Frue

Opprinnelig er frue den kvinnelige varianten av herre, og kom inn i norsk i norrøn tid som lånord fra gammelsaksisk frua, dvs. «herskerinne». Den opprinnelige betydningen er en (gift) herskerinne, dvs. en person som er høyerestilt i forhold til andre eller er herskerinne over et område. I løpet av middelalderen kom betegnelsene herre og frue også til å angi adelig stand.

Dronning Margrethe I ble for eksempel kalt «Norges frue og husbond». Jomfru Maria, Jesu mor, blir kalt «vår frue» (latin: domina nostra).

Frue og den avledede foranstilte formen fru ble som tittel brukt først om gifte adelskvinner og andre kvinner av høy rang; fra omkring 1800 ble tiltaleformen fru brukt som generell høflighetsform for alle «kondisjonerte» kvinner, dvs. i første rekke kvinner som tilhørte borger- og embedsmannsklassen. Denne språkbruken holdt seg et godt stykke inn på 1900-tallet. Et eksempel på forsøket på å reservere fru for gifte kvinner av høy stand, i tråd med den tradisjonelle bruken, gir Johan Borgen i Lillelord med handling fra begynnelsen av 1900-tallet, der fru utelukkende brukes om borgerskapets kvinner, mens fiskerkona Frisaksen blir kalt madam Frisaksen; det må nevnes at også madam historisk var forbeholdt kvinner med en viss sosial plassering, men lavere enn kvinner som ble kalt fru. I løpet av 1900-tallet ble fru en alminnelig høflighetsform for alle gifte kvinner, særlig på 1950- og 1960-tallet. Fra ca. 1970 gikk betegnelsen imidlertid stort sett ut av bruk i Norge.

I helt ny tid har det på andre språk enn norsk vært tendens til å bruke ord som tilsvarer fru om voksne kvinner uavhengig av sivilstand, og Språkrådet har tilsvarende foreslått å bruke ordet på samme måte på norsk.^[1] Denne endringen i moderne språkbruk i andre språk kom imidlertid etter at uttrykket fru i all hovedsak uansett hadde gått ut av bruk i Norge.

• Madam