Drapet på Birgitte Tengs

Etter et møte på bedehuset Karmel i Avaldsnes 5. mai 1995, tok Birgitte Tengs turen innom Kopervik sentrum før hun skulle dra hjem til foreldrenes hus på Sund, et stykke vest for sentrum. Det hadde vært en fest på bedehuset, der de arrangerte et bryllup og gikk igjennom hele ritualet.^[9]

Ved 23:40-tiden fikk hun haik med tre jenter fra Tysvær, nær Haugesund, inn til sentrum. De tre var Linn Karen Førland, Anja Sørensen og Inger-Lise Kjeksrud. Birgitte haiket i et busstopp, og en kamerat hadde fulgt henne til busstoppet for å forsikre seg om at hun kom seg trygt hjem. Hun fikk skyss i en burgunder Volkswagen boble.^[9]

De parkerte i et parkeringshus på havna i Kopervik. Birgitte gikk opp trappa til gågaten, mens jentene gikk inn på et utested. I Kopervik sentrum møtte Birgitte Tengs på en rekke kjente i løpet av den timen hun mest sannsynlig oppholdt seg der. Noen snakket hun med, andre var hun på hils med.^[9]

Hun ble senere observert av flere personer på sin vandring gjennom gågaten i Kopervik. Siste observasjon av Birgitte i Kopervik sentrum er gjort utenfor Torfæus pub like før klokken 00.30. Etter dette var det ingen sikre observasjoner av Birgitte Tengs.^[10][11]

Omkring kl 3:30 den 6. mai 1995 kjører to lensmannsbetjenter på Gamle Sundsvei. Det er bekmørkt og det er ingen lyktestolper. De ser blodspor i veibanen. De stopper bilen, går ut og følger blodsporene. De går gjennom ei åpen grind og fortsetter mot en busk. Patruljebilen er dårlig utstyrt med lys, og de har ikke politiets lommelykter med seg. En av dem har imidlertid en liten håndlykt. De lyser opp det de kan og følger sporet videre. De forklarte at de trodde det var tyvslakt i området.^[12]

Plutselig hører de et smell. Senere forklarte de at dette hørtes ut som en person som løp på et nettinggjerde. Dyrelivet våknet og det ble et voldsomt leven. Betjentene lukker grinda og går tilbake til bilen og setter seg inn. De kjører sørover, der lyden kom fra. De stopper og lytter, men hører ingenting.^[12]

Etter hvert bestemte de seg for å fortsette oppdraget de egentlig var på. De kjørte tilbake langs Gamle Sundsvei, over blodsporene og ut av området.^[12]

En lokal sauebonde var på utkikk etter sauer på beite om morgenen 6. mai 1995. Bonden disponerer utmarksområdet og kom kjørende i traktor i 9-tiden. Han ser at grinda er åpen, og går ut av traktoren for å lukke den. Da ser han blod. Han følger blodsporet til bak en buskas, og der finner han den drepte Birgitte Tengs. Dette var like ved Gamle Sundveg, den lokale grusveien som førte til Birgittes hjem.^[10][12]

Birgitte Tengs ble funnet på den aller siste bakketoppen av grusveien Gamle Sundveg, bare 400 meter fra barndomshjemmet ved Skår.^[13]

Politimennene lukket grinden som drapsmannen må ha slept Birgitte gjennom. Da grunneieren kom, var grinden igjen åpen. En eller flere personer må derfor ha vært på åstedet mellom kl. 03.30 og 09.00 denne morgenen. Slepesporene på veien var 27 meter. De startet på venstre side, gikk deretter i en bue mot høyre side av veibanen og over til venstre side igjen lengre nede i bakken. Videre ble Birgitte slept 17 meter på gressbakken, gjennom grinden og fram til skjulestedet. Buen i veien tyder på at Birgitte ble slept rundt en bil. I veikanten, på venstre side ved porten, ble det funnet bilspor, men analysen av sporene ga ingen sikre holdepunkter.^[14]

Kripos ble straks kontaktet, og bisto det lokale politikammeret.^[10]

Den 8. mai 1995 etterlyste politiet føreren av en bil som vitner hadde observert i nærheten av drapsstedet.^[10] Rundt midnatt mellom fredag 5. mai og 6. mai 1995 gikk vitnet tur sammen med en jente langs Øygardsvegen, en vei som skiller Kopervik sentrum fra stedet hvor Birgitte Tengs samme natt ble voldtatt og drept. Da ble de plutselig forbikjørt av en bil i stor hastighet. Føreren var en langhåret mann, mens passasjeren muligens var en kvinne med langt hår, ifølge vitneutsagnet.^[13]

En sentral polititeori på 1990-tallet, var at Birgitte Tengs fikk haik ut av sentrum. Ingen har sett henne gå langs noen av de tre mulige rutene som skiller Kopervik fra åstedet – til tross for at flere som kjente henne beveget seg i området på det aktuelle tidspunktet.^[13] Litt under fire kilometer skiller Kopervik fra Gamle Sundvegen.

