Dominionen Pakistan

Dominionen Pakistan ble opprettet den 14. august 1947 i henhold til den indiske uavhengighetserklæringen i 1947 som skapte de uavhengige dominionene Pakistan og Unionen India. Erklæringen fikk kongelig sanksjon den 18. juli 1947.

Monarken i Pakistan ble representert av generalguvernøren som unikt nok ikke var en seremoniell figur, men som hadde svært stor utøvende makt.^{[trenger referanse]} Den første generalguvernøren i Pakistan var Mohammed Ali Jinnah, president i det muslimske forbund. Etter at britene gav uavhengighet til dominionene i India i midten av august 1947, sluttet de to statene seg til Samveldet av nasjoner som selvstyrende dominioner.

Delingen førte til utvandringen av millioner av muslimer fra forskjellige deler av India til Pakistan og utvandringen av ikke-muslimer fra Pakistan til India. På «subkontinentet som helhet, forlot rundt 14 millioner mennesker sine hjem og dro ut på alle mulige vis, med fly, tog og langs veiene, i biler og lastebiler, i busser og oksekjerrer, men først og fremst til fots, for å søke tilflukt hos sine egne».^[1]

Dominionen Pakistan var en føderasjon av fem regioner eller provinser: Øst-Bengal (som senere ble Bangladesh), Vest-Punjab, Balutsjistan, Sind og Den nordvestlige grenseprovinsen. I tillegg sluttet fyrstestatene som var frie til å velge hvilken stat de skulle slutte seg til, og som var geografisk tilknyttet Pakistan, seg til føderasjonen. Disse inkluderte fyrstestatene Bhawalpur, Khayrpur, Swat, Dir, Hunza, Chitral, Makran og Khanatet Kalat.

Den kontroversielle Radcliffe-linjen, som ikke ble publisert før 17. august 1947, spesifiserte grensen som skilte India og Pakistan. Radcliffes grensekommisjon forsøkte å dele regioner med muslimsk majoritet i nordøst og nordvest fra resten av India som hadde en hinduistisk majoritet. Dette førte til deling av to provinser som ikke hadde en enhetlig majoritet, Bengal og Punjab. Den vestlige delen av Punjab ble Vest-Pakistan og den østlige delen ble den indiske staten Punjab. Bengal ble på lignende vis delt inn i Øst-Bengal (i Pakistan) og Vest-Bengal (i India).

Delingen etterlot Punjab og Bengal, to av de største provinsene, delt mellom India og Pakistan. I den første tiden etter uavhengigheten migrerte millioner av mennesker over den nye grensen, og mer enn 100 000 døde i bølgen av voldeligheter.^[2] I Punjab alene, «i et område som målte 320 km ganger 240 km, omtrent på størrelsen med Skottland, med rundt 17 000 byer og landsbyer, trakk 5 millioner muslimer fra øst til vest, og 5 millioner hinduer og sikher trakk i den motsatte retningen. Mange av dem kom aldri frem til sine mål^[3]». Mange av dem ble slaktet av den motsatte siden, noen sultet i hjel eller døde av utmattelse, mens andre fikk «kolera, dysenteri og alle de andre sykdommene som påvirker underernærte flyktninger over alt^[4]», noe som gav næring til en voldelig reaksjon blant befolkningene i de nydannede nasjonene.

Disputter vokste frem over flere fyrstestater med muslimsk majoritet, inkludert Jammu og Kashmir, hvis herskere hadde valgt å slutte seg til India til tross for store protester og krav om en uavhengig stat eller tilslutning til Pakistan. Disputter og territorielle konflikter førte til den første indisk-pakistanske krig, som endte med at Pakistan fikk kontroll over rundt en tredjedel av staten.

• Read, A. and Fisher, D. (1997). The Proudest Day: India's Long Road to Independence. New York: Norton.