Forbildet

Tre pedagoger møtes i Hamburg for å redigere ei lesebok for skolen. De er nå kommet fram til kapittel III: Livsbilder – Forbilder. Rektor Pundt er en eldre skolelærer og –leder som sitter inne med den største livserfaringa – han er for eksempel den eneste av dem som har erfaringer fra krigen. Lektor Heller er i førtiåra, og har tatt opp i seg tidas opprørsånd. Han har gjort det til sitt spesiale å arrangere studiegrupper med elevene sine hjemme, og i det hele å stå på kameratslig fot med alle unge og opprørske krefter. Den tredje er doktor Rita Süssfeld. Hennes rolle blir å mekle mellom Pundt og Heller, som ser ut til å ha vanskelig for å møtes på felles grunn.

Hver for seg møter de godt forberedt til samtalene, med hver sine litterære eksempler på mulige forbilder for de unge. Det viser seg å bli umulig for Heller og Pundt å bli enige, helt til de får tips om å se nærmere på livet til en «virkelig» person: professor Lucy Beerbaum. Romanens siste del handler for en stor del om hennes liv og død. Lucy Beerbaum er født og oppvokst i Hellas med gresk mor og tysk far. Som ung og lovende forsker innen bioteknologi kom hun til Hamburg, der hun fortsatte sin forskerkarriere og etter hvert oppnådde å bli en ledende størrelse på sitt fagfelt. Lucy har gjennom hele sitt liv vist at hun ikke tåler urettferdighet, og at hun uten tanke på sin egen person har stått opp for det hun har trodd på.

I 1967 tok en gruppe generaler og oberster makta i hjemlandet. Mange opposisjonelle og demokratiforkjempere ble arrestert og holdt innesperra, blant dem flere av Lucys nære venner. Lucy innleder da sin høyst private solidaritetsaksjon: Hun sperrer seg inne i hjemmet sitt, og utsetter seg sjøl for den samme behandlinga som vennene får i hjemlandet; de samme matrasjonene, den samme besøksordninga osv. Fysisk svak som hun er i utgangspunktet, bukker hun under for behandlinga og dør av sult og avkreftelse.

Parallelt med at Lucys historie avdekkes og diskuteres får vi innblikk i de tre redaktørenes privatliv. Rektor Pundt har opplevd at hans eneste sønn, som var student i Hamburg, har tatt sitt eget liv. Selvmordet er helt uforståelig for faren, og han bruker tida utenom redaksjonsmøtene til å prøve å oppsøke personer og miljøer som kjente sønnen. Han oppdager at sønnen kan ha oppfatta faren som kontrollerende og lite forståelsesfull, men ser ellers ingen tegn til at han har vært spesielt ulykkelig eller har hatt psykiske lidelser av noe slag, og sønnens død forblir et mysterium for han.

Heller har et havarert ekteskap bak seg i Hamburg. Han oppsøker kona og oppnår et kort samvær med dattera, men blir ellers avvist i sine tilnærmelser. Kona anklager han for å ha mista interessen for samlivet deres etter at han ble politisk radikal. Til slutt orka hun ikke å leve med en mann som gikk helt opp i studiesirkler og protestmøter, og som ikke lenger la merke til henne.

Hovedhandlinga er lagt til konferanserommet i det lille hotellet der redaksjonsmøtene foregår. Den preges av lange diskusjoner og til dels lange utdrag av aktstykker som leses opp for å tjene som diskusjonsgrunnlag.

I hovedhandlinga er innskutt flere parallelle bihandlinger som dreier seg om de tre hovedpersonenes øvrige gjøremål. Her stifter vi bekjentskap med mange og forskjelligarta miljøer som til sammen er ment å gi et bilde av samtidas tyske samfunn.

Lenz bruker konsekvent en objektiv forteller i tredje person. Vi får ikke direkte innblikk i personenes tanker og følelser. Fortelleren anlegger til tider en munter og humoristisk – gjerne ironisk – tone som balanserer de seriøse diskusjonene.

Et gjennomgangstema er spørsmålet om hvilken verdi forbilder har i ei tid da alle autoriteter ser ut til å stå for fall. Åpenbare idoler – som fotballstjernen Charly Gurk og popsangeren Mike Mitchner – avvises som uinteressante og verdiløse forbilder. Det er de personene som i tur og orden lanseres av de tre lærebokredaktørene interessen samler seg om. De ulike forslagene problematiseres og forkastes en etter en. Så lenge de leter etter forbilder i skjønnlitteraturen, står Heller for det synet at selve tanken er forkastelig: Det å holde fram mennesker som angivelig skal ha utført prisverdige handlinger for de unge – i dette ligger det noe autoritært.

Når Lucy Beerbaum til slutt godtas som et mulig forbilde, oppnås det enighet om at det vil være mulig å finne scener fra hennes liv som kan ses på som forbilledlige. Etter hvert arbeider de seg fram til at hennes personlige protest mot overgrepene i hjemlandet kan tjene som eksempel nettopp fordi handlingene hennes ikke er udiskutabelt forbilledlige. Det kan diskuteres om hennes sultestreik og død kan tjene som et forbilde, men nettopp fordi aksjonen hennes åpner for diskusjon, tjener den formålet med en leseboktekst. Et menneske som det ikke er mulig å begeistres av eller å identifisere seg med, må være det rette i en tid da det ikke lenger bør finnes absolutte autoriteter.

Det omforente forslaget blir bryskt avvist av forlagsredaktøren doktor Dunkhase, som er innbegrepet av en anti-autoritær autoritet på venstresida. Han hevder at Lucy Beerbaums aksjon er innadvendt, passiv og virkningsløs. «Det kan ikke en emansipatorisk oppdragelse akseptere: en protest som er dådløs og derfor også nytteløs». I stedet anbefaler han «en leieboerprotest, en husokkupasjon av et tomt hus, en konflikt mellom skoleledelse og elevråd.» Her er romanens kjerne: De kreftene i tida som er mest programmatisk anti-autoritære viser seg altså å stå for en ny slags autoritær indoktrinering. De unge skal inngis budskapet om opprørets velsignelser. Lenz ser det åpenbart betimelig å sette vedtatte sannheter under debatt, samtidig som han advarer mot et opprør som havner i sin egen motsetning.

• Presentasjon på deichman.no