Frisyre

På 1900- og 2000-tallet har det vanlige vært at menns hår klippes kortere enn kvinners hår, uten at dette har vært noen ubrytelig regel. I Afrika har både menn og kvinner pleid å ha kort hår. Indianere har hatt for skikk at begge kjønn går med langt hår, selv om hanekam-frisyren var så utbredt blant krigere hos irokesere og mohikanere at frisyren i dag kalles Irokensenschnitt («irokeser-klipp») på tysk, og mohawk («mohikaner») på engelsk.^[1] Noen folkeslag har kraftigere hårvekst enn andre, og dette har også hatt sitt å si.

 

Orientalske menn i oldtiden pleide å ha skjegg. Mange forskjellige hår- og skjeggfrisyrer er avbildet på gamle bilder. Kongene i Mesopotamia likte å ta seg godt ut, og særlig kan man se det på konger og embedsmenn i Assyria. De hadde fletninger som gav håret og skjegget en eiendommelig firkantet form. De kunne flette gulltråder inn i hår og skjegg. Noen mener imidlertid at dette var en kunstig forlengelse av håret og skjegget, en extension, festet til deres ekte hår og skjegg. I Sumer fulgte man trolig litt andre skikker, for der er det avbildninger av menn som har raket av seg både håret og skjegget.

Det var et vanlig tegn på sorg at en kvinne kunne rake håret kort, eller en mann rake av seg skjegget. Sorg ble også uttrykt ved å gå med ustelt hår og skjegg.

I oldtidens Egypt var det derimot vanlig for menn å barbere håret og skjegget helt av seg. Bare en tynn bart og hakeskjegg synes å ha vært vanlig i bruk. Ved flere anledninger brukte de imidlertid parykker og kunstig skjegg. Faraoner og embedsmenn avbildes med langt kunstig hakeskjegg.

Hatshepsut som var kvinnelig farao, ble like fullt avbildet med skjegg, som tegn på sin verdighet.^[2] Sorg ble uttrykt ved å la hår og skjegg gro. Noen kvinner barberte seg tydeligvis også på hodet og brukte isteden parykk. Små barn hadde en slags flette på den ene siden av hodet; denne ble på et tidspunkt fjernet som et tegn på at de hadde nådd en viss alder.

I Bibelen nevnes det at israelitter av begge kjønn kunne avgi løfte om å være nasireere, som innebar at de ikke fikk drikke vin, spise druer eller rosiner, eller klippe håret: «Han skal la håret på hodet vokse og henge fritt.»^[3] Nasireeren Samson hadde syv fletter. Davids sønn Absalom blir også nevnt som en som hadde mye hår. Jesus avbildes ofte med langt hår, selv om Bibelen ikke sier noe om det.

 

Mannlige danske myrlik som Grauballemannen og Tollundmannen hadde kort hår, men funn av kvinnelige myrlik viser at kvinner stort sett hadde langt hår som de satte opp, iblant ved hjalp av snorer, så bronsealderens frisyrer må ha vært tenkt å vare over tid. På den tiden fantes ikke speil, så folk må ha hjulpet hverandre med å sette opp håret. I danske myrer fra tidlig jernalder er det funnet avskårne fletter. Håret har hatt en symbolverdi av stor nok betydning til å telle som offer til gudene.^[4] På brakteater fra folkevandringstiden samlet kvinner sitt lange hår i nakkeknute,^[5] en skikk som fortsatte i vikingtiden.

I Hellas og omegn blir folk fra tidlig av avbildet med mange slags praktfulle frisyrer. Noen ganger var det også vanlig at menn barberte skjegget av seg. Hos romerne ble det vanlig å gå blattbarbert fra omkring år 500 f.Kr., skjønt det fins bilder av folk med skjegg også i keisertiden. Romerne hadde barberere og frisører av mange slag. Det ble i utstrakt grad brukt oljer og forskjellige redskaper til dette formål.

