Hooverdammen

 

Før demningen ble bygget var det regelmessig flom og oversvømmelse i Coloradoelv-bassenget når det var stor snøsmelting i fjellkjeden Rocky Mountains. Disse flommene var en fare for jordbrukssamfunnene i de nedre deler av elveløpet. En demning ville i tillegg til flomkontroll også gjøre det mulig å utvide irrigasjonen til jordbruket i denne ellers tørre regionen. Den ville også medføre en pålitelig og regelmessig tilgang på vann til Los Angeles og andre deler av Californias søndre del.

En av de største utfordringene for prosjektet var å avgjøre den mest rettferdige fordelingen av vann fra Coloradoelven. Flere av delstatene langs elven fryktet at den rike og vannhungrige staten California skulle bli den første staten til å dra nytte av vannet, og dermed hevde retten til størsteparten. Det var åpenbart at prosjektet ikke kunne fortsette uten at det fantes en avtale om vanndistribusjonen.

 

En kommisjon ble opprettet i 1922 med en representant fra hver av Coloradoelvens grensestater og én representant fra de føderale myndighetene. Myndighetenes representant var Herbert Hoover, daværende nærings- og handelsminister i president Warren Hardings regjering. I januar samme år møtte Hoover guvernørene fra Arizona, California, Colorado, Nevada, New Mexico, Utah og Wyoming, med det formål å bli enige om hvordan vannressursene fra elven skulle fordeles. Resultatet var en avtale – «Colorado River Compact» – undertegnet 24. november 1922, som oppstykket elvebassenget i to halvdeler, der statene innenfor hver halvdel skulle avgjøre vannfordelingen. Denne avtalen, kjent som «Hooverkompromisset», banet vei for Boulderdam-prosjektet.

Det første forsøket på å få godkjenning fra Kongressen til bygging av demningen skjedde i 1922 med fremming av to lovforslag i Representantenes hus og Senatet. Lovforslagene ble fremmet av kongressmannen Phil D. Swing og senator Hiram W. Johnson, og var kjent til «Swing-Johnson–forslaget». Lovforslagene mislyktes i å bli tatt opp til avstemning, og ble siden fremmet på nytt flere ganger. I desember 1928 godkjente både huset og senatet lovforslaget og videresendte det til presidenten for godkjenning. 21. desember 1928 undertegnet president Calvin Coolidge lovforslaget som godkjente «Boulderdam-prosjektet». Den første bevilgningen av penger til prosjektet ble foretatt i juli 1930, da Herbert Hoover var blitt president.

Tidlige planer tilsa at demningen skulle bygges i Boulder Canyon, så derav navnet «Boulderdam-prosjektet». Demningen ble til slutt bygget i Black Canyon, men prosjektets navn forble uendret.

Byggekontrakten ble tildelt Six Companies, Inc. 11. mars 1931. Selskapet var et arbeidsfellesskap bestående av seks entreprenørfirmaer fra flere delstater. Lederen for foretaket, Frank Crowe, var også oppfinneren av flere av teknikkene som ble brukt i byggingen av Hooverdammen.

Under påfyll og herding av betongen var det nødvendig å føre kjølevann gjennom rør i den våte betongen. Dette var for å avlede varmen som ble dannet gjennom de kjemiske reaksjoner som pågikk mens betongen herdet. Det ble beregnet at uten avkjøling ville herdeprosessen tatt omtrent 120 år. Six Companies gjorde mye av arbeidet, men de fant ut at de ikke hadde den nødvendige ekspertise for et så stort avkjølingsprosjekt. På grunn av dette ble selskapet Union Carbide Corporation leid inn for å assistere med avkjølingsdelen av prosjektet.

Selskapet ble også leid inn for å bygge en ny by for anleggsarbeidere. Byen skulle hete Boulder City. Bygningsarbeidet ble forøvrig framskyndet ved starten av den store depresjonen, da myndighetene forsøkte å sysselsette så mange som mulig. Dette medførte at byen ikke var ferdigstilt da de første bygningsarbeiderne ankom tidlig i 1931.

