Vold i nære relasjoner

Vold i nære relasjoner (1905) er straffbart etter straffelovens § 219. I den nye straffeloven (2005), er mishandling i nære relasjoner straffbart etter § 282. Mishandling dekker et mye større omfang av handlinger.

Brudd på straffeloven § 219 straffes med fengsel inntil 4 år. Dersom mishandlingen er grov eller dersom offeret dør eller påføres betydelig skade, er straffen fengsel inntil 6 år. Ved avgjørelsen av om mishandlingen er grov, skal det særlig legges vekt på om den har vart over lang tid.^[2]

Vold i nære relasjoner ble tidligere omtalt som «husbråk» av politiets logger, noe som kunne gi et inntrykk av at to likeverdige parter laget uro. I dag – med økt kunnskap om vold i nære relasjoner – er begrepet ute av terminologien til politiet.

Det karakteristiske med vold i nære relasjoner eller familievold er at volden skjer i helt bestemte faser og over tid. Typisk er at første fase er preget av at det bygger seg opp spenning. Deretter kommer en fase hvor voldsutøvelsen skjer. Etter det kommer gjerne en «hvetebrødsfase», hvor utøveren søker å vinne tilbake offeret, typisk ved å forsikre om at voldsutøvelsen ikke skal gjenta seg. Disse fasene gjentas over tid, og kalles voldshjulet. Den gjør det vanskelig for offeret å bryte ut.^[3]

I parforhold skapes en psykologisk binding mellom overgriper og offer, som kalles medavhengighet. Offeret har gjerne følelser for overgriperen, og det er ofte sosiale og økonomiske bånd som vanskelig lar seg bryte. Videre kan det være forventninger fra venner eller familie som vanskeliggjør et brudd, eller det kan være frykt for å miste barn som gjør at offeret ikke bryter ut av situasjonen. Redsel på grunn av trusler eller vold kan også forklare dette.

Å være offer for vold i nære relasjoner, innebærer en stor risiko for psykiske skader, ofte i form av posttraumatisk stressyndrom, som kan følge offeret livet ut. «Særlig barn er sårbare», konstaterer Riksadvokaten i sitt påtaledirektiv for disse sakene.^[4] Norske forskere har på oppdrag fra Justisdepartementet anslått at vold i nære relasjoner kostet samfunnet nær 93 milliarder kroner i 1991.^[5]

Vold i nære relasjoner er hovedsakelig et problem som omhandler menns vold mot kvinner da de fleste ofre for vold i nære relasjoner er kvinner.^[6][7][8] Antall anmeldelser av vold mot kvinner og barn har økt betraktelig de siste årene,^[når?] noe som ikke nødvendigvis betyr at det er flere tilfeller av vold, men at flere kvinner velger å anmelde forholdet.^[9]

Straffelovens (2005) § 282 omfatter både direkte voldsutøvelse mot barn, og om barnet er vitne til for eksempel fars voldsutøvelse mot mor.^[10] Det å la barn være vitne til slik vold kan anses om omsorgssvikt.

Til nå har det vært størst samfunnsmessig fokus på menns vold mot kvinner. De senere årene er det økende kunnskap om at også kvinner kan øve vold mot menn. Mens menn anvender stor grad av fysisk vold i mishandlingsforhold, synes det karakteristiske at kvinner øver stor grad av psykisk vold i «motsatte» mishandlingsforhold.^[11]

I 2007 utarbeidet regjeringen en handlingsplanen Vendepunkt for hvordan bekjempe vold i nære relasjoner. Handlingsplanen gjelder fra 2008 til 2011, og inneholder 50 handlingstiltak som skal eller har blitt iverksatt.^[12][13]

Regjeringen etablerte i 2004 Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS) som nasjonal forskningsinstitusjon for voldsforskning i Norge. NKVTS springer ut av forskningsmiljøer ved Universitetet i Oslo med røtter tilbake til 1950-årene, og institusjonens forløpere gjorde Norge til en pionér internasjonalt innen forskning på «alle slag vold».^[14]

Alle politidistrikt er pålagt å ha en familievoldskoordinator som skal være en 100% stilling. I de største politidistriktene skal det etableres egne team. Denne teammodellen skal være landsdekkende. Målsettingen er å sikre at ofre for vold i nære relasjoner møtes med respekt, kunnskap og forståelse når de henvender seg til politiet, samt å sikre god kvalitet på etterforskning og påtalevedtak.

I 2010 gjennomførte Juridisk rådgivning for kvinner en undersøkelse som viste at kun 8 politidistrikt hadde en slik 100% stilling, og at teammodellen kun var opprettet i Oslo.^[15] Statusrapporten for Vendepunkt per 2011 gjør ikke rede for hvor mange politidistrikt som faktisk har gjennomført ordningen.^[16]

Barnehus skulle i løpt av 2008 etableres i alle regioner i Norge. Målet med barnehusene er å gi et bedre tilbud til barn som utsettes for overgrep, ved at blant annet medisinsk undersøkelse, dommeravhør og at behandling tilbys samlet. Det er nå etablert barnehus i Bergen, Trondheim, Tromsø, Kristiansand, Hamar, Oslo og Stavanger.

Barn som har vært vitne til vold kan nå tilkjennes voldsoffererstatning.^[17]

Et pilotprosjekt med bruk av elektronisk merking av voldsutøvere (omvendt voldsalarm) startet i Asker og Bærum politidistrikt.^[18] Elektronisk merking vil kunne benyttes som et virkemiddel i saker der det foreligger et brudd på ilagt besøksforbud. Målsettingen er å øke tryggheten for offeret og plassere ansvaret for volden hos utøveren. Prosjektet var imidlertid 3 år forsinket.^[19] Testing og evaluering av prosjektet gjenstår per 2011.^[20]

Regjeringen har ønsket å øke straffenivået i saker som omfatter vold i nære relasjoner.^[21]

• Kristin Skjørten et al. (2019). Vold i nære relasjoner (åpen tilgang). Universitetsforlaget.

• Krisesenter
• Alternativ til vold
• Sinnemestringsprosjektet

• «Vendepunkt - handlingsplan mot vold i nære relasjoner 2008 - 2011», fra Justis- og politidepartementet