Jernbanestasjon

 

 

Endestasjoner i store byer er ofte de største stasjonene, med Grand Central Terminal i New York City i USA som en av de største.^[1] Store byer som London, Boston, Paris, Tokyo og Milano har ofte mer enn en endestasjon, snarere enn ruter tvers gjennom byen. Togreiser gjennom slike byer krever ofte alternativ transport (metro, buss eller drosje) fra en endestasjon til en annen.

En sekkestasjon er en jernbanestasjon der to eller flere linjer kommer inn parallelt slik at hvis toget skal videre på den andre linjen, må det skifte kjøreretning, så det ikke er en terminus eller endestasjon. En sekkestasjon medfører at tog med lokomotiv og vogner får et lengre opphold mens lokomotivet kobles fra og flyttes til togets andre ende. For moderne togsett som kan kjøre i begge retninger, har dette mindre betydning. Den første jernbanestasjon i Tønsberg lå ved sjøen og var en sekkestasjon. Dette var lite hensiktsmessig, og stasjonen ble flyttet og anlagt som del av en vendesløyfe. Tønsbergs plassering i landskapet sammen med ønsket om en stasjon midt i byen.

Kristiansand stasjon på Sørlandsbanen er i dag Norges eneste sekkestasjon som ikke er endestasjon, for eksempel: Bergen, Stavanger og Flåm. Tidligere var både Oslo V og Oslo Ø å regne som sekkestasjoner, selv om alle linjer terminerte der. Dagens Oslo S er en gjennomgangsstasjon.

En folkelig bruk av ordet «jernbanestasjon», «stasjon» eller «togstasjon» henviser til et sted der man stiger av eller på ta toget. Til det trengs bare en plattform ved sporet, men stopp uten egen stasjonsbygning kalles «holdeplass» eller «stoppested», slik som «Høn stoppested».

Som faguttrykk innenfor jernbanedrift (i sikkerhetsmessig betydning) er ordet «stasjon»: Område på banestrekning avgrenset av en eller flere stasjonsgrenser. På stasjoner kan det være plattformer for av- og påstigning.^[2] I Norge blir togmeldinger sendt mellom togekspeditører (txp) som betjener stasjonene på strekninger med togmelding. Disse har et ekspedisjonslokale og var innbyrdes forbundet med elektrisk telegraf. Togekspeditørene utvekslet telegrafiske meldinger slik at man var sikker på at det aldri befant seg mer enn ett tog om gangen mellom to stasjoner. Et ekspedisjonslokale for togekspeditøren ble normalt plassert i stasjonsbygningen som også huset venterom for de reisende og bolig for stasjonsmesteren og gjerne en telegrafist. I tillegg kunne man sende gods med jernbanen, og dermed ble det også behov for egne godshus på stasjonene. På denne måten oppstod jernbanestasjonen som et sted som både betjente tog, reisende og gods. Dette forklarer hvorfor ordet «(jernbane)stasjon» har fått denne doble betydningen.^[3]

I 1954 satte NSB i drift Lieråsen kryssingsspor som var fjernstyrt fra Spikkestad stasjon. Dermed oppstod for første gang en stasjon som ikke betjente reisende eller gods. På 1960-tallet begynte man gradvis å fjernstyre hele jernbanestrekninger (CTC). Ofotbanen var først ute i 1963, og året etter ble Stavanger-Egersund fjernstyrt. I dag er mesteparten av Jernbaneverkets linjenett fjernstyrt, og det pågår utbygging av fjernstyring på Nordlandsbanen. På fjernstyrte strekninger er den telegrafisk togmeldingen erstattet med elektriske/elektroniske signaler som sendes mellom en av fjernstyringssentralene der hele toggangen overvåkes via dataskjermer og mellom de fjernstyrte stasjonene innbyrdes. Toggangen styres av lyssignaler og i de fleste tilfellene også av systemer (ATS/DATC/FATC) som automatisk stopper et tog som måtte kjøre forbi et stoppsignal.