Ingeniør Frank Crowe ble ansatt i Six Companies som anleggsleder for byggingen av Hooverdammen. Crowe hadde på det tidspunktet erfaring som anleggsleder fra seks tidligere damutbygginger og var ansett som USAs dyktigste mann på området. Han hadde en brysk og kontant fremtoning, passet på at arbeiderne sto på og jobbet, var beryktet for å dukke opp der arbeiderne minst ventet det, og gikk under tilnavnet «Hurry-Up-Crowe».

 

For å innkvartere arbeidsstokken ble det bygget en hel by, Boulder City, rett i nærheten av anleggsplassen. Men den første sommeren etter at byggingen hadde startet var bygningsarbeiderne og deres familier plassert i midlertidige leirer, slik som Ragtown i Nevada, mens arbeidet med å ferdigstille Boulder City pågikk. Misnøye med Ragtown og hasardiøse arbeidsforhold ved demningen, førte 8. august 1931 til en streik blant bygningsarbeiderne. Det var spesielt ledelsens avslag på kravet om å dele ut kaldt drikkevann til arbeiderne som utløste streiken. Six Companies svarte med å sende inn folk bevæpnet med skytevåpen og klubber. Resultatet var at alle arbeiderne, som på det tidspunktet var ca. 1 200, fikk sparken. En del av dem fikk tilbake jobben da det ble ansatt nye, og ledelsen sørget også for å bedre drikkevannsforsyningen. Misnøyen med bo- og arbeidsforholdene førte til at myndighetene framskyndet ferdigstillelsen av Boulder City, og da våren 1932 kom, hadde Ragtown blitt forlatt.

Hoover Dam Police ble opprettet i 1931 og har i dag i oppdrag å beskytte demningen og dens ansatte og besøkende.

Gambling, drikking og prostitusjon var ikke tillatt i Boulder City mens byggingen av Hooverdammen pågikk. Den dag i dag er Boulder City, sammen med Panaca, de eneste stedene i Nevada som ikke tillater gambling. Salg av alkohol i byen var også ulovlig fram til 1969.

Under arbeidet i tunnelene led mange av arbeiderne på grunn av utslipp av karbonmonoksid som kom fra mye av maskineriet, inkludert lastebilene som de kjørte. Arbeidsgiverne hevdet at sykdommen var lungebetennelse, og at det derfor ikke var deres ansvar. Noen av bygningsarbeiderne ble alvorlig syke og døde på grunn av denne såkalte «lungebetennelsen». De fleste av disse er ikke regnet med i de offisielle dødstallene for prosjektet. I en rettssak hevdet en av saksøkerne (Ed Kraus) at forgiftningen hadde gjort ham impotent. Dette ble avvist etter at en prostituert, som var ansatt av arbeidsgiverne, vitnet mot. Som et resultat av dette greide ikke juryen å bli enig, så saksøkeren tapte rettssaken. Etter at dammen var ferdigstilt inngikk likevel Six Companies forlik med en del av arbeiderne som pådro seg helseskader under byggingen.

Byggingen av Hooverdammen pågikk under den store depresjonen så entreprenøren hadde ingen problemer med å skaffe tilstrekkelig arbeidskraft. Godt kvalifisert såvel som ukvalifisert arbeidskraft strømmet til fra hele USA med håp om å få jobb. På det meste jobbet 5 000 mann samtidig på anleggsplassen. Men en gruppe glimret med sitt fravær – de svarte. Etter å ha blitt satt under press av aviser og myndigheter gikk Six Companies med på å ansette svarte arbeidere. Men det ble kun ansatt et par titalls stykker, og de ble satt til å jobbe på de varmeste og mest ubehagelige stedene, så mange av dem reiste igjen raskt.

