Einar Rose

Rose ble født i Kristiana som sønn av Jacob Rose (1871–1939) og Anna Benedicte Böckmann (1868–1953) og vokste opp på Kampen. Som ung hadde han blant annet jobb som statist på friluftsscenen på Norsk Folkemuseum. Han var sønnesønn av skillingsviseforleggeren Theodor Rose.

I 1928 giftet han seg med Irene Lium (1907–1989).

 

Rose debuterte som solist i revyen Regnbuen på Mayol i 1925. Året etter ble han ansatt på Chat Noir. Han fikk raskt et stort navn. I 1927 debuterte han som grammofonartist på merket Odeon, og gjorde også her stor suksess.

Mange tidlige innspillinger ble foretatt i Berlin og ble kjennetegnet av romantikk der Roses stemme kom vel til pass.^{[trenger referanse]} Blant de romantiske sangene var «Pike fortell meg et eventyr» og «Mon Ami (Det er ingen som deg)». Sammen med Steinar Jøraandstad og Tore Foss inngikk han i trioen The Black Cat Singers, som medvirket til å introdusere tidens amerikanske jazzmelodier.

Roses grammofonkarriere blomstret i hele mellomkrigstiden, blant annet med slagere som «Nå går'n på gummisåler», «Karl Johan og jeg», «Serru serru», «Sol ute sol inne», «Ja, det er rart med natur'n» og «Orker ikke det». I 1940 fikk han en ny hit med «Tante Pose-vals».

I 1960 fremførte han «Bestefarvalsen (Se, der danser bestefar)» fra 1932 på NRK Fjernsynet, og sangen fikk dermed ny popularitet.^[3]

Totalt ble det mer enn 300 innspillinger; den siste platen ble spilt inn i 1973.

I sin tid ble også Rose identifisert med Rosekjelleren, et utested han drev og eide i kjelleren under Chat Noir fra 1937. Stedet er for øvrig omtalt i sangen «Den feite mannen» av deLillos.

På 1950- og 1960-tallet gjorde Rose seg bemerket som sarkastisk, selvtitulert «societetsredaktør»^[4], eller iblant «særkorrespondent»^[5], i Aftenposten. Skriftspråket hans var likt talespråket. Hans særegne tegnsetting og ortografi gjorde han også bruk av i selvbiografien Roseboka (1941)^[6] og petitsamlingen En rose uten torner (1954), som var illustrert av Ulf Aas^[7]. Roseboka begynner slik:

Jeg siger med dikteren:

«Han var i sin ungdom . . .»

Nei, skal nå også han skrive bok nå, da. Hvorfor det, da? Nei, De kan så si. De kan så si. Men hvorfor i all verden skulle jeg være den eneste som ikke skriver bok, da? Hvis De ikke vil les'a, så kan De jo bare la væra å kjøp'a.

Med det har De jo øyensynlig alt gjort siden De sitter me'a i hanna.

Å. Har'i bare lånt'a. Ja, da er'e jo mest synd på han De har lånt'a a. For han ser vel aldri den boka igjen.

I Roseboka finner man også en petit-artikkelen «Sprog og språk, fru Blom», der Rose selv kommenterer språkvalg, språkforvirring og språkutvikling. Han fastslår blant annet:

At det skulle være mulig å påtvinge «Oschlofolk» noe annet sprog enn det «døm gidder å snakke sjæl» ville jeg anse som like nytteløst som Vinmonopolets forsøk på å innføre Hedemarksbrennevinet.

Einar Rose ble i 1963 utnevnt til æresborger av Drøbak. Drøbak var bysentrum i kommunen Frogn, der Rose bodde frem til han døde i 1979.^[8]

I 2001 utga Posten Norge et frimerke med et portrett av Einar Rose som motiv, som ledd i en serie frimerker med norske revystjerner. Roses portrett var tegnet av Finn Graff.^[9]

• 1926 – Den nye lensmannen
• 1933 – I kongens klær

• (en) Einar Rose – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) Einar Rose på Internet Movie Database  
• (no) Einar Rose hos Sceneweb  
• Store norske leksikon - Einar Rose (utdypning)
• NRKs artistportrett sendt 27. januar 1968