Etter hvert som fjernstyringen ble utbygd, ble også en rekke stasjoner gjort ubetjent fordi inntektene ved billettsalg og ekspedering av gods ble for liten i forhold til utgiftene med å lønne personalet på stasjonen. Stasjonsbygningene ble i de fleste tilfellene likevel beholdt, men inneholder nå kun teknisk utstyr for fjernstyringen, kanskje et venterom som holdes åpent visse deler av døgnet og stasjonsmesterleiligheten er utleid. I andre tilfeller er fjernstyringsutstyret plassert i et eget bygg, og den tidligere stasjonsbygningen kan da enten være revet eller solgt til private.

På en fjernstyrt jernbanestrekning har begrepet «stasjon» dermed fått den sikkerhetsmessige betydningen som kan gjelde bare et par sporveksler og noen signaler som sikrer at tog ikke kjører mot hverandre på samme spor eller inn i hverandre bakfra. De fleste «stasjonene» i denne betydning av ordet er imidlertid beliggende der den opprinnelige stasjonen lå med sine ekspedisjonslokaler og godshus. Noen store stasjoner har fortsatt betjening for togframføringens skyld (Jernbaneverkets folk), og noen få har også billettutsalg (NSBs folk). På de få strekningene som ennå ikke er fjernstyrt, er stasjonene fortsatt betjent med togekspeditører som stiller signaler og sporveksler lokalt. Det utveksles togmeldinger manuelt, i prinsippet slik det er gjort i Norge siden 1854. Dette skjer på Raumabanen,^[4], på Rørosbanen mellom Røros og Støren,^[5] på Solørbanen^[6] og på Nordlandsbanen nord for Mosjøen.^[7]

Jernbaneterminologisk betegner også jernbanestasjon hele det anlegget som utgjøres av en stasjon som tradisjonelt sett da både skulle betjene tog, reisende og gods. Dersom en stasjon bare betjente reisende og gods, men ikke hadde noe med toggangen å gjøre, var betegnelsen for dette stoppested. Et stoppested måtte imidlertid ha minst en jernbaneansatt person på stedet. Dersom det bare er en plattform for av- og påstigning, er den formelle betegnelsen for dette holdeplass.

En stasjon ble normalt utstyrt med en rekke spor, dels for at tog kunne møtes (kryssingsspor), dels for å parkere vogner for eksempel ved godshus og andre opplastingsspor eller for å parkere hele togsett dersom stasjonen var endestasjon for (noen) tog. Noen stasjoner har også spor, bygninger osv. for å betjene lokomotiver og motorvogner med tanke på daglig vedlikehold. Den gangen det var damplokomotiver i drift (inntil 1970), var antallet lokomotivstaller med tilbehør (vanntårn, kulltårn/bukker, svingskive) betydelig fordi denne lokomotivtypen trengte oftere både pleie og påfyll av drivsstoff (vann og kull) enn moderne lokomotiver trenger. For omstokking av godsvogner som skulle til ulike stasjoner, hadde mange større stasjoner også egne skiftetomter for slik sortering av godsvogner. I dag er de fleste av disse nedlagt da man nesten utelukkende kjører såkalte heltog mellom noen få godsterminaler og bedrifter.

Jernbanestasjoner kan deles inn etter driftsmessig og plasseringsmessig funksjon i endestasjoner og mellomstasjoner ettersom de ligger langs en jernbanestrekning eller ved enden av en slik. Noen av endestasjonene bygges som såkalte sekkestasjoner der sporene ender i en butt og der de reisende kan nå alle plattformene uten å behøve å krysse spor. Bergen stasjonen er en typisk sekkestasjon.

 

 

Noen av de første jernbanestasjonene var Crown Street Station i Liverpool og Liverpool Road Station i Manchester som åpnet i 1830. Stasjonen i Liverpool lå et stykke utenfor sentrum av byen fordi høydedragene rundt den var for bratte for datidens lokomotiv, så en brukte hestevogn skyss mellom stasjonen og sentrum.