Rettsmedisinsk institutt analyserte 7. juni 1995 tekniske funn på åstedet, og politiet bekreftet at hår som ble funnet i Birgittes hender, ikke stammet fra den drepte. Etterforskningen gikk da inn i en ny fase, og jakten på en mann med lyst eller blondt, langt hår startet. 23. desember 1995 var 1 500 personer avhørt, 1 030 tips var registrert i politiets omfattende dokumentmapper, og 325 blodprøver tatt. 3. mai 1996 ble etterforskningen trappet ned ved at Kripos forlot Haugesund.^[15]

15. oktober 1996 skjedde et vendepunkt i etterforskningen da nye analyser av hårprøvene viste at de likevel kunne stamme fra offeret. Politiet hadde kanskje fulgt feil hovedspor.^[11][16]

Flere personer som var utelukket som gjerningsmenn gjennom de tidligere DNA-analysene, kom igjen i politiets søkelys.^[11]

Allerede fem dager etter drapet i mai 1995 ble en fetter av offeret avhørt som vitne i fem timer. Dagen etter møtte han til nytt avhør, denne gangen varte avhøret i åtte timer. Han ble spurt om å levere sko og å vise om overkroppen hadde merker, noe som tyder på at han allerede var mistenkt på den tiden. Årsaken var en anmeldelse mot fetteren høsten 1994, der han ble da beskyldt for å ha befølt noen småjenter i idrettshallen på Karmøy. Denne saken ble henlagt en måned før Birgitte ble drept.^[17] Likevel ble han 8. februar 1997 pågrepet og siktet for drapet. Den da 19 år gamle fetteren nektet først for å ha noe med saken å gjøre, men 25. februar 1997 tilsto han å ha utført handlingene.^[11][18]

Fetteren trakk imidlertid senere tilståelsen. Han hevdet at den kom som følge av omfattende og langvarig press under politiavhør, noe som ledet til en falsk tilståelse.^[17][19][20]

I oktober 1997 ble fetteren tiltalt for overtredelse av straffelovens paragraf 229, første straffalternativ; paragraf 193, første ledd, første straffalternativ; og paragraf 233, første og annet ledd. Tiltaltes forsvarer, Arvid Sjødin, hevdet overfor media at han var så overbevist om at den tiltalte var uskyldig, at han ville vurdere å avslutte sin advokatpraksis dersom tiltalte ble funnet skyldig.

I herredsretten ble han dømt, i samsvar med tiltalen, til fengsel i 14 år og til å betale oppreisning med 100 000 kroner til avdødes foreldre. Lagmannsretten frifant ham i juni 1998 for straffekravet, men stadfestet herredsrettens dom for så vidt angikk oppreisningen. Ved den strafferettslige frifinnelsen hadde han sittet 495 dager varetektsfengslet. Han anket idømmelsen av oppreisning til Høyesterett, som i september 1999 med tre mot to stemmer stadfestet lagmannsrettens dom.

I mars 2000 klaget han til Den europeiske menneskerettsdomstolen, som i dom av 11. februar 2003 fant at uskyldspresumsjonen i Den europeiske menneskerettskonvensjonen artikkel 6 nr. 2 var krenket.^[21] Han ble da tilkjent 20 000 euro for ikke-økonomisk skade og 4 500 euro til dekning av utgifter. Dette fordi lagmannsretten hadde uttrykt for stor grad av sikkerhet om hans skyld.^[22]

I april 2001 tilkjente lagmannsretten ham erstatning med 400 000 kroner og oppreisning med 75 000 kroner, og hans foreldre og søsken under ett oppreisning med 50 000 kroner.^[23]

Både påtalemyndigheten, fetteren, hans foreldre og søsken, påkjærte kjennelsen til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Utvalget besluttet i august 2001 at saken skulle avgjøres av Høyesterett. Høyesterett utsatte behandlingen av saken i påvente av menneskerettighetsdomstolens avgjørelse.

I høyesterettsavgjørelsen 4. desember 2003, la retten vesentlig vekt på «at pågripelsen, siktelsen og senere tiltalen for seksuelle overgrep og drap, den langvarige varetektsfengslingen, domfellelsen i herredsretten og ankesaken fram til frifinnelsen, medførte en ekstraordinær personlig belastning for A. fant retten bl.a. at politiavhørene de første ukene etter pågripelsen var meget omfattende og innebar en krenkelse av hans vern etter straffeprosessloven § 230 og påtaleinstruksen §§ 8-2 og 8-11.»^[24] Den samlede erstatning til fetteren ble etter dette av retten satt til 613 000 kroner og oppreisningen til 600 000 kroner (til sammen 1 213 000 kroner). Foreldrenes og søsknenes krav om erstatning og oppreisning etter straffeprosessloven § 448, førte ikke fram.

