Édith Piaf

 

Til tross for at det er utgitt et stort antall biografier, er man ukjent med en betydelig del av hennes liv.^[21] Det er hevdet at hun ble født på fortauet utenfor Rue de Belleville 72, men i fødselsattesten står det Hôpital Tenon,^[22] sykehuset i 20. arrondissement, hvor Belleville ligger. Édith er oppkalt etter Edith Cavell, en britisk sykepleier som under første verdenskrig flyktet da hun forsøkte å hjelpe franske soldater å flykte fra tysk fangenskap.^[23] «Piaf» – som er parisisk slang for spurv – var et tilnavn hun skulle få tjue år senere.

 

Piafs mor, Annetta Giovanna Maillard (1895-1945), hadde fransk-italienske aner på farsiden, og var av marokkansk-berbisk opprinnelse på morsiden.^[24][25] Piafs mor var født i Livorno i Toscanas veskyst i Italia, hvor hun senere skulle komme til å arbeide som cafésanger under artistnavnet Line Marsa.^[22]

Piafs far, Louis-Alphonse Gassion (1881-1944), var en normanisk gateakrobat,^[26] med bakgrunn fra teater. Piaf ble forlatt av sine foreldre, og hun bodde en kortere tid hos sin mormor, Emma (Aïcha) Saïd ben Mohammed (1876–1930). Da hennes far ble innkalt til den franske hæren i 1916, bragte han Piaf til Piafs farmor, som drev et bordell i Normandie, og hun ble tatt hånd om av kvinnene som jobbet der.^[18]

Da hun var 14 år opptrådte hun sammen med sin far og sang offentlig for første gang.^[18] Hun forlot sin far og bosatte seg på Grand Hôtel de Clermont i 18 rue Veron i Paris' 18. arrondissement. Hun forsørget seg selv som gatesanger i Pigalle, Ménilmontant, og i forstedene (jevnfør sangen Elle fréquentait la Rue Pigalle). Hun inngikk et samarbeid med sin venn og halvsøster Simone Berteaut («Mômone»),^[22] som senere skulle komme til å skrive en biografi om Piaf. Da Piaf var 16, ble hun forelsket i Louis Dupont,^[18] og 17 år gammel fødte hun sitt eneste barn, datteren Marcelle, som i 1935 døde av hjernehinnebetennelse, to år gammel.^[26] Som sin mor hadde Piaf problemer med å ta hånd om barn, da hun levde sitt liv på gaten, og Dupont tok hånd om barnet fram til barnets død.^[18]

Piafs neste forhold var med en hallik med navnet Albert. Han tok provisjon av Piafs inntekter, i bytte mot ikke å tvinge henne ut i prostitusjon. Da Piaf avsluttet forholdet, forsøkte han å skyte henne, men han lyktes ikke.^[18]

Nattklubbeieren Louis Leplée,^[17] som drev klubben Le Gerny i Champs-Élysées,^[26] oppdaget Piaf i Pigalle-området.^[18] Han overtalte henne til å synge, og hennes nervøsitet, samt at hun bare var 147 cm høy,^[22][27] fikk han til å gi henne tilnavnet «Piaf», et navn som kom til å være hennes artistnavn resten av livet. «La môme piaf» er parisisk, og kan oversettes med «spurvungen».^[18]

Hennes første plate ble produsert samme år. Kort tid etter ble Leplée myrdet. Piaf ble anklaget for å ha vært medvirkende, men ble frikjent. Leplée lærte henne det grunnleggende i å opptre på en scene, og presenterte henne i en svart kjole, en klesstil som skulle komme til å kjennetegne hennes framtidige opptredender.^[18] Han gjennomførte en intens markedsføring foran hennes første opptreden, noe som resulterte i at flere celebriteter, blant annet Maurice Chevalier, kom til å overvære hennes premiere.^[18] Hun ble en stor suksess, noe som førte til hennes to første grammofoninnspillingene i januar 1936, da hun spilte inn Les Mômes de la cloche og L'Étranger gjennom Polydor.^[27] Den sistnevnte var skrevet av Marguerite Monnot, som kom til å bli en samarbeidspartner for Piat resten av hennes karriere.^[18] Sangskapere som Marguerite Monnot, Michel Emer og Raymond Asso forsto hennes stil og behov, og skrev følgelig sanger som passet for hennes artistuttrykk.^[19] Den 6. april 1936 ble Leplée myrdet, og Piaf ble avhørt og anklaget for medvirkning, men hun ble sluppet fri.^[17] Leplée ble drept av gangstere med tidligere koblinger til Piaf.^[28] Et oppkom av negativ medieoppmerksomhet^[22] truet hennes karriere.^[18] For å bedre sitt image ansatte Piaf Raymond Asso, som hun senere også innledet et forhold med. Han endret hennes artistnavn til «Édith Piaf», hindret henne i å møte upassende venner, og gav Monnot i oppdrag å skrive sanger som beskrev eller henviste til hennes tidligere liv på gaten.^[18]

