll over området førte de ikke god nok kontroll til å gi tilstrekkelig beskyttelse. I 129 f.Kr. ble Samos lagt administrativt inn under den romerske provinsen Asia, og antagelig ble også Ikaria inkludert i provinsen. En romersk general påtok seg reparasjoner av Artemis-tempelet som må ha forfalt. I løpet av 100-tallet e.Kr. var romernes aktivitet vendt andre steder og pirater tok kontrollen over Egeerhavet. Folket på Ikaria rømte fra kystbosetningene og inn i innlandet. Augustus gjenetablerte romersk orden i Egeerhavet og oppmuntret Samos til å utvikle Ikaria. Den greske reisende Strabon merket seg rundt 10 f.Kr. at det var to små bosetninger, men ellers var øya forlatt, bortsett fra folk fra Samos som benyttet øya for husdyrshold. Plinius den yngre sto værfast på Ikaros i flere dager og var imponert av stedets enkle, rustikke kvaliteter.^[3]

 

Sankt Johannes-ridderne (den senere Malteserordenen), som hadde sin base på Rhodos, utøvde en viss kontroll over Ikaria fram til 1521 da Det osmanske rike la øya inn under seg. Da osmanene sendte de første skatteleggeren som kom for å presse penger av innbyggerne lot øyboerne ham henge til han ikke plagde dem mer. Da tyrkerne kom for å undersøke var det ingen som ville peke ut de skyldige, og tyrkerne innså at det var ingen økonomisk gevinst i å straffe hele befolkningen på Ikaria.^[10]

Tyrkerne hadde en løs administrasjon av Ikaria og sendte ikke noen myndighetsperson til Ikaria i flere århundrer. Den beste redegjørelse fra disse årene er fra erkebiskop Josef Georgirenes^[11] som i 1677 beskrev at øya hadde tusen hardføre, langlivet innbyggere som var blant de fattigste i Egeerhavet.^[12] Uten en havn var øya avhengig for sin meget begrensete samhandling med verden utenfor av små fartøyer som ble trukket opp på strendene. Innbyggerne hadde godt omdømme for sine små båter som var bygget av edelgran, som det var rikelig av på Ikaria. De solgte båter og tømmer for mynter og korn på Khíos. I havområdene ved kysten av øya, forsikret Georgirenes, skaffet de beste muslinger blant alle øyene rundt. Geiter og sauer gikk uforstyrret i det berglendte landskapet. Ost ble framstilt for eget forbruk i hver husholdning. Ikaria var på 1600-tallet uvanlig i den forstand at den vin de produserte ikke ble ekspert, men lagret på tønner for eget konsum, og de fortsatte å lagre den på gammeldags vis i terrakottakrukker, pithoi, som ble grav ned i jorda.

Bortsett fra tre små byer som hver av dem ikke hadde mer enn 100 hus,^[13] men det var tallrike små landsbybosetninger hvor hvert hus hadde en frukthage bak en mur og noe dyrket mark. I motsetningen til tett bygde byene på Samos bodde innbyggerne adskilt i befestede, men enkle, umøblerte gårder. De som uten sengetøy og stappet sitt eget tøy rundt seg. Befolkningen ble ofte svært gamle.^[14] De omgikk ikke med fremmede og giftet seg kun med hverandre.

Ruinene av et fyrtårn på et forberg som var vendt mot Samos, kalt for «Ikaros' tårn», var forbudt for øyboerne på Ikaria å gå til, da tradisjonen hevdet at det var en skatt som lå der.^[15]

I 1827, under den greske selvstendighetskrigen (1821–1829), brøt Ikaria ut fra Det osmanske riket, men øya ble ikke inkludert i det smale området som utgjorde det første uavhengige Hellas, og ble tvunget til å akseptere tyrkisk styre for ytterligere noen år.^[16]

 

 

 

Ikaria forble underlagt Det osmanske rike fram til 17. juli 1912 da øyboerne jagde den tyrkiske militærgarnisonen og således oppnådde selvstendighet.^[16]

George N. Spanos (ca. 1872–1912) fra Evdilos, drept i et tyrkisk bakhold den 17. juli 1912, er beæret som helt av Ikaria og øyas frigjøring. Hans byste som har avbildet ham trassig med bandolær og rifle i hånden, kan bli sett ved minnesmerket som ble etablert på stedet av hans død av byen Krysostomos på Ikaria.

Den 18. juli 1912 ble Fristaten Ikaria (Ελευθέρα Πολιτεία Ικαρίας, Elefthéra Politía Ikarías) erklært. De små naboøyene som samlet kalles for Fournoi Korseon ble også frigjort og ble en del av Fristaten. Ioannis Malachias var den eneste presidenten i den kortvarige nasjonen.^[16] I fem måneder var Ikaria en uavhengig stat med sin egen hær, flagg, frimerker og nasjonalsang, men disse månedene var vanskelige tider. Det var mangel på mat, folket var uten fast transportmuligheter og posttjeneste, og de risikerte å bli underlagt Italias egeiske rike.^[3][16]

I november 1912, etter en forsinkelse grunnet Balkankrigene, ble Ikaria endelig en del av Hellas.