Siden har fetteren gjort en rekke forsøkt på å få omgjort dommen mot ham. I 2018 avviste Høyesterett for ellevte gang fetterens krav om å omgjøre dommen mot ham.^[25] I 2019 klaget fetteren Norge inn for FNs høykommissær for menneskerettigheter for brudd på menneskerettighetene.^[26]

Politiets cold case-gruppe som senere etterforsket saken på nytt, understreket i 2018 at fetteren ikke var mistenkt i den nye etterforskningen.^[27] Agder lagmannsrett opphevet også erstatningsdommen mot fetteren i november 2022, og han ble med det fullt ut frikjent for drapet.^[28]

Etter å ha studert og jobbet i utlandet i flere år, flyttet i 2011 fetteren tilbake til Norge og Stavanger. Han hadde fått jobb i Fokus Bank. Da banken kort tid før han skulle tiltre, oppdaget at han var fetteren til Birgitte Tengs, avsluttet de umiddelbart arbeidsforholdet.^[29] Fetteren reiste sak mot banken med krav om erstatning, og at han skulle få beholde jobben. Den 16. november 2011 falt dommen i Stavanger tingrett. Fetteren ble tilkjent erstatning for tapt arbeidsfortjeneste med 925 000 kroner, men fikk ikke tilbake jobben.^[30][31]

14. september 1998 ringte en anonym person hjem til advokat Arvid Sjødin, og pratet med hans kone.^[32] I løpet av en nær 45 minutter lang samtale rakk vedkommende både å tilstå drapet på Tengs i 1995, erklære sympati med Birgittes fetter, og fortalte en god del om seg selv, før han avsluttet med å komme med flere slibrige bemerkninger.^[33] På grunnlag av dette tipset ble det satt i gang ny etterforskning, men denne førte ikke til annet enn injuriesak mot en av fetterens tidligere advokater.

Saken har vært etterforsket på nytt flere ganger, og i 2016 besluttet Kripos' cold case-enhet å se på saken på nytt. Cold case-enheten, offisielt kalt seksjon for alvorlige, uløste saker, anbefalte samme år politiet å etterforske saken på nytt. Enheten opprettet en egen etterforskningsgruppe i Stavanger som gjennomgikk alle spor i saken på nytt.^[34] 7. oktober 2021 opplyste politiet at fetteren til Birgitte Tengs var sjekket ut av saken.^[35] I forbindelse med siktelsen som ble tatt ut i oktober 2022, gikk riksadvokat Jørn Maurud ut med en offentlig beklagelse til fetteren for belastningene han og familien har blitt påført.^[36] Også politiet og den første etterforskningslederen Ståle Finsal har beklaget overfor fetteren og hans familie.^[37][38] Fetteren fikk senere opphevet erstatningsdommen mot seg.

I 2017 ble tidligere utestet biologisk materiale, samt tidligere DNA-prøver, sendt til selskapet GMI i Innsbruck i Østerrike for DNA-analyse. I april 2019 gjorde politiet det kjent at analysen skal ha resultert i nye DNA-spor.^[39][40]

Saken var i 2022 fremdeles en uløst drapssak, men 1. september 2021 pågrep politiet Johny Vassbakk og siktet ham for drapet.^[8][41][42] I august 2022 ble han også siktet for drapet på Tina Jørgensen i Stavanger i 2000. Mandag 17. oktober 2022 tok påtalemyndigheten ut tiltale mot den siktede.^[36]

 

Mandag 17. oktober 2022 kunngjorde Riksadvokaten at de hadde tiltalt Vassbakk for drapet på Tengs, under «særdeles skjerpende omstendigheter». Rettssaken startet i Haugaland og Sunnhordland tingrett i Haugesund 7. november 2022.^[43][44] Like før jul 2022 ble rettsforhandlingene avsluttet, og aktoratet la ned påstand om 17 års fengsel, mens forsvarerne ba om full frifinnelse.^[45]

6. februar 2023 ble Johny Vassbakk dømt i Haugaland og Sunnhordland tingrett til 17 års fengsel for drapet på Tengs, samt å betale 600 000 kroner i erstatning til hver av foreldrene.^[46] Vassbakk anket dommen til Gulating lagmannsrett.

Ankesaken gikk i lagmannsretten fra september til desember 2023, der Vassbakk ble frifunnet fra straffe- og erstatningskravet.

I dommen rettet lagmannsretten kritikk mot politi og påtalemyndighet, der de mente at begge instansene hadde gått i en bekreftelsesfelle. Dommen påpekte også at «dette er et fenomen som flere av de sakkyndige og sakkyndige vitner har advart mot».^[47][48][49]

Saken har vært gjenstand for stor medieoppmerksomhet i Norge, og saken har vært fremme i dokumentarer, artikler og debatt- og kriminalprogrammer, siden 1995. I 2015 tok VG for seg saken i første sesong av sannkrimpodkasten Uløst. Saken fikk også ny oppmerksomhet i TV 2s sannkrim-dokumentar Hvem drepte Birgitte? (2018). Dokumentar-serien var basert på journalisten Bjørn Olav Jahrs dokumentarbok med samme navn.^[50]

I etterkant av dokumentarserien mottok både etterforskningsleder Ståle Finsal og Avaldsnes-lensmann Dagfinn Torstveit trusler fra seere som mente politiet ikke hadde etterforsket saken godt nok.^[51][52]

• Bjørn Olav Jahr Hvem drepte Birgitte Tengs? En kriminaldokumentar Gyldendal 2015 ISBN 9788205486386