I 1940 hadde Piaf en birolle i Jean Cocteaus enakter Le Bel Indifférent.^[18] Dette bidro sterkt til hennes gjennombrudd, og hun knyttet relasjoner blant prominente personer som Chevalier og poeten Jacques Borgeat. Hun skrev tekster til flere av egne sanger, og samarbeidet med komponister. I 1944 oppdaget hun Yves Montand i Paris, opptrådte sammen med ham, og ble hans mentor^[22] og elskerinne.^[28] Før det hadde gått ett år, hadde han blitt en av de mest populære sangerne i Frankrike, og hun brøt forholdet da han nærmet seg henne i popularitet.^[18]

 

Piaf ble etterhvert svært etterspurt, kunne vise til stor suksess i Paris,^[17] og hadde etablert seg som Frankrikes mest ettertraktede innen underholdningsbransjen.^[27] Etter andre verdenskrig ble hun kjent internasjonalt, og hun turnerte i Europa, USA og Sør-Amerika. I Paris samarbeidet hun på scenen med Atahualpa Yupanqui, som senere har blitt anerkjent som en av Argentinas mest betydningsfulle folkemusikere. Piaf besøkte Sverige to ganger, i 1947 og 1958.^[29] Hun bidro til at Charles Aznavours karriere skjøt fart da hun turnerte i Frankrike og USA sammen med ham, samt spilte inn enkelte av hans sanger.^[18]

Tidlige forsøk på gjennombrudd i USA var ikke vellykkede, da mange oppfattet henne som dyster,^[18] men etter en anmeldelse av en av de mest innflytelsesrike kritikerne i New York, økte hennes popularitet, og hun kom til å opptre åtte ganger i The Ed Sullivan Show, samt to ganger, 1956 og 1957, i Carnegie Hall.^[26]

Édith Piafs signatursang La vie en rose ble skrevet 1945, og ble belønnet med en Grammy Hall of Fame Award i 1998.^[30] På L'Olympia, som er en av Paris mest berømte scener,^[22] som ble drevet av Bruno Coquatrix, framførte Piaf mange konserter i sin storhetstid mellom januar 1955 og oktober 1962; mange av disse konsertene er utgitt på vinyl og cd. En av konsertene, fra 1961, var et forsøk på å redde L'Olympia fra konkurs, og var første gangen hun framførte Non, je ne regrette rien.^[22] I april 1963 spilte hun inn sin siste sang, L'homme de Berlin.

Under andre verdenskrig opptrådte hun jevnlig for de tyske troppene i det okkuperte Frankrike, og mange betraktet henne som en forræder. Etter krigen meddelte hun at hun jobbet for motstandsbevegelsen. Det finnes ingen belegg for dette, men det anses som sannsynlig at hun bidro til å hjelpe flere personer å unnslippe nazistenes forfølgelse. Hun oppnådde uansett popularitet både på et nasjonalt og internasjonalt plan.^[31] I denne perioden var Piaf i kontakt med en jødisk pianist, og skrev sammen med Monnot en subtil protestsang.^[18] Ifølge en beretning fikk hun, da hun sang for tyske offiserer på et høyere nivå på One Two Two Club,^[32] tillatelse til å la seg fotografere sammen med franske krigsfanger for å høyne deres moral. Fangene kunne senere klippe ut bildene og benytte dem som falske passfoto.^[32]

Édith Piafs store kjærlighet,^[17] den gifte bokseren Marcel Cerdan, døde i en flyulykke i oktober 1949, da han fløy fra Paris for å treffe henne. Flyet styrtet på Azorene, og alle om bord omkom, blant disse var også fiolonisten Ginette Neveu.^[33] Piafs og Cerdans forhold var mye omtalt, da Cerdan var verdensmester i mellomvekt, og betraktet som en legendarisk fransk bokser.

