Endurance-ekspedisjonen

Shackleton hadde høstet offentlig anerkjennelse for prestasjonene på Nimrod-ekspedisjonen i 1907–09, men han var ikke klar for å falle til ro med det.^[2] Han ønsket å vende tilbake til Antarktis, men hans framtidsplaner var avhengige av resultatet av Scotts Terra Nova-ekspedisjon som hadde seilt fra Cardiff i juli 1910. Nyheten om Amundsens erobring av Sørpolen nådde Shackleton 11. mars 1912. Dette innebar en endring av fokus, uavhengig av hva Scotts ekspedisjon måtte oppnå. Shackleton skrev: «Oppdagelsen av Sørpolen vil ikke bli slutten for antarktisutforskning».^[3] Det neste oppdraget ville bli «en transkontinental ferd fra hav til hav, kryssing av polen».^[4] Imidlertid var det andre som satset på dette målet. Den 11. desember 1911 hadde en tysk ekspedisjon under ledelse av Wilhelm Filchner seilt fra Sør-Georgia med hensikt å trenge dypt inn i Weddellhavet, etablere en sørlig base, og derfra forsøke å krysse kontinentet til Rosshavet.^[5] Mot slutten av 1912 returnerte Filchner til Sør-Georgia etter å ha mislykkes i å etablere en base.^[5] Imidlertid ble hans oppdagelse av mulige ilandstigningssteder i Vahselbukta, ved om lag 78° grader sørlig bredde, lagt merke til av Shackleton og innlemmet i hans ekspedisjonsplaner.^[6]

Til tross for nyheten om skjebnen til Scott og hans følge på tilbakereisen fra Sørpolen, satte Shackleton i gang med å forberede sin transkontinentale ekspedisjon. Han ba om økonomisk og praktisk støtte fra blant andre Tryggve Gran fra Scotts ekspedisjon og tidligere statsminister Lord Rosebery, men fikk ikke hjelp fra noen av dem. Gran var unnvikende, og Rosebery direkte: «Jeg har aldri vært i stand til å bry meg en døyt om polene».^[7] Shackleton fikk imidlertid støtte fra William Speirs Bruce, leder av Scotia-ekspedisjonen 1902–04. Han hadde jobbet med planer for en antarktiskryssing siden 1908, men hadde skrinlagt prosjektet på grunn av mangel på midler. Bruce ga gladelig Shackleton tillatelse til å benytte hans planer,^[8] skjønt det endelige utkastet hentet lite fra Bruce. Den 29. desember 1913 offentliggjorde Shackleton sine planer i et brev til avisen The Times, etter å ha mottatt sin første lovnad om økonomisk støtte – et tilskudd på 10 000 pund fra britiske myndigheter.^[9]

 

Shackleton kalte sin nye ekspedisjon Imperial Trans-Antarctic Expedition, fordi han følte at «ikke bare folket på disse øyer, men våre slektninger i alle land under Union Jack vil være villige til å hjelpe til med gjennomføringen ... ekspedisjonens program».^[10] For å vekke interesse blant befolkningen utga Shackleton i begynnelsen av 1914 et detaljert program for ekspedisjonen. Den skulle bestå av to grupper og to fartøyer. Weddellhavsgruppen skulle seile med «Endurance» til området ved Vahselbukta, der 14 mann skulle settes i land. Av disse skulle en seksmannsgruppe med Shackleton som leder gjennomføre den 2 900 kilometer lange ferden til Rosshavet. Gruppen var utstyrt med 69 hunder, to motoriserte sleder og utrustning som «representerte alt som erfaringen til lederen og hans eksperter kunne foreslå».^[11] De gjenværende åtte i landgruppen skulle utføre vitenskapelig arbeid, tre av dem i Graham Land, tre i Enderby Land og to ved basen i Vahselbukta.^[11]

Rosshavsgruppen skulle reise til McMurdo-sundet på motsatt side av kontinentet. Derfra skulle gruppen legge ut depoter på Rossbarrieren for den transkontinentale gruppen. Depotene skulle legges helt fram til Beardmorebreen der gruppene forhåpentligvis ville møtes og slå følge det siste stykket. Rosshavsgruppen skulle også gjennomføre vitenskapelig arbeid.^[11] I sitt program uttrykte Shackleton at hans intensjon var å gjennomføre kryssingen den første sesongen (1914–1915).^[11] Senere innså han at dette ikke kunne gjennomføres, men forsømte å informere Mackintosh om sin endring av planen. Ifølge Ernest Perris som var korrespondent for Daily Chronicle, ble det skrevet et telegram med endrete instruksjoner til Mackintosh, men telegrammet ble aldri sendt.^[12]

Shackleton beregnet at han ville behøve 50 000 pund for å gjennomføre den enkleste versjonen av planen sin,^[13] men det er uklart hvor meget han til sist klarte å skaffe. Han startet pengeinnsamlingen tidlig i 1913, men til å begynne med uten særlig suksess.^[7] Den første betydelige oppmuntringen kom i desember 1913, da myndighetene tilbød ham 10 000 pund. Deres forutsetning var at Shackleton klarte å skaffe tilsvarende støtte fra private kilder.^[13] Royal Geographical Society bidro med 1 000 pund noe som var uventet for Shackleton. Han svarte selskapet tilbake at det bare var behov for halvparten av denne summen.^[14] Lord Rosebery ga 50 pund på tross av at han tidligere hadde uttrykt manglende interesse for polarekspedisjoner.^[13] I februar 1914 rapporterte New York Times at forfatteren J.M. Barrie – en nær venn av kaptein Scott – hadde donert 50 000 dollar (ca. 10 000 pund).^[15] Bidragene var i begynnelsen av 1914 fortsatt for små og tiden var i ferd med å renne ut for innsamlingen. I løpet av våren og forsommeren 1914 var det likevel kommet inn tilstrekkelig med midler. Dudley Docker fra Birmingham Small Arms Company (BSA) ga 10 000 pund, den rike tobakksarvingen Janet Stancomb-Wills ga en «generøs» sum (beløpet ble ikke offentliggjort),^[16] og i juni donerte den skotske industrilederen James Caird 24 000 pund. Shackleton informerte Morning Post at «denne storartede gaven frigjør meg for all engstelse».^[16] Det totale beløpet Shackleton samlet inn er usikkert, da størrelsen på Stancomb-Wills' bidrag ikke er kjent.^{[n 1]}

