Egeria (pilegrim)

Det er uklart hva hun faktisk het, for ulike kopier av Valerius' brev kaller henne Egeria, Etheria eller Aetheria. Hvor hun kom fra, er også usikkert, men kanskje fra nordvestlige Spania, eller kanskje rundt området Rhône i Gallia. Heller ikke tidspunktet for reisen er sikkert, men antagelig var det rundt 380-tallet, kanskje 381–384.

Ettersom Valerius kaller henne for en nonne, og ettersom hun skriver til sine «sorores» (latin for «søstre»), har man antatt at hun var en nonne. Andre, blant annet Hagith Sivan (1988), har påpekt at det var vanlig på denne tiden å kalle en annen kristen for «bror» eller «søster». En pilegrimsreise av en lekmann var heller ikke uvanlig. Det synes som om Valerius selv trakk en forhastet konklusjon ut fra hennes bruk av «sorores».

Det er en del som antyder at hun ikke var en nonne, blant annet det at hun var fri til å ta en slik pilegrimsreise, utdanningsnivået hennes og det at hun også beskriver severdigheter i tillegg til mirakler, til forskjell fra det munker på denne tiden skrev om. Det synes mer sannsynlig at hun var en rik kvinne fra middelklassen, som skrev til sine venninner hjemme. Vi vet heller ikke om hun nådde hjem igjen.

Egeria skrev sine observasjoner i et brev som senere har blitt titulert blant annet Itinerarium Egeriae, eller Reisene til Egeria. Det blir stundom også kalt for Peregrinatio Ætheriæ (Pilegrimsreisen til Aetheria) eller Peregrinatio ad Loca Sancta (Pilegrimsreisen til Det hellige land) eller en sammenstilling av disse variantene.

Den midterste delen av Egerias brev har blitt bevart for ettertiden og ble kopiert inn i Codex Aretinus som ble nedtegnet ved Monte Cassino på 1000-tallet. Begynnelsen og slutten er derimot gått tapt. Denne Codex Aretinus ble gjenoppdaget i 1884 av den italienske lærde Gian Francesco Gamurrini, som fant manuskriptet i et klosterbibliotek i Arezzo.

På midten og slutten av 300-tallet anmodet de kristne keiserne om pilegrimsreiser til Jerusalem og til Det hellige land. Keiser Konstantin den store (død 337) hadde startet et byggeprogram i området som skulle motta og ta vare på pilegrimenes behov, og hans etterfølgere fortsatte dette. Egeria var ikke den første pilegrimen som fortalte om sin reise, men hun var øyensynlig godt utdannet, og hun ønsket at venninnene skulle forstå nøyaktig hva hun hadde sett og hva som var annerledes enn hjemme.

Egeria beskrev munker, mange hellige steder og geografiske knutepunkter på sine reiser – og selv tidlige detaljer fra den liturgiske praksis i kirken i Jerusalem. Hun forteller om besøket til Sinai berg og dets daler og om at fjellet kunne bestiges via steintrapper:

De er harde å klatre. Du kan ikke gå rundt og rundt dem, de går forsiktig oppover i spiraler, men rett etter hverandre som om du går oppover en vegg, og deretter rett ned til foten til du når foten av hovedfjellet, Sinai selv. Her da, tilskyndet av Kristus vår Gud, og støttet av bønnene til de hellige menn som fulgte oss, gjorde vi den store anstrengelsen å klatre opp. Det var ganske umulig å ri oppover, men selv jeg måtte gå til fots var jeg ikke bevisst anstrengelsen, faktisk hadde jeg knapt merket på grunn av Guds vilje, jeg kunne se mine håp bli sanne...

Itinerarium Egeriae har gitt forskerne verdifull informasjon, ikke bare om geografien i Midtøsten og om tidlig kristendom, men også om utviklingen av grammatikk og ordforrådet i vulgærlatinen.

Manuskriptet er blitt oversatt flere ganger, men den mest anbefalte oversettelsen er antagelig John Wilkinsons Egeria's Travels (1999), spesielt ettersom den inkluderer støttende dokumenter og noter. En annen engelsk oversettelse er Gingras utgave i bokserien Ancient Christian Writers.

En norsk oversettelse ved navn Egerias reise til det Hellige land ble utgitt i 1991, i serien Thorleif Dahls kulturbibliotek.^[1]

• Introduksjon til Egeria og videre lenker til e-tekster og kommentarer
• Utdrag fra Peregrinatio Ætheriae (Latin)
• Iteneraria Artikkel fra Catholic Encyclopedia
• The Pilgrimage of Etheria, utgitt i 1919 by SPCK