Hallsteindoktrinen

Doktrinen bygget på Vest-Tysklands krav om å være den eneste rettsetterfølger til Deutsches Reich. Dette ble begrunnet med at det bare var i Forbundsrepublikken at det fantes en demokratisk valgt regjering. Vesttyskerne anså Øst-Tyskland som avhengig av et SED-diktatur. Dermed var det kun regjeringen i vest som kunne være en legitim representant for hele det tyske folk.^[4]

Øst-Tysklands motsats til Hallstein-doktrinen var Ulbricht-doktrinen.

Doktrinen innebar at det ikke ble tatt noen offisiell kontakt med SED-regimet i øst. Betegnelsen DDR ble heller ikke brukt, men i steden Østsonen eller Pankow, det siste etter bydelen i Berlin. Etter at Konrad Adenauer hadde vært i Moskva i 1955 ble det tatt opp diplomatiske forbindelser mellom Sovjetunionen og Vest-Tyskland. Dermed fantes det to tyske ambassader i Moskva.^[4]

Vest-Tysklands alliansepartnere i NATO, herunder Norge, fulgte den vesttyske linjen i dette spørsmålet.

Doktrinen førte til at Vest-Tyskland brøt diplomatiske forbindelser med Jugoslavia (1957)^[1] og Cuba (1963), og stoppet utviklingshjelpen til Sri Lanka som reaksjon på anerkjennelse av DDR. I andre tilfeller protesterte den vesttyske regjeringen mot noen form for kontakt med eller anerkjennelse av DDR. Dette innebar også overvåkning av hvorvidt andre stater tillot bruk av DDRs flagg (i Vest-Tyskland kalt «Spalterflagge») og andre statssymboler, som var forbudt i Vest-Tyskland. Utenriksdepartementet brukte betydelige ressurser på denne overvåkningen. For eksempel protesterte vesttyske myndigheter, med trussel om brudd i diplomatisk kontakt, utviklingshjelp eller annet samarbeid, hvis skip seilte med DDR-flagg i stater som Vest-Tyskland hadde diplomatisk kontakt med.

Vest-Tyskland gikk i praksis bort fra Hallsteindoktrinen, da Willy Brandt ble utenriksminister i 1966.^[3] Grunnavtalen ble som en del av Tysklands Ostpolitik inngått mellom de to tyske statene i 1972.

Konstitusjonelt har Forbundsrepublikken Tyskland fortsatt å betrakte seg som den eneste legitime tyske statsmakt. Ved den tyske gjenforeningen ble i realiteten flere av prinsippene Hallsteindoktrinen bygget på lagt til grunn.^{[trenger referanse]}

Forbundsrepublikken Tyskland anerkjente aldri noe eget DDR-statsborgerskap og behandlet personer fra DDR som egne statsborgere.^{[trenger referanse]} Flyktninger ble aldri utlevert. Enhver person fra DDR som klarte å komme seg over til vesten kunne få vesttysk pass, dette gjaldt også besøkende fra DDR som reiste med tillatelse fra regimet der.

• Günter Platzdasch om Hallstein-doktrinen Arkivert 24. april 2015 hos Wayback Machine. Besøkt 10. juni 2012