De kjente til blekemidler for håret, og velstående personer kunne drysse gullstøv i håret for en blond effekt. For de mindre velstående var gult pollenstøv og knuste gule kronblader billigere alternativer.^[6] Romersk kunst viser germanske og galliske menn med langt hår. Langobardene fikk navn etter sine lange skjegg.

Blant datidens germanere gikk svebiske menn med en frisyre som kalles «sveberknute», båret av myrliket kjent som «Østerbymannen». Den romerske historikeren Tacitus kalte frisyren et særmerke for sveberne «som har den skikk å stryke håret tilbake eller til siden, og binde det opp i en knute. Dermed skiller de seg fra andre germanere, og seg imellom fribårne menn fra treller.»^[7] Flere steder fortelles det om menn som ikke raket håret før de hadde utført en spesiell dåd (deriblant Harald Hårfagre).

 

I middelalderen var det skikk at ugifte kvinner gikk med håret bart, mens gifte kvinner dekket det til. Fra høymiddelalderen kjenner man flere frisyrer, ofte noe merkelige. Ofte hadde riddere og menn ved hoffene halvlangt eller langt hår. Det ble etter hvert vanlig å være glattbarbert.

På 1500- til 1600-tallet var det vanlig med hakeskjegg eller skjegg rundt munnen.

1600-tallets og 1700-tallets hårmoter er blant de mest ytterliggående noen gang. Rike menn gikk med parykker som kunne være kjempestore og veldig kunstnerisk utformet. Skjegg var mindre vanlig på den tiden. Allonge-parykker var høybarokkens overdådige, lange og krøllete herreparykker som siden utviklet seg til pudderparykker i mange varianter, både som pung- og piskeparykker med sløyfer og opprullede sidelokker, såkalte cadenettes, et karakteristisk stiltrekk i rokokkotiden. Fra prøyssisk militærmote kom bruken av hårpisk.

I 1711 ble parykker skattlagt i Danmark-Norge, som del av Forordning om adskillige extraordinaire Paabud, ekstraskatter for å finansiere store nordiske krig.^[8] Kvinner bar ikke parykk, men pudret gjerne håret hvitt med mel og satte det opp og formet det i ekstravagante frisyrer med løshår, blant annet kalt tour, og pompadour, en høy «rockesveis». Etter den franske revolusjon i 1789 gikk dette raskt av moten.

Den russiske tsaren Peter den store innførte som første ledd i sin moderniseringskampanje og vestliggjøring av Russland en skjeggskatt. Denne gjaldt alle bortsett fra presteskapet.

På 1800-tallet var det vanlig med lengre og kortere frisyrer på menn og ofte kinnskjegg. På begynnelsen av 1900-tallet var det fortsatt vanlig med skjegg i vestlige land. Senere har de fleste vært glattbarbert. I mormonkirken må menn være glattbarbert for å kunne gjøre tjeneste i tempelet.^[9]

 

Siden årtusenet har hår tatt en eksperimentell vri, og stilarter har variert som aldri før. Noen av de klassiske stilene (for eksempel de asymmetriske bob- og pixie-snittene) er gjenoppfunnet i moderne utgave.^[10] Vårt århundres frisyrer er mer varierte enn i de foregående tiårene, med utviklingen av hårstylingsverktøy som rettetang,^[11] hårføner, varmluftbørster^[12] og krølltang.^[13]

• Hår
• Bart, snurrebart
• Backslick
• Skjegg, kinnskjegg
• Hentesveis
• Nihongami
• Barbering, tonsur
• Parykk
• Frisør

• (en) Hair fashion – kategori av bilder, video eller lyd på Commons  
• Historiske hårmoter (på svensk)

• Søkbar digitalkopi av Bjørn Svenssons Yrkeslære for frisørar (Universitetsforlaget, 1991)
• Søkbar digitalkopi av Hans Paul Finsruds Grunnleggende bransjekunnskap for frisører (Frisørbransjens forlag, 1995)
• Søkbar digitalkopi av Grete Haaland Sunds Grunnleggende hår- og hodebunnspleie for frisører (Frisørbransjens forlag, 1996)