Shackleton hadde nå penger til å kjøpe skip og å iverksette sine planer for øvrig. For 14 000 pund^{[17][n 2]} anskaffet han skonnertbarken «Polaris» på 300 tonn. «Polaris» hadde blitt bygd for den belgiske polarutforskeren Adrien de Gerlache, som hadde hatt planer for en ekspedisjon til Spitsbergen. Da planene brøt sammen, ble fartøyet ledig.^[19] Shackleton døpte henne om til «Endurance», med hentydning til hans slekts motto: «By endurance we conquer» (Gjennom utholdenhet vil vi seire).^[13] For ytterligere 3 200 pund anskaffet han Douglas Mawsons ekspedisjonsskip «Aurora», som lå i Hobart på Tasmania. Dette skulle tjene som fartøy for Rosshavsgruppen.^[11]

Senere ble mangel på penger likevel et stadig og tilbakevendende problem for ekspedisjonen. Et sparetiltak Shackleton måtte iverksette, var å halvere midlene til Rosshavsgruppen. Dette ble gruppens leder Aeneas Mackintosh først klar over da han ankom Australia for å ta fatt på sin oppgave.^[20] Mackintosh ble tvunget til å prute og trygle om penger og utstyr for å kunne gjennomføre sin del av ekspedisjonen.^[21] Pengemangel hemmet også operasjonen med å komme Rosshavsgruppen til unnsetting i 1916.^[22] Shackleton hadde imidlertid allerede utnyttet ekspedisjonens inntektspotensial ved å selge eksklusive avisrettigheter til Daily Chronicle, og han hadde også etablert Imperial Trans Antarctic Film Syndicate for å håndtere filmrettighetene.^[23] Da Shackleton senere satte kursen mot Sør-Georgia i «James Caird», hadde han lagt igjen instruksjoner til Frank Wild angående gjennomføring av en foredragsturne dersom han ikke vendte tilbake.^[24]

 

Shackleton mottok mer enn 5 000 søknader om deltakelse på ekspedisjonen.^[25][26] Til slutt satt han igjen med 28 personer i hver av de to ekspedisjonsgruppene. Blant deltakere var William Bakewell som kom om bord i Buenos Aires og Shackletons venn Perce Blackborow. Blackborow gikk om bord som blindpassasjer etter at søknaden hans var avslått.^[27] Flere deltakere kom med i Rosshavsgruppen i siste liten under oppholdet i Australia.^[28] Et midlertidig besetningsmedlem var Daniel Fulthorpe Gooch som i siste øyeblikk kom med for å hjelpe Shackleton med håndtering av hundene. Han mønstret av «Endurance» på Sør-Georgia.^[29]

Til ekspedisjonens nestkommanderende valgte Shackleton Frank Wild. Wild hadde deltatt både på Discovery-ekspedisjonen og Nimrod-ekspedisjonen, og i 1909 hadde han vært med på Shackletons forsøk på nå Sørpolen.^[30] Wild hadde nettopp vendt tilbake fra Mawsons ekspedisjon. Som kaptein på «Endurance» hadde Shackleton ønsket seg John King Davis som hadde ført «Aurora» for Mawson. Davis mente imidlertid at ekspedisjonen var dømt til å mislykkes^[19] og takket nei. Valget falt deretter på Frank Worsley.^[31] Underoffiseren Tom Crean i Royal Navy tok permisjon fra marinen for å mønstre på som førstestyrmann på «Endurance». Crean hadde mottatt Albertmedaljen for å berge livet til Edward Evans på Terra Nova-ekspedisjonen. Alfred Cheetham som hadde erfaring fra Antarktis, ble annenstyrmann.^[32] To veteraner fra Nimrod-ekspedisjonen Aeneas Mackintosh og Ernest Joyce, ble utpekt til å delta i Rosshavsgruppen og med Mackintosh som gruppens leder. Shackleton hadde ønsket at «Aurora» skulle ha marinebesetning. Han ba derfor Admiralitetet om offiserer og mannskap, men fikk avslag.^[33] Etter påtrykk fikk han imidlertid kaptein Thomas Orde-Lees fra Royal Marines, der Orde-Lees førte tilsyn med den fysiske treningen ved marineinfanteriets treningsleir.^[34]

Den vitenskapelige gruppen som seilte med «Endurance» besto av seks personer. Det var de to skipslegene Alexander Macklin og James McIlroy, geologen James Wordie, biologen Robert Clark, fysikeren Reginald James og meteorologen Leonard Hussey. Hussey bisto senere Shackleton med hans kjente bok South som er lederens egen rapport fra ekspedisjonen. Fotografen Frank Hurley og kunstneren George Marston var ansvarlige for å dokumentere de visuelle inntrykkene fra ekspedisjonen.^[35] Den endelige sammensetningen av Rosshavsgruppen ble klar i siste liten. Enkelte av de som reiste fra Storbritannia til Australia for å mønstre på «Aurora» trakk seg før avreisen til Antarktis, og det var usikkert om man klarte å skaffe full besetning helt til det siste.^[36] Bare Mackintosh og Joyce hadde erfaring fra Antarktis og Mackintosh manglet et øye fra en ulykke under Nimrod-ekspedisjonen.^[30]

«Endurance» forlot Plymouth 8. august 1914 med kurs for Buenos Aires. Avreisen fra Plymouth skjedde uten Shackleton, som var opptatt i England med andre gjøremål for ekspedisjonen. Shackleton nådde imidlertid skipet igjen i Buenos Aires etter å ha kommet dit med et raskere skip. I Buenos Aires ble også Hurley og William Bakewell en del av besetningen og i tillegg blindpassasjeren Perce Blackborow. I Buenos Aires forlot andre ekspedisjonen eller de ble avmønstret.^[37]

Avreisen fra Buenos Aires skjedde 26. oktober og «Endurance» var på vei mot Sør-Atlanteren. Fartøyet ankom Sør-Georgia 5. november. Etter et månedslangt opphold ved hvalstasjonen Grytviken fortsatte «Endurance» 5. desember mot Antarktis.^[37] To dager senere ble Shackleton forfjamset over å møte på pakkis så langt nord som 57°26'S.^[38] I løpet av de neste dagene måtte de manøvrere seg gjennom isen, og 14. desember var den tykk nok til å stanse fartøyets framdrift i 24 timer. Tre dager senere var det full stopp igjen. Shackleton kommenterte: «Jeg hadde forberedt meg på tøffe forhold i Weddellhavet, men hadde håpet at pakkisen ville være løs. Det vi traff på var temmelig tett pakkis av en svært gjenstridig natur».^[39]