Piaf ble alvorlig skadet i en bilulykke i 1951, sammen med Charles Aznavour. Hun fikk brudd i en arm og to ribbein, og fikk etter ulykken store problemer med å frigjøre seg fra alkohol og morfin.^[18] Ytterligere to bilulykker, som nesten kostet henne livet, forverret hennes situasjon.^[26] Jacques Pills fikk henne innlagt for rehabilitering ved tre ulike tilfeller, uten hell.^[18]

Piaf giftet seg med sangeren Jacques Pills i 1952, men skilte seg fra ham igjen i 1956. I 1962 giftet hun seg med Theophanis Lamboukas, også kjent som Théo Sarapo, en gresk frisør som hadde blitt artist og skuespiller,^[18] og som var tjue år yngre enn henne. Paret opptrådte sammen ved noen av hennes siste opptredener.^[18]

 

Piaf døde av leverkreft 47 år gammel, i Plascassier ved den franske riviera 10. oktober 1963^[34][35] (enkelte kilder oppgir 11. oktober i Paris^[36]). Hun hadde da periodevis vært bevisstløs i en tidsperiode på flere måneder.^[26] Hennes legeme ble ført tilbake til Paris, slik at hennes fans skulle oppfatte det slik at hennes død skjedde i hennes hjemby.^[18] Piaf ligger gravlagt på Cimetière du Père Lachaise, ved siden av datteren Marcelle. Piafs gravsted er en av de mest besøkte.^[18] Til tross for at erkebiskopen av Paris vegret seg mot en requiemmesse på grunn av hennes livsstil,^[32] samlet begravelsesprosesjonen titusener,^[18] sørgende samlet i Paris gater og ved seremonien på kirkegården samlet over 100 000 personer.^[32][37] Charles Aznavour har senere uttalt at Piafs begravelsesprosesjon var det eneste som til da hadde fått trafikken i Paris til å stå fullstendig stille siden andre verdenskrig.^[32]

I Paris er det et lite museum betående av to rom, som er dedikert Piaf, Musée Édith Piaf i Rue Crespin du Gast 5.^[32][38]

 Madame Piaf er et geni. Det går ikke å imitere henne. Det har aldri vært noen som Edith Piaf. Det kommer aldri mer til å være noen.  

Jean Cocteau^[39]

Piafs stemme har en utpreget altklang, og spennet i sanger hun framførte, ligger som regel innenfor en drøy oktav, vanligvis mellom g og a¹. Hennes stemme har blitt omtalt av både samtidige og senere anmeldere. Mikael Katz skrev i Expressen ved et av hennes Sverigebesøk: «Når hun begynner å synge med sin harde, hese stemme, beveger hun hendene forsiktig, men meget uttrykksfullt, diskret sensuelt.^[39]

Ofte beskrives hennes evne til å fange publikum og uttrykke følelser.^[40]

• 1945 – «La vie en rose»
• 1945 – «Les Trois Cloches»
• 1949 – «L'Hymne à l'amour»
• 1950 – Høstgule blader (Les feuilles mortes)
• 1951 – «Padam... Padam...»
• 1954 – «Sous le ciel de Paris»
• 1956 – «Les amants d'un jour»
• 1957 – «La foule»
• 1959 – «Milord»
• 1960 – «Non, je ne regrette rien»

• (en) Édith Piaf – kategori av bilder, video eller lyd på Commons  
• (en) Édith Piaf – galleri av bilder, video eller lyd på Commons  
• (en) Édith Piaf på Internet Movie Database  
• (fr) Édith Piaf på Allociné  
• (en) Édith Piaf hos The Movie Database  
• (en) Édith Piaf hos Internet Broadway Database  
• (en) Édith Piaf på Boomplay  
• (en) Édith Piaf på Discogs  
• (en) Édith Piaf på MusicBrainz  
• (en) Édith Piaf på Spotify  
• (en) Édith Piaf på Spotify  
• (en) Édith Piaf på Songkick  
• (en) Édith Piaf på Last.fm  
• (en) Édith Piaf på Genius — sangtekster  
• (en) Édith Piaf på AllMusic  
• Édith Piaf på Facebook  
• Édith Piaf på YouTube  
• Édith Piaf på YouTube  
• EdithPiaf.com – uoffisiell fanside
• Édith Piaf
• Songs
• Les Conquêtes de Piaf
• Little Sparrow
• Edith Piaf - Une chanson à trois temps on You tube