Eter (klassisk element)

Kvintessens er omdirigert hit, men ordet har også en videreført betydning - en overført betydning.

Eter (gresk: αἰθήρ, aithḗr) er et element som i antikkens Hellas ble antatt å være et ikkejordisk element og og som fremkalte himmellegemene. For greske filosofer fremvokste ved siden av de fire elementer et ytterligere, kalt eter. Eter var dermed det femte element - eller den femte essens, eller via latin kjent på norsk som kvintessensen. Det var først og fremst Aristoteles som introduserte begrepet eter i filosofien.

Begrepet eter er er en oppkalling etter den greske guden Aither, eller denne guddoms egenskaper.^[1]

I Europa overlevde nok De fire elementer, og kvintessensen - som en filosofisk knagg, men allerede middelalderens naturfilosofer - det vil si dens naturteoretikere eller vitenskapsfolk - forholdt seg bare løst til begrepene slik at middelalderen i praksis benyttet praktisk og eksperimentell observasjon for å klassifisere materialer.

Konseptet eter ble opp gjennom århundrene brukt i flere teorier for å forklare flere naturfenomener; som lys og tyngdekraft. I moderne tid brukes det «ukritisk» på norsk i radiosammenheng, uten at det tenkes så hardt på lenken til gresk filosofis feilaktige spekulasjoner. For på slutten av 1800-tallet postulerte fysikere at eter gjennomtrengte rommet, og ga et medium som lys kunne bevege seg gjennom i et vakuum. Men bevis for tilstedeværelsen av et slikt medium ble ikke funnet i Michelson-Morley-eksperimentet (1887), og dette resultatet har blitt tolket å bety at ingen lysbærede eter eksisterer.^[2]

Kvintessensen i klassisk naturfilosofi

De fire elementer

De joniske naturfilosofer fra 600-tallet f.Kr antok eksistensen av en ursubstans (archè) som all materie stammer fra. For eksempel tenkte Thales fra Milet på vann som et urstoff, og Anaximander så på luft som en god kandidat. Det de var enige om, var at all materie på jorden var sammensatt av de fire elementer: Ild, Jord, Luft og Vann. Dette ble grunnlaget som senere filosofer bygde sin egen kosmogoni på.

Platon

I Timaeus beskriver Platon (5.-4. århundre f.Kr.) opprinnelsen til verden og universet. De fire klassiske elementer spiller også en viktig rolle her, men i Timaeus legges til et 'femte element', som animerer og ordner den livløse materien, og sørger også for at planetene har en perfekt sirkulær bevegelse.^[3]

Aristoteles

Aristoteles (4. århundre f.Kr.) tildelte hvert av de fire elementene en grunnleggende egenskap eller 'kvalitet'.

Kvalitetene til elementene ifølge Aristoteles:

Luften er primært fuktig og sekundært varm
Ilden er primært varm og sekundært tørr
Jorden er først og fremst tørr og sekundært kald
Vannet er først og fremst kaldt og sekundært fuktig

Til disse fire klassiske elementene fra de joniske filosofer la han til et ytterligere element, eteren eller kvintessensen. Ifølge ham var dette nødvendig fordi de fire andre elementene var gjenstand for endringer. Han resonnerte også - etter eksempel fra Platon - at himmellegemene, hvis de ikke ble 'forledet' til å bevege seg i en perfekt sirkel, ganske enkelt ville følge en rett linje.^[4] Drivkraften til den (første) bevegelsen var Eter. I Aristoteles' system hadde dette femte elementet ingen 'kvaliteter' (fuktig, tørr, kald og varm) som også gjorde det uforanderlig.

Al Kindi

Den arabiske filosofen Al Kindi (9. århundre) oversatte Aristoteles, nyplatonikerne og de greske matematikere til arabisk. I likhet med Aristoteles aksepterer han også eksistensen av et uforanderlig femte element som dannet himmelen, men tror (i sitt metafysiske hovedverk Fi al-falsafat al-awla) at alt dette ble skapt av Gud i tidenes begynnelse.

.. og hos Heinrich Cornelius Agrippa von Nettesheim

Filosofen og okkultisten Heinrich Cornelius Agrippa von Nettesheim (1486-1535) skrev De occulta philosophia libri tres, og der beskriver han elementær magi, ved hjelp av de fire elementene. Ifølge ham er mange okkulte effekter (i magi) resultatet av «spiritus mundi» (verdensånden), eller kvintessensen (det femte element), som gjennomsyrer universet og unnslipper menneskelig fornuft. Dette femte element er også kraften som brukes av alkymister i deres transmutasjoner.

Med tid skulle betydningen abv kvintessens innen alkymien bli tatt i bruk om en rekke av dens metodikkers ingredienser: eliksirer, medisinell alkymi, de vises stein, med mere.^[5]

Referanser

^ Allison Muri: The Enlightenment Cyborg: A History of Communications and Control in the Human Machine, 1660-1830, s. 63, University of Toronto Press, 2007 ISBN 0802088503.
^ Carl S. Helrich: The Classical Theory of Fields: Electromagnetism Berlin, Springer 2012, s. 26.
^ Platon: Timaeus: 58d.
^ Hahm, David E. (1982). «The fifth element in Aristotle's De Philosophia: A Critical Re-Examination». The Journal of Hellenic Studies. 102: 60–74, her s.62. JSTOR 631126. doi:10.2307/631126.
^ The Dictionary of Alchemy, Mark Haeffner.

[1] Allison Muri: The Enlightenment Cyborg: A History of Communications and Control in the Human Machine, 1660-1830, s. 63, University of Toronto Press, 2007 ISBN 0802088503.

[2] Carl S. Helrich: The Classical Theory of Fields: Electromagnetism Berlin, Springer 2012, s. 26.

[3] Platon: Timaeus: 58d.

[4] Hahm, David E. (1982). «The fifth element in Aristotle's De Philosophia: A Critical Re-Examination». The Journal of Hellenic Studies. 102: 60–74, her s.62. JSTOR 631126. doi:10.2307/631126.

[5] The Dictionary of Alchemy, Mark Haeffner.

[1]

[2]

[3]

[4]

[5]