 

Framdriften til «Endurance» var frustrerende langsom helt fram til 22. desember. Da åpnet det seg imidlertid råker i isen og fartøyet var i stand til å fortsette sørover med stødig fart. Etter to uker var de kommet langt inn i Weddellhavet.^[40] På nyåret ble de igjen forsinket av tett is, før forholdene omsider bedret seg og gjorde det mulig med et langt framstøt mot sør fra 7. til 10. januar. De kom nær den 30 meter høye isbremmen som beskytter kysten av Coats Land. Dette landområdet var oppdaget og gitt navn av William S. Bruce under Scotia-ekspedisjonen i 1904.^[41] Den 15. januar kom «Endurance» på høyde med en stor isbre, der en bukt formet av brekanten framsto som et mulig sted å gå til land med skipet. Shackleton mente imidlertid at stedet lå for langt nord for Vahselbukta og gikk videre, en avgjørelse han senere skulle angre.^[42] Den 17. januar nådde fartøyet 76°27'S, der land bare kunne skimtes svakt. Shackleton kalte området Caird Coast etter ekspedisjonens hovedbidragsyter. Et uvær tvang «Endurance» til å legge seg i le av et grunnstøtt isfjell.^[42]

«Endurance» befant seg på dette tidspunkt i nærheten av Luitpoldkysten som ble oppdaget av Filchner i 1912. Vahselbukta som var målet, lå i sørenden av denne kyststrekningen. Neste dag ble fartøyet presset vestover om lag 25 kilometer og gjenopptok en sørlig retning før det igjen var full stopp.^[42] Posisjonen var 76°34'S, 31°30'V. Etter ti dager uten aktivitet ble fartøyets maskineri stengt ned for å spare drivstoff.^[43] Under store anstrengelser ble det forsøkt å frigjøre skipet fra isen. Den 14. februar beordret Shackleton mannskapet ut på isen med ismeisler, brodder, sager og hakker for å lage en råk, men arbeidet var nytteløst. Shackleton ga ikke opp alt håp om å bryte løs ennå, men innså muligheten for at de måtte tilbringe en vinter i «de ugjestmilde armene til pakkisen».^[44]

«Endurance» satt fremdeles fastskrudd i isen da fartøyet 21. februar 1915 nådde sin sørligste posisjon som var 76°58'S. Deretter begynte hun å bevege seg med pakkisen i nordlig retning.^[45] Shackleton innså 24. februar at de ville bli liggende i isen gjennom vinteren og beordret at alle skipsrutiner skulle opphøre. Hundene ble fraktet ut på isen og innkvartert i kenneler laget av is. Skipsinventaret ble omgjort til høvelige vinterkvarterer atskilt for de forskjellige gruppene – offiserer, forskere, teknikere og sjømenn. En radiosender ble rigget opp, men deres posisjon var for avsidesliggende til å kunne motta eller sende signaler.^[44]

 

Shackleton kjente til Wilhelm Filchners problemer fra tre år tidligere, da «Deutschland» var blitt innefrosset i det samme området. Filchner hadde mislyktes med å etablere en landbase i Vahselbukta. «Deutschland» ble deretter fanget i isen 6. mars 1912, omtrent 320 kilometer utenfor kysten av Coats Land. Seks måneder senere kom imidlertid fartøyet seg løs ved 63°37' sørlig bredde og seilte til Sør-Georgia. Shackleton tenkte at med et lignende utfall kunne han gjøre et nytt forsøk på å nå Vahselbukta den påfølgende antarktiske våren.^[5]

 

I februar og mars var isdriften svært langsom. Shackleton beregnet i slutten av mai at fartøyet hadde forflyttet seg skarve 150 kilometer siden 19. januar.^[46] Driften økte i hastighet da vinteren satte inn og dessuten endret isens karakter seg. Den 14. april noterte Shackleton at den nærliggende pakkisen ble skjøvet sammen og at presset i de store ismassene økte. Dersom fartøyet ble fanget i disse urolighetene «ville hun bli knust som et eggeskall».^[46] Da mørketiden kom i mai lå skipet i posisjon 75°23'S, 42°14'V og drev hovedsakelig nordlig retning. Det ville da gå minst fire måneder til våren kunne bryte isen opp igjen. Det var dessuten langt fra sikkert at «Endurance» ville komme løs i tide til å gjennomføre et nytt fremstøt mot Vahselbukta.^[47] Shackleton vurderte nå muligheten for å finne et alternativt ilandstigningssted på vestkysten av Weddellhavet, dersom de var i stand til å nå den kysten. «I mellomtiden», skrev han, «må vi vente».^[46]

I de mørke vintermånedene mai, juni og juli var Shackleton opptatt av å opprettholde fysisk form og moral. Mulighetene for fysisk aktivitet var begrenset, men hundene ble trent og mennene ble oppfordret til å foreta måneskinnsturer. Om bord i skipet ble det oppført skuespill. Spesielle anledninger som Empire Day (24. mai) ble grundig feiret.^[48][49] De første tegn til at isen begynte å bryte opp ble observert 22. juli. Under en snøstorm fra sørvest 1. august begynte isen å brekke opp rundt hele fartøyet. Trykket presset ismassene under kjølen og ga «Endurance» en slagside mot babord. Posisjonen var farlig og Shackleton skrev: «Effekten av trykket rundt oss var overveldende. Mektige isblokker (…) reiste seg langsomt inntil de spratt som kirsebærsteiner som ble klemt mellom fingrene (…) hvis skipet ble holdt fast med et solid grep ville hennes skjebne være beseglet».^[50] Fartøyet klarte seg imidlertid og ukene som fulgte var udramatiske. Fartøyet drev inn i det området der kaptein Benjamin Morrell på selfangeren «Wasp», i 1823 rapporterte å ha sett en kystlinje han identifiserte som New South Greenland. Shackleton fant imidlertid ingen tegn til en slik kystlinje og mente at Morrell var blitt narret av store isfjell.^[51]