Selve stasjonsbygningen var langstrakt og smal plassert i jernbanesporenes lengderetning parallelt med disse. Det var en enkel murbygning som hadde to etasjer. Inngangen på kortsiden førte inn til et rom hvor det var mulig å kjøpe billetter og som fungerte som venterom. Derfra gikk passasjerene ut på plattformen som var mellom stasjonsbygningen og det nærmeste sporet. I andre etasje var der antakelig kontorer eller oppholdsrom for betjeningen. Plattformen var overbygget med et tak som var festet i bygningen og hvilte på en søylerekke. Søylene støttet også et saltaksoverbygg som dekket alle tre sporene. På andre siden var der en mur som taksperrene hvilte på. Stasjonen var laget av George Stephenson, muligens ved hjelp av arkitekt John Foster (1787-1846) som iallfall tegnet mausoleet^[8] over William Huskisson, politikeren som ironisk døde av skadene han pådro seg under åpningen Liverpool and Manchester Railway 15. september 1830.^[9]

Forbilde for stasjonsbyggene kan ha vært poststasjonen som hadde et vertshus der de reisende kunne spise og hvile. Der var også billettsalg. Poststasjonene hadde også et åpent overbygg på den ene siden der postvognene kunne kjøre inn.

Frem til 1880 var det vanlig å beskytte de reisende med store tak av tre over perrongene , men dette ble et problem pga fukt fra lokomotivdampen som forårsaket råte i treet, og brannfare fra gnistene.^[10]

Den første amerikanske jernbanestasjonen er Mount Clare Station i Baltimore bygget i 1830. Denne er enklere utstyrt enn de engelske og hadde bare en mindre murbygning i to etasjer og det fantes ikke noen form for overbygg over sporene. Den hadde omtrent bare et billettkontor ikke venterom. I USA var det vanlig å bruke vanlige vertshus som terminaler og ekspedisjonssteder. Et forbilde for stasjonen i Baltimore kan ha vært tollstasjonen som ikke hadde noen offentlige rom. Denne stasjonstypen fikk sannsynligvis ingen etterfølgere.

 

 

De engelske stasjoene fikk stor innflytelse på den videre utviklingen av bygningstypen spesielt på mellomstasjonene. Sporoverbyggene ble videreutviklet og en fikk jernkonstruksjoner med lysåpninger av glass, toghallen. Denne ble et særtrekk for jernbanestasjonsarkitekturen på 1800-tallet. I 1904 introduserte ingeniør Lincoln Bush separate betongoverbygg over de enkelte plattformene som var en billigere løsning, men gav dårligere beskyttelse for de reisende.

Sveitserstil ble brukt på en rekke nye stasjonsbygninger i Norge, ettersom jernbanen ble bygget ut i de årene stilen var på sitt mest dominerende. Det ble påtalt at det ikke var noe nasjonalt særpreg ved sveitserstilen, og dragestilen kom i stedet, også som en protest mot den industrialiserte byggeteknikken som var kommet.^[11] Jernbanestasjonene ble sett på som et uttrykk for statsmaktens synlige nærvær i bygdene, og man ønsket derfor en arkitektur som var av en så god kvalitet at den norske staten kunne være bekjent av den. Stasjonsbygningene hadde venterom for de reisende med toaletter, og være stasjonsmesterens familiebolig. Større stasjonsbygninger kunne også ha kafé eller restaurant.

I Norge var det to separate venterom fordi jernbanen var inndelt i klasser. Ved de fleste stasjonene var i starten et eget «damerom», ofte tilknyttet eget toalett. Av økonomiske grunner ble dameerommet oftest sløyfet etter 1905. Direktøren for trafikkavdelingen i hovedstaden uttrykte det slik: «Gaa ind i Damerummene, og du vil der paa Gulvet finde en Vej lige Myrestien i en Skov: en Gang fra Døren til - Speilet, men ingen anden. Du kan deraf selv bedømme Nødvendigheden af Damerummet.»^[12]

• Jernbane
• Tog
• Jernbanearkitektur
• Jernbanestasjoner i Norge
• Jernbanestasjoner i Nederland

• Hauken, Terje; Norske jernbanestasjoner i mur 1854-1913, Avhandling for magistergraden i kunsthistorie UiB 1986
• Pevsner, Nikolaus; A history of building types, Washington D.C. 1976, ISBN 0-691-01829-4

• (en) Train stations – kategori av bilder, video eller lyd på Commons  
• (en) Railway station – galleri av bilder, video eller lyd på Commons  
• Jernbanestasjoner i Norge
• Stasjonsdatabasen for norske jernbanestasjoner