 

For å kunne omdirigere elven rundt byggeområdet ble det laget fire tunneler gjennom fjellveggene – to på Arizona-siden og to på Nevada-siden. Disse tunnelene var 17 meter i diameter. Den sammenlagte lengden til alle fire tunneler var nesten 4 877 m. Arbeidet med de nedre delene av Nevada-tunnelene ble påbegynt i mai 1931. Kort tid etter ble arbeidet med Arizona-tunnelene påbegynt. I mars 1932 begynte arbeidet med å dekke tunnelveggene med betong. Betonglaget i tunnelene er 0,9 meter tykt, noe som minsket de ferdige tunnelenes diameter til 15,2 meter.

For å skjerme byggeplassen fra vannmassene ble det konstruert to fangdammer, en på oppstrøms side og en på nedstrøms side av byggeplassen. Byggingen av den øvre fangdammen begynte i september 1932, selv om elven ennå ikke hadde blitt omdirigert gjennom de fire tunnelene som var under bygging i fjellet. Et midlertidig hesteskoformet dike beskyttet fangdammen på Nevada-siden av elven. Etter at Arizona-tunnelene var ferdige og elven hadde blitt omdirigert kunne arbeidet med å bygge selve demningen for alvor begynne. Da begge de midlertidige demningene hadde blitt bygget, og omdirigeringstunnelene som ledet vannmassene utenom byggeplassen var satt i drift, begynte arbeidet med utgravingen for fundamentet. For å hindre at vann skulle trenge gjennom løsmasser under demningen, og på den måten undergrave selve demningen, noe som kunne føre til at den ville bryte sammen, var det nødvendig å bygge demningen på massive steinformasjoner. Derfor var det nødvendig å fjerne alt løst materiale fram til man nådde fast fjell. Arbeidet med fundamentet ble ferdig i juni 1933. Under utgravingen ble det fjernet om lag 1 150 000 m³ med materiale, inkludert materiale som ble fjernet fra fjellveggene i kløften.

Før byggingen av selve demningen kunne begynne måtte de 2–300 meter høye og nesten vertikale fjellveggene renskes for løse steiner. Til dette krevdes det spesialister, som ble kalt «high-scalers». Deres jobb var å klatre ned fjellveggene i tau, og underveis fjerne løse steiner med trykkluftbor og dynamitt. Når de jobbet satt de på et sete på størrelse med en huske, og verktøy og utstyr ble firt ned til dem. Mange av de som jobbet som «high-scalers» var tidligere sjømenn, og var vant til å klatre i høye master. Andre hadde en fortid som sirkusartister, og enkelte av disse klarte ikke å dy seg men svingte seg langt ut fra fjellsiden der de hang i huskene. En av dem ble kjent som «den levende pendelen».

 

Den første betongen ble helt i forma den 6. juni 1933. Siden det ikke tidligere hadde blitt bygget en så massiv betongkonstruksjon som Hooverdammen var mange av metodene som ble brukt uprøvde. Et av problemene som konstruktørene sto overfor var varmeutviklingen som dannes når betong herder, og faren for sprekkdannelser i demningen på grunn av den påfølgende avkjølingen og sammentrekningen av betongen etter at den har herdet ferdig. I stedet for å bli bygget som én stor betongblokk, ble demningen bygget som en rekke sammenkoblede, trapesformede betongbjelker, dette for å la den enorme varmeutviklingen fra den herdende betongen unnslippe. Ingeniører fra «The Bureau of Reclamation» regnet ut at hvis demningen ble bygget som én stor blokk ville det ha tatt 125 år før betongen hadde blitt avkjølt. Resultatet av dette ville ha blitt sprekkdannelser, med fare for lekkasjer og sterkt redusert levetid for demningen som følge.

Det var ikke nok å dele inn demningen i mindre støpeetapper hver bestående av relativt små mengder med betong. For å korte ned på nedkjølingstiden, slik at neste lag kunne fylles på, inneholdt også hver form stålrør med diameter på 25,4 mm og tynne vegger. Når betongen først ble helt i formen ble det sirkulert vann fra elven inn i disse rørene. Når betongen hadde gått gjennom denne første avkjølingsfasen ble vann fra en stor kjøleenhet ved den nedre fangdammen sirkulert gjennom rørene for å avslutte avkjølingen. Etter hvert som hver seksjon var blitt tilstrekkelig avkjølt ble rørene kuttet av og fylt med mørtel.