Høsten 1915 medførte nye prøvelser for «Endurance» og som til slutt førte til fartøyets havari. Den 30. september ble fartøyet utsatt for det Shackleton beskrev som «den verste trykken vi hadde gjennomgått».^[52] Worsley beskrev presset som å bli «kastet fram og tilbake som en fjærball et dusin ganger».^[52] Den 24. oktober ble styrbord side presset mot et stort isflak, og kreftene var så store at skroget ikke kunne motstå trykket. Treverket splintret og vann begynte å renne inn i skipet. Da tømmeret ga etter, hørtes et øredøvende brak som sjømennene senere sammenlignet med lyden av tungt fyrverkeri og kanonsmell.^[53] Forsyninger og tre livbåter ble flyttet ut på isen, mens mannskapet forsøkte å forsterke skroget og pumpe ut vannet. Etter noen dager var Shackleton 27. oktober 1915 tvunget til å gi ordre om å forlate skipet. Det var iskaldt, med temperaturer under –25 °C. De registrerte posisjonen som 69°05'S, 51°30'V.^[54] Vraket holdt seg flytende og i løpet av de neste ukene berget mannskapet ytterligere forsyninger og materialer. Hurleys fotografier og kameraer var blant det som ble reddet. Fra om lag 550 fotografiske plater valgte Hurley ut de 150 beste.^[55]

 

Med tapet av skipet ble de transkontinentale planene skrinlagt. Shackletons plan var nå å krysse isen til fots i vestlig retning, til ett av flere mulige mål. Hans første tanke var Pauletøya, der han visste det var et betydelig depot med mat. Shackleton hadde selv bestilt depotet tolv år tidligere da han organiserte redningsaksjonen for den svenske antarktisekspedisjonen under ledelse av Otto Nordenskjöld.^[56] Andre muligheter var Snow Hill Island som hadde vært Nordenskjölds vinterkvarter,^[57] eller Robertson Island.^[58] Shackleton regnet med at de fra disse øyene ville være i stand til å nå fram til og krysse Graham Land, for dermed å nå Wilhelmina Bay med sine flytende hvalkokerier.^[59] Han beregnet at de var 556 kilometer unna Pauletøya.^[56] Worsley beregnet avstanden til Snow Hill Island å være 500 kilometer, med ytterligere 193 kilometer til Wilhelmina Bay.^[59] Han mente at den marsjen Shackleton planla var for risikabel og at de heller burde vente til isen bragte dem til åpent vann for deretter å gå i livbåtene. Shackleton avviste Worsleys innvending og fastholdt sin egen plan.^[59]

Ferden over isen startet 30. oktober, med to livbåter trukket som sleder. Før avmarsj hadde Shackleton den ubehagelige oppgaven med å beordre avliving av de svakeste dyrene.^[60] De havnet raskt i problemer, da isforholdene rundt dem ble verre. Ifølge Hurley ble overflaten «en labyrint av skruis», der knapt en flekk var jevn.^[58] I løpet av tre dager var de bare i stand til å forflytte seg tre kilometer, og den 1. november oppga Shackleton marsjen. De slo leir og ventet på at isen skulle bryte opp.^[61] De ga navnet «Ocean Camp» til det flate og tilsynelatende solide flaket der den avbrutte ferden hadde endt. Det ble sendt ut flere grupper for å oppsøke vraket av «Endurance», som fremdeles drev med isen ikke langt fra leiren. Mer av de etterlatte forsyningene ble berget, før skipet omsider ble trukket under isen 21. november 1915.^[62]

 

Isdriften var ikke rask nok til at den var merkbar, selv om hastigheten var opp mot 11 kilometer om dagen i slutten av november.^[63] Den 5. desember passerte de 68°S, og retningen var nå like øst for nord.^[64] Dette ville ta dem til en posisjon der det ville være vanskelig å nå Snow Hill Island, men Pauletøya lenger nord var fremdeles innenfor rekkevidde.^[64] Den var imidlertid omtrent 400 kilometer unna, og Shackleton var ivrig etter å redusere den distansen livbåtene måtte tilbakelegge. Den 21. desember annonserte han derfor at de ville begi seg på en ny marsj over isen.^[65] Isforholdene hadde imidlertid ikke bedret seg siden det første forsøket. Temperaturen hadde steget, og mennene sank til knærne i den tunge snøen mens de trakk livbåtene over skruisen.

Harry McNeish var skipstømmermann om bord og 27. desember gjorde han opprør.^[65] Han mente at sjøretten ikke lenger hadde gyldighet etter at «Endurance» hadde forlist, han var derfor ikke lenger under Shackletons kommando og nektet å jobbe. Shackletons kontante reaksjon fikk McNeish omsider til å adlyde og gå tilbake til arbeidet, men hendelsen ble aldri glemt.^[65] Til tross for McNeish' senere bidrag til berging av gruppen, var han blant de fire som etter anbefaling fra Shackleton ikke mottok Polarmedaljen.^[66]

Etter sju dagers anstrengelser med bare tolv kilometer tilbakelagt, ga Shackleton 29. desember 1915 ordre om å stanse. Han innså at det med samme framdrift ville ta over 300 dager å nå land.^[67] Mannskapet satte opp sine telt i det som Shackleton kalte «Patience Camp» (tålmodighetsleiren), et sted som ville bli deres hjem i over tre måneder.^[67]

Det begynte nå å bli tomt for proviant og andre forsyninger. Hurley og Macklin ble sendt tilbake til Ocean Camp for å hente mat som hadde blitt lagt igjen for å redusere vekten på sledene. Den 2. februar 1916 sendte Shackleton en større gruppe tilbake, denne gangen for å berge den tredje livbåten.^[68] Knappheten på mat ble akutt ettersom ukene gikk. Selkjøtt ble nå en hovedbestanddel i kostholdet ettersom Shackleton forsøkte å drøye de resterende rasjonspakkene. I januar ble alle hundene med unntak av to spann, skutt på Shackletons ordre fordi tilgangen på selkjøtt ikke var tilstrekkelig til å dekke behovet.^[68] De to siste hundespannene ble skutt 2. april og hundekjøttet ble et velkomment tillegg til matrasjonene.^[69] I mellomtiden hadde isdriften blitt ujevn; etter å ha oppholdt seg ved rundt 67°S i flere uker, var det fra slutten av januar en rekke raske bevegelser i nordøstlig retning. Disse isbevegelsene hadde i midten av mars bragt Patience Camp på høyde med Paulteøya, men 100 kilometer lengre øst. Dette var imidlertid til liten trøst, da sjøisen ikke var slik at man kunne gå på den.^[70]

