Hockeyfeber

Hockeyfeber forteller ikke bare historien om sammenstøt på isen, men også om livet som det virkelig fortoner seg i det knallharde miljøet amatørsporten utspiller seg i. Filmen skildrer idrettsmiljøet på godt og vondt og viser hvor tøffe og kyniske kravene til utøverne blir når sponsorenes gunst blir det viktigste.

Ishockeylaget Manglerud/Star holder på å rykke ned fra første divisjon. Ricky (Rune Dybedahl) er en av spillerne på laget, og han forelsker seg i Vera (Liv Bernhoft Osa) som driver med hester. Det er ikke lett for Ricky å kombinere forholdet til Vera med den intense treningen som må til for å komme i mål til neste sesong. Dessuten gjør den vanskelige situasjonen spillerne deprimerte, og både vennskap og idrettsglede står på spill. Lederne har imidlertid mange ideer, og de ivrer for å ta i bruk nye metoder for å skaffe midler til klubben. De vil også skaffe en trener av internasjonalt format. Oppkjøp av spillere, sponsing og stadig tøffere konkurranse gjør det vanskelig å opprettholde lagånden og fellesskapet gutta imellom.

Problemer som knytter seg til penger, idrettsvold og privatliv berøres i denne filmen, hvor vi kommer hockeymiljøet nær innpå livet.

Hockeyfeber er den siste av tre ungdomsfilmer som kom fra Oddvar Bull Tuhus sin hånd på begynnelsen av 80-tallet. I 1980 kom 1958, som handlet om Sinsen-gjengen, og i 1982 Fifty-Fifty, en film om knuste drømmer, kjedelige jobber og dansebandsuksess.

Tore Torell ble benyttet som konsulent.^[1]

Aftenpostens Øyvind Thorsen skrev følgende: «I begynnelsen irriterer det noe at spillerne er amatører når det gjelder replikk og mimikk, og ofte blir ord borte i mumlingen, men etterhvert blir det såpass dreis på filmen at man glemmer dette. Tyngde til filmen legger også Liv Bernhoft Osa og Jørn Donner. Donner er, som finsk trener, ubøyelig, viljesterk og arrogant, men vel vitende om sin kapasitet, og om at de som følger hans ordre, vil komme til å vinne».
Dagbladets Thor Ellingsen fremstår som enda mer begeistret i sin omtale og skriver følgende: «Med "Hockeyfeber" fortsetter Tuhus linjen fra 1958 og Fifty/fifty, hvor han skildret norske ungdomskulturer og tar tak i emner filmfolk tradisjonelt har neglisjert hos oss. Han er blitt bedre for hver av disse filmene – og Hockeybefer mener jeg simpelthen er den beste av hans sju spillefilmer til dato. Sjeffotograf Halvor Næss og klipper Bjørn Breigutu bidrar vesentlig til det vellykkede resultatet».^[2]
Jan Simonsen i Filmmagasinet Z var mer delt i synet og skrev følgende i 1983: «Ungdommen rammes av en rekke sykdommer for tiden. Vi har notert oss både Saturday Night Fever, Flashdance-feber og flere andre varianter. Nå utsettes de også for en norsk virus: Hockey-feber! Zs anmelder finner det naturlig å fortsette diagnose-tradisjonen fra salige Filmavisa. Han finner filmens tema interessant, men ser svakheter ved dramaturgi og gjengivelsen av selve ishockey-spillet».^[3]

Filmen fikk terningkast 4 av Dagbladet i 1996.^[4]

• (en) Hockeyfeber på Internet Movie Database  
• (no) Hockeyfeber i Nasjonalbibliotekets filmografi  
• (no) Hockeyfeber hos Filmweb  
• (no) Hockeyfeber hos Filmfront  
• (no) Hockeyfeber på NRK TV  
• (en) Hockeyfeber på Turner Classic Movies  
• (en) Hockeyfeber på The Movie Database – film  
• Filmfront (Norsk filmside med mange bilder av skuespillerne)