Hoffjøde

En hoffjøde eller hoffaktor (fra tysk Hofjude(n), Hoffaktor) betegnet historisk en jødisk handelsmann som tok seg av finansielle anliggender for kristne fyrstehus i Europa, særlig i Tyskland.

Hoffjøder fantes fra 1500-tallet frem til 1700-tallet. De hjalp sine potentater med å skaffe penger og andre verdier, og ved anskaffelse av luksusvarer. Ikke alle «hoffjøder» var jøder, men de utgjorde det store flertallet. Grunnene for at disse oppgavene ble overlatt til jøder lå dels i deres erfaring og dyktighet i finanssaker (kristne drev ikke med pengeutlån mot renter, fordi det ble ansett som uetisk og skittent), og dermed deres ofte store nettverk, dels i den høye risiko og til en viss grad sosiale stigmatisering som fulgte med arbeidet, og som få kristne handelsmenn var villige til å utsette seg for. Hoffjødene kunne ha stor politisk innflytelse ved hoffene, men var på den andre siden avhengig av fyrstens luner.

En av de mest kjente hoffjøder er Joseph Süß Oppenheimer (1698-1738), virksom ved hoffet til den württembergske hertug Karl Alexander. Her arbeidet senere med stor suksess Madame Kaulla (1739–1809) under kong Wilhelm I av Württemberg. I Hannover virket Leffmann Behrens i tjenesten til de tre welferhertuger Johann Friedrich, Ernst August og Georg Ludwig. En annen er Veitel Heine Ephraim (1703–1775), formann for den jødiske menigheten i Berlin, kongelig prøyssisk hoffjøde og eier av flere gull- og sølvsmedvirksomheter. Den tysk-jødiske bankieren Amschel Mayer Rothschild (1773–1855) ble utnevnt til hoffjøde av Vilhelm I i 1801. Esther Liebmann var hoffjøde og myntmester hos Fredrik I av Preussen mellom 1702 og 1713.^[1]