Gruppen hadde nå land i sikte nær sagt kontinuerlig. Toppen av Mount Haddington på James Ross Island var hele tiden i synsfeltet mens de drev langsomt forbi på isflaket.^[71] De var nå kommet for langt nord til å kunne nå Snow Hill Island; Shackleton skrev at alt håp nå konsentrerte seg om to små øyer nord for Antarktishalvøya. Disse var Clarence Island og Elefantøya i Sør-Shetlandsøyene, om lag 160 kilometer rett nord for deres posisjon 25. mars.^[70] Etter å ha tenkt seg om, kom han imidlertid fram til at Deceptionøya kanskje var et bedre alternativ.^[72] Denne lå lengre vest, i motsatt ende av den langstrakte øygruppa Sør-Shetlandsøyene. Fordelen var at den ble benyttet av en rekke hvalfangstekspedisjoner i sommersesongen. Nå var det for sent å nå fram før fangstsesongen var over, men Shackleton regnet med at det fantes nok proviant der til at de ville komme seg gjennom en overvintring. Alle disse bestemmelsesstedene ville kreve en vågal seilas i livbåtene når isflaket de drev på omsider løste seg opp. Livbåtene var allerede oppkalt etter de tre hovedsponsorene for ekspedisjonen: «James Caird», «Dudley Docker» og «Stancomb Wills».^[73]

Forvarselet til slutten på Patience Camp kom om kvelden 8. april, ved at isflaket plutselig delte seg. Leiren befant seg nå på en liten trekantet flåte av is. Ytterligere oppbrytning av flaket ville bety katastrofe, så Shackleton beordret livbåtene klargjort for en snarlig avreise.^[74] Han hadde nå bestemt seg for at de skulle forsøke å nå den fjerntliggende Deceptionøya. Der fantes det en kirke som var reist av hvalfangerne. Tømmeret i denne kunne kanskje benyttes til å lage et bedre sjøgående fartøy enn det livbåtene var.^[74] Klokka 13 den 9. april ble livbåten «Dudely Docker» sjøsatt og en time senere var alle båtene sjøsatt. Shackleton hadde kommandoen over «James Caird», Worsley over «Dudley Docker», mens navigasjonsoffiseren Hubert Hudson ble utpekt til sjef på «Stancomb Wills». I praksis hadde imidlertid Tom Crean kommandoen over «Stancomb Wills» på grunn av Hudsons ustabile mentale tilstand.^[75]

Båtene var omgitt av is og var avhengige av å følge råker som åpnet seg opp. Framdriften var langsom og tilfeldig og slett ikke ufarlig. Stadig fortøyde de båtene til isflak eller trakk dem opp på flakene, mens mennene slo leir og ventet på bedre forhold.^[76] Shackleton var igjen i tvil om hvilken vei de skulle forsøke å seile. Den 12. april forkastet han sine planer om å forsøke å seile til Sør-Shetlandsøyene og bestemte seg heller for å forsøke å nå Hope Bay lengst nord på Den antarktiske halvøy. Imidlertid var forholdene i båtene – med temperaturer helt ned mot –30 °C, lite mat og iskald sjøsprøyt – i ferd med å bryte ned mannskapet både fysisk og psykisk. Shackleton ombestemte seg derfor atter en gang og innså at Elefantøya var den eneste praktiske muligheten de hadde til å nå land.^[77]

Den 14. april lå båtene utenfor sør-østkysten av Elefantøya, men var ikke i stand til å gå til land fordi kysten bestod av loddrette klipper og isbreer. Neste dag rundet «James Caird» det østligste punktet på øya og oppdaget en smal rullesteinstrand på den mindre værutsatte nordsiden av øya. Kort tid etter ble de tre båtene som hadde kommet fra hverandre den foregående natten, gjenforent ved dette ilandstigningsstedet. Tidevannsmerkene viste at dette stedet ikke var egnet som noe langvarig oppholdssted.^[78] Dagen etter dro derfor Wild og et mannskap avgårde med «Stancomb Wills» for å lete etter et mer egnet leirområde. Da de kom tilbake kunne de fortelle at de hadde oppdaget en lang landtunge elleve kilometer lengre vest. Dermed dro hele ekspedisjonen til det nye leirstedet som de senere døpte Point Wild.^{[79][n 3]}

 

 

Elefantøya var et forferdelig sted å vente på unnsetning. Øya var svært ugjestmild med et goldt terreng som utelukkende besto av nakent fjell og snø og is. Til tross for relativt store forekomster av sel og pingviner langs øyas strandlinje, var det vanskelig for Shackletons mannskap å forutsi hvor lenge dyra ville oppholde seg der. Den antarktiske vinteren var i ferd med å få tak, og allerede de første dagene viste det beryktede været i Drakestredet muskler. Den kanskje største bekymringen var at øya var så langt unna ekspedisjonens planlagte rute – og ikke i nærheten av noen kjente skipsruter – at sannsynligheten for å oppdage et unnsetningsskip eller andre fartøyer virket svært liten. Shackleton mente derfor at det var nødvendig straks å reise for å finne hjelp. Det nærmeste bebodde fastland var sørspissen av Sør-Amerika og Falklandsøyene, men livbåten deres var ikke egnet til å passere Drakestredet. Shackleton kom til at han måtte tilbake til Sør-Georgia der det var bemannede hvalfangststasjoner, selv om det innebar en kryssing på 1300 kilometer i åpent hav i en av livbåtene.

Farvannet som Shackleton måtte krysse i den 23 fot store båten er kjent som en av de mest stormfulle havstrekninger på jorda. Shackleton skrev senere at stormene i området er nærmest ustanselige. Dagens værrapporter bekrefter at vindhastigheter på 60–70 km/t forekommer i Drakestredet i gjennomsnitt 200 dager i året med dønninger på sju meter.^[80] Sjømenn har ofte beskrevet større bølger i området og noen kilder rapporterer at bølgehøyder på 20 meter ikke er uvanlig.^[80] Meteorologer forklarer at dette ekstreme været skyldes Coriolis-effekten ved disse breddegradene, som lengre sør fører til en kraftig vind i østlig retning rundt hele det antarktiske kontinentet. Mangelen på landmasser resulterer i en uhindret luftstrøm rundt kloden med en tilsvarende sterk havstrøm og trakteffekten fra Kapp Horn, Antarktishalvøya og den grunne undervannstopografien resulterer i en forsterkning av disse forholdene i Drakestredet og videre østover i Scotiahavet. Dette er bare en bekreftelse på det som har vært kjent blant sjøfolk i århundrer.