 

Utgravingen for kraftstasjonen ble gjort sammen med utgravingen for fundamentet og tunnelene. Utgravingen for den U-formede betongkonstruksjonen som skulle bygges på nedsiden, ved fotenden av demningen, var ferdig mot slutten av 1933, og fylling av betong begynte i november samme år. Generatorene ved demningens Hoover Powerplant begynte 26. oktober 1936 å overføre elektrisitet fra Coloradoelven, over en avstand av 364 km, til Los Angeles. Flere generatorer ble lagt til i perioden fram til 1961.

Vannet som strømmer fra Lake Mead gjennom de gradvis trangere tunnelene ned mot kraftstasjonen, holder en hastighet på omtrent 136 km/t når det når turbinene.

De sytten hoved turbin-generator–konstruksjonene i kraftstasjonen genererer maksimalt 2 074 megawatt med hydroelektrisk kraft. Alle hydroelektriske krafstasjoner genererer en kontrollert, variabel mengde med kraft ettersom kraftbehovet varierer. En av de store fordelene ved hydroelektrisk kraftproduksjon er muligheten for å raskt variere mengden kraft som blir produsert, basert på et varierende behov. Dampdrevne kraftstasjoner har ikke samme mulighet til å raskt variere produksjonen på grunn av den innebygde termodynamiske treghet som er til stede i en slik prosess.

De opprinnelige planene for den ferdige fasaden til både demningen og kraftstasjonen, var en udekorert betongvegg med gotisk-inspirerte søyler, og en kraftastasjon som stort sett så ut som et lagerhus. Dette designet ble kritisert av mange som hevdet at det så for ordinært ut for en konstruksjon av en slik enorm størrelse, så arkitekten Gordon B. Kaufmann med base i Los Angeles, ble leid inn for å lage et nytt design for de ytre delen av demningen. Kaufmann gjorde bygningene langt mer strømlinjeformet, og la til grunn en flott Art deco-stil for hele prosjektet, med flotte søyler som på majestetisk vis stakk opp fra reservoaret på demningens forside, og to store ur på inntakssøylene som viser tiden for tidssonene i Nevada og Arizona.

Demningen og kraftstasjonen blir driftet av Bureau of Reclamation.

 

Den amerikanske riksvei 93, «U.S. Route 93», går over toppen av Hooverdammen. Den delen av veien som går inn mot og over demningen er svært dårlig, spesielt i lys av den økte trafikkmengden. Veien har én fil i hver retning, den har flere trange og farlige svinger, dårlig sikt, og fra tid til annen også steinskred. Dette ble endret da den nye veien, «Hoover Dam Bypass», stod ferdig i 2010. Denne nye veiseksjonen møter den eksisterende veien på begge sider av elven og unngår de skarpe svingene ned mot demningen. Den har også en kombinert stål- og betongbro, som har fått det foreløpige navnet «Mike O'Callaghan–Pat Tillman Memorial Bridge». Broen ligger omtrent en halv kilometer fra demningen på nedsiden. Hensikten med denne nye veien er å korte ned reisetiden, erstatte den farligste strekningen, og å minske faren for et angrep på eller ulykke ved demningen.

Etter Terrorangrepet 11. september 2001 har myndighetene innført restriksjoner på trafikken over demningen. Enkelte typer kjøretøy blir alltid stanset og undersøkt, mens det blir tatt stikkprøver av de andre kjøretøyene som passerer. Lastebiler, busser som også frakter bagasje, og lastebiler med lukkede containere, som er over 12,2 m lange (40 fot), er forbudt å kjøre over demningen. Denne typen trafikk har blitt omdirigert til en bro i nærheten, som ligger ved Laughlin i Nevada, for å beskytte demningen mot tilsiktede eller utilsiktede ulykker eller eksplosjoner. Den nye veiseksjonen var planlagt lenge før 11. september 2001, men terroristangrepet fremskyndet byggingen av den.

