Hor

Hor er en betegnelse på seksuell omgang mellom en mann og kvinne som ikke er gift med hverandre. I dag brukes begrepet – utover fra religiøst hold – oftest om seksuell umoral generelt, som skjellsord i formen «hore», og om forhold der en kvinne selger sin kropp. Utroskap er en eufemisme som brukes i stedet for hor, og brukes i dag vanligvis om personer som holder et følelsesmessig nært eller seksuelt forhold skjult for en annen som man lever med.

Hor var opprinnelig en betegnelse på samleie mellom en mann og en kvinne som ikke var gift med hverandre. Fra 1600-tallet ble enkelte former for hor kriminalisert, i tillegg til at det selvsagt også var i strid med kirkens bud. Begrepet hor var ikke på noen som helst måte spesielt knyttet til prostitusjon.

Tre betegnelser som ble brukt om forskjellige former for hor i Norge, Danmark og Sverige på 1600- og 1700-tallet var:

• Leiermål, hvor ingen av partene var gift.
• Enkelthor, hvor den ene parten var gift.
• Dobbelthor, hvor begge parter var gift hvert på sitt hold.

I 1617 ble leiermål for første gang kriminalisert i Norge, og både ugifte kvinner og menn skulle betale høye bøter for slike forbrytelser. Lovbestemmelsene om hor som ble innført sammen med reformasjonen i Norge i 1537, fastslo at slike handlinger skulle straffes med døden for begge. Bestemmelsene ble moderert allerede i 1539, og siden videreført i samme form i Christian Vs Norske Lov av 1687. I denne perioden var dobbelthor belagt med dødsstraff. Kravene til bevis var dog svært høye, og dødsstraff ble gitt kun i sjeldne fall. Etter 1814 har Høyesterett likevel stadfestet seksten dødsdommer for hor. Den siste gjaldt Torkild Larsen fra Kristiansand, som ble dødsdømt i 1835 for fjerde gangs hor. Han ble benådet, men døde allerede i 1836 i Kristiansand tukthus av «Betændelse i Underlivet».^[1]

I første tilfelle, hor mellom ugifte, skjedde rettsforfølgelse som oftest kun når forholdet resulterte i graviditet eller barn, og ble noen ganger løst med løfte om ekteskap, som førte til reduksjon i boten.

I prinsippet forble hor straffbart i norsk lov (straffelovens § 379), frem til 1972 da konkubinatparagrafen ble opphevet; men denne paragrafen var sovende de siste tiårene den eksisterte.^[2]