Shackletons utgangspunkt fra Elefantøya i den sørlige utstrekningen av Drakestredet ved 61°, og hans bestemmelsessted ved 54°S, plasserte besetningen på «James Caird» midt i det farefulle området. Shackleton nektet å utruste «James Caird» for mer enn fire ukers seilas. Han visste at dersom de ikke hadde nådd land innen fire uker var det fordi de hadde forsvunnet på havet.

Shackleton dro av gårde med seks mann i den 22 fot lange livbåten «James Caird» 24. april 1916, mens 22 mann ble igjen på Elefantøya. Shackleton hadde valgt ut flere sjøfolk til å bli med på ferden til Sør-Georgia. Blant disse var Tim McCarthy og den erfarne offiseren og dekorerte oppdagelsesreisende Tom Crean, men også John Vincent og skipstømmermannen Harry McNeish. Det var McNeish som hadde vært bråkmaker og som Shackleton tydeligvis ikke ønsket å la være igjen med resten av gruppen på Elefantøya. McNeish satte umiddelbart i gang med å bygge om den åpne livbåten ved å forhøye sidene, forsterke kjølen og bygge et improvisert dekk av tre og seilduk som han impregnerte med oljemaling og selblod.^[81] Den utfordrende navigasjonsoppgaven betrodde han til Frank Worsley. Det var viktig å forsikre seg om at de fulgte rett kurs. De ville være så godt som fortapt dersom de ikke nådde målet sitt. Dårlige værforhold – stormfullt med tett skydekke og høye dønninger – gjorde oppgaven deres vanskelig, da observasjon av horisonten i forhold til sola eller månen var viktig. De var bare i stand til å foreta fire pålitelige observasjoner i løpet av den 1300 kilometer lange seilasen.

Etter fjorten dager fikk den utslitte besetningen øye på Sør-Georgia og var opprømte over at seilasen hadde lyktes. For å unngå en farefull ilandstigning i mørket bestemte de seg for vente til neste morgen med å gå inn til land. I løpet av natten blåste det imidlertid opp til orkans styrke^[81] og besetningen kjempet mot uværet i ni nervepirrende timer før de neste kveld var i stand til å gå i land. Andre var ikke like heldige: Worsley skrev senere at et dampskip på 500 tonn på vei fra Buenos Aires til Sør-Georgia hadde forlist i den samme stormen og hele besetningen hadde omkommet.^[81]

Ankomsten i King Haakon Bay med «James Caird» ble etterfulgt av en periode med hvile og restitusjon mens Shackleton overveide neste steg. Alle hvalfangststasjonene på Sør-Georgia lå på øyas nordside. De kunne bare nås ved å legge ut på en ny seilas rundt øya eller ved å krysse over øyas ukjente terreng. Tilstanden til «James Caird» og den fysiske forfatningen til gruppen, spesielt Vincent og McNeish, innebar at kryssing over land var den eneste realistiske muligheten.^[82][83]

 

Etter fem dager forflyttet gruppen seg noe lengre østover med båten, til en bukt som kunne egne seg som utgangspunkt for kryssingen. Shackleton, Worsley og Crean skulle gjennomføre ferden, mens de andre skulle bli igjen i det de døpte «Peggotty Camp» for å bli plukket opp senere med hjelp fra hvalfangststasjonene. En storm 18. mai forsinket starten deres, men klokka to neste morgen var været stille og klart og tremannsgruppen la av gårde en time senere.^[83]

Uten kart var ruten de valgte høyst usikker. Ved daggry hadde de nådd 1000 meters høyde og fikk nordkysten i syne. Det viste seg at de var ovenfor Possession Bay, og var derfor nødt til å forflytte seg lengre østover for å nå bestemmelsesstedet – hvalfangststasjonen Strømnes i Strømnesfjorden. Dette var den første av en rekke kursendringer og tilbaketrekninger som forlenget ferden og skapte frustrasjon blant mennene. Mot slutten av den første dagen, da det var behov for å komme seg ned til dalen nedenfor dem, tok de en stor risiko ved å skli ned en fjellside på en improvisert kjelke.^[84] Det var ikke snakk om å hvile – de fortsatte å gå i måneskinnet og kom seg oppover mot en kløft i den neste fjellryggen. Tidlig neste morgen, 21. mai, fikk de øye på Husvik under seg og fikk bekreftet at de var på rett kurs. Klokka sju på morgenen hørte de lyden av dampfløyter fra Strømnes, «den første lyden skapt av et utenforstående menneskelig foretak siden vi forlot Strømnesfjorden i desember 1914».^[85] Etter en vanskelig nedstigning, som innebar en rute ned en tilfrosset foss, var de endelig i sikkerhet.^[86]

Shackleton skrev senere: «Jeg er ikke i tvil om at skjebnen ledet oss... Jeg vet at i løpet av den lange og pinefulle marsjen på 36 timer over de navnløse fjellene og isbreene syntes det for meg ofte at vi var fire, ikke tre».^[87] Dette bildet av en fjerde reisende, som også ble beskrevet av Worsley og Crean i deres beretninger – ble fanget opp av T.S. Eliot i hans dikt «The Waste Land».^[88]

 

Shackletons første oppgave etter å ha kommet fram til Strømnes var å organisere berging av de tre kameratene som ventet på den andre siden av øya. En hvalbåt ble sendt rundt kysten med Worsley som veiviser. Om kvelden 21. mai var alle de seks som hadde seilt med «James Caird» kommet i sikkerhet.^[89]

Det tok fire forsøk før Shackleton var i stand til å vende tilbake til Elefantøya for å berge de skipbrudne der. Han seilte fra Sør-Georgia kun tre dager etter ankomst Strømnes etter å ha fått tilgang til den store hvalbåten «Southern Sky» som var lagt opp i Husvik. Shackleton satte sammen en frivillig besetning som fikk klargjort fartøyet til 22. mai. Da de nærmet seg Elefantøya fikk de i syne en ugjennomtrengelig barriere av pakkis, om lag 120 kilometer fra øya. «Southern Sky» var ikke bygget for å gå i is og trakk seg tilbake til Port Stanley på Falklandsøyene.^[90]

Ved ankomst Port Stanley informerte Shackleton London om omstendighetene og ba om at et egnet fartøy ble sendt sørover for redningsoperasjonen. Han fikk til svar fra Admiralitetet at de ikke hadde noe tilgjengelig før i oktober, noe Shackleton anså å være for sent. Ved hjelp av den britiske ministeren i Montevideo fikk han låne en kraftig tråler, «Instituto de Pesca No. 1» som avgikk sørover 10. juni. Igjen ble de stoppet av drivisen. Shackleton, Worsley og Crean reiste deretter til Punta Arenas i Chile, der de møtte briten Allan McDonald, eieren av skonnerten «Emma». McDonald utstyrte fartøyet for et nytt bergingsforsøk med avreise 12. juli, men nok en gang uten resultat – isen hindret dem også nå.