 

Det var betydelig misnøye med den greske regjeringen som investerte lite i utviklingen av Ikaria i mellomkrigstiden. Den forble en av de mest tilbakestående områder i Hellas. Fram til 1960-tallet henvendte øyboerne seg heller til USA enn til Athen for hjelp til å bygge veier, skoler og sykehus. Gjennom hele den første halvdelen av 1900-tallet var økonomien avhengig av hjelp sendt fra USA av øyboere som hadde utvandret til Amerika fra 1890-tallet hvor de etablerte seg som jernarbeidere og forretningsfolk.^[3]

Øya hadde store lidelser grunnet sult og fattigdom under aksemaktenes okkupasjon av øya under den andre verdenskrig. Det er ingen tall på hvor mange som faktisk døde i elendighet, men det er kjent at i landsbyen Karavostamo omkom over 100 mennesker av sult.^[3]

Etter krigen var et flertall av øyboerne sympatisk innstilt til kommunismen, et fenomen som oppsto flere steder i Hellas og i Europa. Den greske regjering benyttet seg av øya for å forvise i alt 13 000 kommunister fra 1945 til 1949. En av de som ble forvist hit var Mikis Theodorakis. Den dag i dag har denne sympatien holdt seg, blant annet som et symptom på desentralisert motstand mot sentralmakten i Athen. KKE holder mellom 35 og 40 prosent av stemmene ved valg. Av den grunn er Ikaria tidvis referert til Kokkino Nisi (gresk: Κόκκινο νησί) («Den røde øy») eller Kokkinos Vrahos (Κόκκινος Βράχος) («Det røde fjell/berg»).

Levestandarden og livskvaliteten bedret seg markant etter 1960 da de greske myndighetene begynte å investere i øyas infrastruktur for å fremme turisme. I dag er Ikaria betraktet som en av verdens fem «blå soner» – steder hvor befolkningen jevnlig lever til de blir svært gamle (en av tre blir opp til 90 år).^[17] Årsaken til høy alder er gitt til helseriktige matvaner og levestil.^[18]

Ikarerne, ikaroitter, eller ikariske grekere (gresk: Ικαριότες; Ikariótes) er en etnisk gresk folkegruppe^[16] som antagelig nedstammer fra både urbefolkningen på øya som greske bosettere fra Miletos og Samos. De er nært beslektet med folk på andre greske øyer som Samos, Khíos, Fournoi Korseon og Patmos, og grekere langs kysten av Anatolia (dagens Tyrkia).^[19] Det er også mange på Ikaria som nedstammer fra grekere fra Kreta.^[16] På Ikaria har det vært en stor strømning som preget folket til å bli både ateister og venstreorienterte, mer enn noe annet sted i Hellas. De religiøse tilhører den greskortodokse kirke.

I dag bor det ikarere over det meste av Hellas som en naturlig utvikling av den greske moderne stat, men særlig på Ikaria, naboøyene Thimena og Fournoi Korseon, i den greske hovedstaden Athen hvor det er et større samfunn, men mange har i århundrenes løp utvandret utenfor Hellas, hovedsakelig til Australia, USA, Canada og Storbritannia. Grovt regnet er det mellom 8 000–15 000 verden over som nedstammer fra Ikaria.

Den nåværende kommunen Ikaria ble dannet av endringen i lokalt selvstyre av 2011 ved å slå sammen 3 tidligere kommuner, som da ble kommunale enheter:^[1]

• Agios Kirykos
• Evdilos
• Raches

Ikaria har en lang tradisjon med framstille en sterk rødvin. Vinindustri ble dog desimert av vinlus på 1960-tallet, men har siden tatt seg opp. Mange driver landbruk med sauer og geiter, og fiske er en annen stor næring.^[20] Turisme har fått betydning de siste tiårene. De to største strendene på øya ligger mellom landsbyene Armenistis (Αρμενιστής) og Gialiskari (Γιαλισκάρι).

Til tross for at infrastrukturen er blitt utbygget siden 1960-tallet er det liten masseturisme på øya. Hovedgrunnen er mangelen på en internasjonal flyplass, ingen store attraksjoner. De som likevel reiser hit ser derimot mangelen på masseturisme som en fordel ved at landsbyene og omgivelsene er mindre forstyrret og mer ekte, både i landskapet som menneskene på øya. Landbruk og turisme er de to store inntektskildene.

• (en) Ikaria – kategori av bilder, video eller lyd på Commons  
• Nikaria.gr, gresk
• Buettner, Dan: «The Island Where People Forget to Die», New York Times, 24. oktober 2012