«Bureau of Reclamation» hevder følgende fordeling av den produserte elektrisiteten:

 

Demningen:

• Byggeperiode: 20. april 1931–1. mars 1936
• Byggekostnad: $49 millioner ($676 millioner, justert for inflasjon)
• Dødsfall i forbindelse med byggingen: 96
• Demningens høyde: 221,4 m – den nest største demningen i USA
• Demningens lengde: 379,2 m
• Demningens tykkelse: 200 m ved fotenden, 15 m øverst på kanten
• Mengde betong: 3,33 millioner m³
• Elektrisitetsproduksjon: 2 080 megawatt
• Trafikkmengde over demningen: 13 000–16 000 personer per dag

Lake Mead (når den er full):

• Areal: 639 km² (strekker seg 177 km bak demningen)
• Volum: 35,2 km³ i en høyde av 372,3 moh.
• Nasjonalparken Lake Mead National Recreation Area er den femte mest besøkte amerikanske nasjonalparken.

Demningen som opprinnelig var planlagt bygget i Boulder Canyon, ble flyttet til Black Canyon, men var etter flyttingen fremdeles kjent som Boulderdammen. Arbeidet med prosjektet begynte 7. juli 1930. Ved prosjektets formelle start 17. september samme år, annonserte president Hoovers innenriksminister, Ray L. Wilbur, at den nye demningen i Coloradoelven skulle gis navnet Hooverdammen til ære for daværende president Hoover. Wilbur fulgte med dette en etablert praksis der man navngav viktige demninger etter den sittende president når demningen ble bygget, slik som Wilsondammen og Coolidgedammen. I tillegg drev president Hoover kampanje for gjenvalg og forsøkte med dette å vise til hva han hadde gjort med sysselsettingen under depresjonen. Et lovforslag vedtatt 14. februar 1931 i Kongressen, vedtok det offisielle navnet Hooverdammen.

I 1932 tapte Hoover presidentvalget, og da Franklin D. Roosevelt overtok presidentembetet 4. mars 1933 erstattet han innenriksminister Ray Lyman Wilbur med Harold L. Ickes. Ickes somlet ikke med å fjerne Hoovers navn fra prosjektet. 8. mai 1933 publiserte han et memorandum der han anbefalte at all fremtidig publisert dokumentasjon om prosjektet skulle bruke navnet Boulderdammen.

Ickes hadde ikke mulighet til å endre det offisielle navnet på demningen, siden dette hadde blitt vedtatt av Kongressen, men resultatet ble det samme: All referanse til Hooverdammen i offisielle kilder, så vel som i turistbrosjyrer og annet skriftlig materiale, forsvant til fordel for Boulderdammen.

Roosevelt døde i 1945 og Harold Ickes gikk av med pensjon i 1946. 4. mars 1947 fremmet kongressmannen Jack Anderson fra California et lovforslag for å gjenopprette navnet Hooverdammen. Forslaget ble vedtatt i Representantenes hus 6. mars, og et tilsvarende forslag ble vedtatt 23. april i Senatet. President Harry S. Truman undertegnet lovforslaget 30. april. Lovforslaget lød som følger: «Avklart ... at navnet Hooverdammen herved er gjenopprettet for demningen av Coloradoelven i Black Canyon som ble bygget med hjemmel i Boulderdam-prosjektet ... Enhver lov, regulering, dokument, eller nedtegning i USA som benevner denne demning ved navnet Boulderdammen skal bli endret til å benevne denne demning utelukkende ved navnet Hooverdammen.»

• (en) Offisielt nettsted  
• (en) Hoover Dam – kategori av bilder, video eller lyd på Commons  
• (en) Google Earth oversikt over Hooverdammen