I midten av august var det gått mer enn tre måneder siden «James Caird» hadde forlatt Elefantøya. Shackleton tryglet chilenske myndigheter om å låne ham «Yelcho», en liten dampdrevet taubåt som hadde assistert «Emma» på det forrige forsøket. Myndighetene var imøtekommende og 25. august seilte «Yelcho», med kaptein Luis Pardo og satte kurs for Elefantøya. Denne gang var skjebnen med oss, skrev Shackleton. Det var åpent hav og fartøyet kunne dermed gå nær land i tykk tåke. Klokka 11.40 den 30. august lettet tåka og leirplassen ble observert. Etter mindre enn en time var alle de skipbrudne kommet om bord i «Yelcho», som straks satte kursen mot Punta Arenas.^[91]

 

Etter at Shackleton hadde seilt av gårde med «James Caird», ble Frank Wild leder for gruppa som ble igjen på Elefantøya. Flere var i dårlig forfatning både fysisk og mentalt: Lewis Rickinson hadde hatt et hjerteanfall, Blackborow var ikke i stand til å gå på grunn av frostskader i føttene og Hudson led av depresjon.^[92] Det ble prioritert å bygge en permanent beskyttelse mot den nært forestående vinteren. Etter forslag fra Marston og Greenstreet ble det bygget en improvisert hytte ved å snu de to båtene opp ned og plassere dem på en lav steinmur. Hytta som ble kalt «Snuggery»,^{[n 4]} hadde en innendørs høyde på om lag halvannen meter. Ved hjelp av seilduk og andre tilgjengelige materialer ble byggverket et primitivt, men effektivt tilfluktsrom.^[93]

Wild antok til å begynne med at de ville komme til å vente én måned før de ble berget. Han ville derfor ikke bygge opp noe lager av sel- og pingvinkjøtt da dette ville være en innrømmelse av nederlag.^[94] Denne holdningen førte til sterk uenighet med Thomas Orde-Lees. Orde-Lees var ingen populær mann. Han bidro tilsynelatende lite til å bedre stemningen blant hans kompanjonger, bortsett fra at man lo av ham.^[95]

Tiden gikk uten at redningen kom, og det langt ut over Wilds opprinnelige optimistiske anslag. Han iverksatte derfor rutiner og aktiviteter for å bøte på kjedsommeligheten. En permanent utkikk etter unnsetningsskipet ble etablert, turnuslister for matlaging og husarbeid ble satt opp, og det ble satt i gang jakt på sel og pingviner.^[96] Lørdager ble det holdt konsert, fødselsdager ble feiret, men det var en økende stemning av mismot ettersom dagene gikk uten tegn til unnsetning. Det gikk koldbrann i tærne på Blackborows venstre fot på grunn av forfrysning, og 15. juni måtte de amputeres av legene Macklin og McIlroy. De brukte den siste resten av kloroform fra medisinbeholdningen, og gjennomførte en vellykket operasjon i løpet av 55 minutter.^[97]

Den 23. august så det ut til at Wilds beslutning om ikke å bygge opp et kjøttlager ville bli skjebnesvanger. Havet var nå blitt ugjennomtrengelig av pakkis, uten mulighet for bergingsskip å trenge gjennom. Samtidig var de i ferd med å gå tom for forsyninger og det var ingen pingviner igjen langs kysten. Orde-Lees skrev: «Vi blir nødt til å spise den som dør først (...) det sies mange sannhetsord i spøk».^[98] Wild vurderte nå seriøst muligheten for en båttur til Deceptionøya og han planla å seile 5. oktober i håp om å møte på en hvalfangstskute.^[99] Gruppens prøvelser fikk en brå slutt 30. august 1916 da Shackleton endelig dukket opp med «Yelcho».^[100]

 

«Aurora» avgikk fra Hobart julaften 1914 etter å ha blitt forsinket av økonomiske og organisatoriske problemer i Australia. Ankomsten i McMurdo-sundet 15. januar var senere på sesongen enn det som var planlagt. Aeneas Mackintosh som var gruppens leder, la straks planer for en tur med depotlegging på Rossbarrieren. Han mente at Shackleton ville forsøke en kryssing fra Weddellhavet allerede den første sesongen.^[101] Verken mennene eller hundene var akklimatisert og ekspedisjonsmedlemmene hadde generelt svært liten erfaring med polare forhold. Den første, hastige ferden på isen resulterte i tap av ti av gruppens 18 sledehunder, ett enkelt og mangelfullt depot. Ikke minst var kostnaden et forfrossent og demoralisert mannskap.^[102]

«Aurora» ankret opp ved hovedleiren ved Cape Evans 7. mai, men slet seg fra fortøyningene under en storm og var ikke i stand til å gå inn igjen på grunn av isforholdene. «Aurora» forble innefrosset i isen fram til 12. februar 1916, etter å ha tilbakelagt en distanse på 1600 kilometer før hun kom løs og gikk til New Zealand.^[103] Hun hadde med seg mesteparten av landgruppens drivstoff, matrasjoner, bekledning og utstyr, men slederasjonene for depotene hadde blitt losset. For å kunne fullføre sitt oppdrag var den skipbrudne landgruppen nødt til å samle sammen gjenlagte forsyninger fra tidligere ekspedisjoner. Dette gjaldt først og fremst fra Scotts Terra Nova-ekspedisjon som hadde hatt tilhold ved Cape Evans noen år tidligere.

Depotleggingen den andre sesongen startet som planlagt i september 1915.^[104] I løpet av de påfølgende månedene ble de nødvendige depotene opprettet. Intervallene mellom depotene var én breddegrad fra over Rossbarrieren til foten av Beardmorebreen.^[105] På tilbakeferden fra isbreen begynte mannskapet å plages av skjørbuk; Arnold Spencer-Smith som var ekspedisjonens prest og fotograf, kollapset og døde på barriereisen. Resten av gruppen nådde tilfluktsstedet på Hut Point og kom seg til hektene igjen der.^[106] Den 8. mai 1916 bestemte Mackintosh og Victor Hayward seg for å krysse den ustabile sjøisen til Cape Evans. De ble overrasket av en snøstorm og forsvant.^[107] De sju overlevende måtte vente under tøffe forhold i ytterligere åtte måneder. Den nyreparerte «Aurora» vendte tilbake 10. januar 1917 for å transportere dem tilbake til sivilisasjonen.^[108] Shackleton var om bord i «Aurora» som surnumerær offiser etter å ha blitt nektet kommandoen av myndighetene i New Zealand, Australia og Storbritannia. Disse statene organiserte i fellesskap bergingen av Rosshavsgruppen.^[109]

Ekspedisjonen hadde hatt sin siste kontakt med sivilisasjonen i 1914, og var uvitende om forløpet av første verdenskrig. Nyheten om Shackletons ankomst på Falklandsøyene overskygget knapt krigsnyhetene i britiske aviser 2. juni 1916.^[110] Ekspedisjonen vendte hjem i flere puljer på et kritisk stadium av krigen, uten de vanlige honnørene og offentlig mottakelse. Da Shackleton selv omsider returnerte til England 29. mai 1917 etter en kort foredragstur i USA, ble det knapt lagt merke til.^[111]

Flesteparten av ekspedisjonsmedlemmene gikk rett inn i krigstjeneste da de vendte tilbake fra Antarktis. I løpet av krigens siste år døde tre av dem – Tim McCarthy som var med på seilasen med «James Caird» og Antarktis-veteranen Alfred Cheetham ble begge drept i kamp, mens Ernest Wild døde av tyfoidfeber under tjeneste i Middelhavet. Flere andre ble skadet, og mange mottok dekorasjoner for tapperhet.^[112] Etter et propagandaoppdrag i Buenos Aires, ble Shackleton de siste ukene av krigen sendt på et spesialoppdrag til Murmansk med majors grad.^[113] Dette oppholdt ham fram til mars 1919.

Shackleton organiserte deretter sin siste Antarktis-ekspedisjon, Shackleton–Rowett-ekspedisjonen, som seilte fra London 17. september 1921 med «Quest». Shackleton døde av et hjerteinfarkt 5. januar 1922 da «Quest» befant seg ved Sør-Georgia. Av deltakerne på Endurance-ekspedisjonen, deltok Wild, Worsley, Macklin, McIlroy, Hussey, Kerr, McLeod og kokken Green på Shackleton–Rowett-ekspedisjonen. Etter Shackletons død ble det opprinnelige programmet, som inkluderte utforskning av Enderby Land, skrinlagt.^[114] Wild ledet en kort sjøreise som bragte dem til Elefantøya. De ankret opp ved Cape Wild og var i stand til å se de gamle landemerkene, men værforholdene hindret dem i å gå i land.^[115]

Det tok mer enn 40 år fra Shackletons forsøk før den første vellykkede kryssingen av Antarktis ble gjennomført av Samveldets trans-antarktiske ekspedisjon 1955–58. Denne ekspedisjonen startet kryssingen ved Vahselbukta og fulgte en rute som unngikk Beardmorebreen og mye av Rossbarrieren ved å følge Skeltonbreen ned fra polarplatået. Hele ferden ble gjennomført på 98 dager.^[116]

• Alexander, Caroline (1998). The Endurance: Shackleton's Legendary Antarctic Expedition. London: Bloomsbury Publications. ISBN 0-7475-4123-X. 
• Fisher, Margery og James (1957). Shackleton. London: James Barrie Books. 
• Fuchs, Vivian og Hillary, Edmund (1958). The Crossing of Antarctica. London: Cassell & Co. 
• Huntford, Roland (1985). Shackleton. London: Hodder & Stoughton. ISBN 0-340-25007-0. 
• Mills, Lief (1999). Frank Wild. Whitby, Yorkshire: Caedmon of Whitby. ISBN 0-905355-48-2. 
• Murphy, David Thomas (2002). German Exploration of the Polar World: a History, 1870–1940. Lincoln: University of Nebraska Press. ISBN 0-8032-3205-5. 
• Shackleton, Ernest (1983). South. London: Century Publishing. ISBN 0-7126-0111-2. 
• Tyler-Lewis, Kelly (2007). The Lost Men. London: Bloomsbury Publishing. ISBN 978-0-7475-7972-4. 
• Worsley, Frank A. (1998). Shackleton's Boat Journey. London: W.W. Norton & Company. ISBN 0-7126-6574-9. 

• Bickel, Lennard (2001). Shackleton's forgotten men: the untold tragedy of the Endurance epic, Pimlico, London. ISBN 0-7126-6807-1
• Lansing, Alfred (2001). Endurance: Shackleton's Incredible Voyage, Weidenfeld and Nicolson, London. ISBN 0-297-82919-X
• McKernan, Victoria (2006). Shackleton's Stowaway, Laurel Leaf, London. ISBN 0-440-41984-0
• Shackleton, Ernest (1998). South: a memoir of the Endurance voyage, Robinson, London. ISBN 1-84119-034-9

På norsk

• Alexander, Caroline (1999). Endurance – Shackletons legendariske Antarktis-ekspedisjon, Gyldendal, Oslo. ISBN 82-05-26506-2 [oversatt av Kari Marstein]
• Huntford, Roland (2000). Shackleton – en polarhelt for vår tid, Aschehoug, Oslo. ISBN 82-03-16252-5 [oversatt av Jan Christensen]
• Kvam, Ragnar (2000). De fire store – og hvordan de ledet sine menn, Gyldendal, Oslo. ISBN 82-05-27107-0

• (en) Endurance Expedition – kategori av bilder, video eller lyd på Commons  
• (en) Imperial Trans-Antarctic Expedition – galleri av bilder, video eller lyd på Commons  
• (en) Imperial Trans-Antarctic Expedition 1914-1917 Imperial Trans-Antarctic Centenary Expedition 2014
• (en) Utstilling om Endurance-ekspedisjonen American Museum of Natural History
• (en) My South Polar Expedition, gratis tilgjengelig i Prosjekt Gutenberg
• (en) South: the story of Shackleton's 1914-1917 expedition, gratis tilgjengelig i Prosjekt Gutenberg
• South! – lydbok fra LibriVox