Hélder Câmara
Hélder Pessoa Câmara (født 7. februar 1909 i Fortaleza i Brasil, død 27. august 1999 i Recife) var en brasiliansk erkebiskop av Olinda og Recife i perioden 1964–1984. Han var kjent for sitt sterke samfunnsengasjement og sin uredde kamp mot militærdiktaturet og sosiale misforhold i hjemlandet. Câmara tok initiativ til å organisere de fattige i såkalte selvhjelpsgrupper.
Hélder Câmara | |||
---|---|---|---|
Født | 7. feb. 1909[1][2][3][4] Fortaleza[5] | ||
Død | 27. aug. 1999[1][2][3][4] (90 år) Recife | ||
Beskjeftigelse | Teolog, katolsk prest (1931–), katolsk biskop (1952–) | ||
Embete |
| ||
Nasjonalitet | Brasil | ||
Gravlagt | Olinda Cathedral[6] | ||
Utmerkelser | 6 oppføringer
Folkets Fredspris (1974)
Pacem in Terris Award Thomas Merton Award (1976) Viareggio-Versilia International Prize (1970)[7] Honorary doctor of the Federal University of Ceará Æresdoktor ved Sorbonne-universitetet i Paris (1975)[8] | ||
Våpenskjold | |||
Han er også omtalt som Dom Hélder Câmara, der Dom er en høflighetsform som særlig benyttes for kongelige og geistlige.
Liv og virke
redigerBakgrunn
redigerHélder Pessoa Câmaras far var bokholder, og moren folkeskolelærerinne.[9] Han ble utdannet på lokale katolske skoler og begynte på presteseminar i 1923.
Prest
redigerHan ble presteviet i 1931, da han var 22 år gammel - dette var etter særskilt bemyndigelse fra Den hellige stol på grunn av hans unge alder.[10]
Han hadde tidlig i sitt prestelige virke støttet den høyreorienterte brasilianske integralismo, et ideologisk valg han senere gikk bort fra. Han grunnla også to sosiale organisadkoner: Cearás arbeidslegion i 1931, og Kvinnelige arbeideres katolske fagforening i 1933.
Hjelpebiskop i erkebispedømmet São Sebastião do Rio de Janeiro
redigerCâmara ble utnevnt til hjelpebiskop i erkebispedømmet São Sebastião do Rio de Janeiro den 3. mars 1952. Han ble bispeviet den 27. april samme dag av Jaime de Barros Câmara, erkebiskopen av São Sebastião do Rio de Janeiro; medkonsekrerende var hjelpebiskopene ved samme bispesete, Rosalvo Costa Rêgo, og Jorge Marcos de Oliveira.
Under Annet Vatikankonsil (1962–1965) var Câmara en profilert talsmann for kirken på den sørlige halvkule (Tredje verden). Dagen før konsilets annen sesjonsperiode i 1963 rettet han et brev til ssine medbiskoper, der han oppfordret dem til å legge av all ytre rikdom, for slik å redusere deres avstand til de arbeidende mennesker. Den 16. november 1965 - etter at han var blitt erkebiskop - munnet dette engasjementet under konsilet ut i den såkalte katakombepakten, som 40 biskoper fra verden over inngikk i Domitillakatakombene.[11] Pakten knyttet an til pave Johannes XXIIIs devise om «de fattiges kirke».[12]
Erkebiskop av Olinda e Recife
redigerDen 11. mars 1964 ble han utnevnt til erkebiskop av Olinda e Recife.[13] Den 1. april 1964 ble de brasilianske presidentene Jânio Quadros' og João Goularts reformer bragt til oppfør ved et militærkupp.
Under militærdiktaturet kunne Câmara først virke nesten uten forstyrrelse under president Castelo Branco. Câmara engasjerte seg nasjonalt og internasjonalt for ikkevoldelige sosial- og landreformer til fordel for utbyttede småbønder i Brasil og andre land. Han startet «aksjonen for fred og rettferdighet» og et selvhjelpsprogram for bønder. Virksomheten skapte opposisjon fra høyrekonservativt hold. Etter at Artur da Costa e Silva ble president i 1968, ble det et tiltagende trykk mot «den røde biskop». Flere attentater ble gjennomført mot ham; hans sekretær, fader Antonio Peirera Neto, ble skutt. I en tale den 26. mai 1970 i Palais des Sports i Paris for 10 000 tilhørere brennemerket han torturen av politisk opposisjonelle i hjemlandet. Etter sin hjemkomst til Brasil sørget militærregjeringen for at han ble ignorert av den nasjonale presse. Dette vedvarte til 1983, de militærdiktaturet var forbi.
Fra begynnelsen av 1970-årene ble han flere ganger foreslått som kandidat til Nobels fredspris, men fikk den aldri. Câmaras kandidatur ble motarbeidet av de to norske politikerne Sjur Lindebrække og Bernt Ingvaldsen (begge medlemmer av Den Norske Nobelkomite). De to samarbeidet med den brasilianske ambassadøren for å undergrave Câmara, da militærdiktaturet i Brasil var svært imot at han skulle få fredsprisen.[14] I stedet mottok han i 1974 den såkalte Folkets fredspris (norsk). Han mottok æresbevisninger fra en rekke land. I 1983 ble han den første mottakeren av Niwano-prisen, som han fikk for å fremme ikke-vold og pasifisme og beskytte svake og fattige gjennom arbeid med økonomiske reformer, religionsdialog, for menneskerettigheter[15]
I 1971, under Vietnamkrigen, utga han en traktat, Spiral of Violence, hvor han påviste koblinger mellom strukturell urettferdighet (vold på 1. nivå) med det eskalerende opprøret (vold på 2. nivå) og den undertrykkende reaksjon (vold på 3. nivå). Han oppfordret ungdom i hele verden til å bryte voldsspiralen.
Câmara fratrådte embedet den 2. april 1985, 76 år gammel.
Episkopalgenealogi
redigerHans episkopalgenealogi er:
- Kardinal Scipione Rebiba (1504-1577)
- Kardinal Giulio Antonio Santorio (1532-1602) *bispeviet 1566
- Kardinal Girolamo Bernerio (1540-1611) *1586
- Erkebiskop Galeazzo Sanvitale (1566-1622) *1604
- Kardinal Ludovico Ludovisi (1595-1632) *1621
- Kardinal Luigi Caetani (1595-1642) *1622
- Kardinal Ulderico Carpegna (1595-1679) *1630
- Kardinal Paluzzo Paluzzi Altieri degli Albertoni (1623-1698) *1666
- Pave Benedikt XIII (1649-1730) *1675
- Pave Benedikt XIV (1675-1758) *1724
- Erkebiskop Enrico Enríquez (1701-1756) *1743
- Erkebiskop Manuel Quintano Bonifaz (1698-1774) *1749
- Kardinal Buenaventura Córdoba Espinosa de la Cerda (1724-1777) *1761
- Kardinal Giuseppe Maria Doria Pamphilj (1751-1816) *1785
- Pave Pius VIII (1761-1830) *1816
- Pave Pius IX (1792-1878) *1829
- Kardinal Alessandro Franchi (1819-1878) *1873
- Kardinal Giovanni Simeoni (1816-1892) *1875
- Kardinal Antonio Agliardi (1832-1915) *1896
- Kardinal Basilio Pompilj (1858-1931) *1911
- Erkebiskop Joaquim Domingues de Oliveira (1878-1967) * 1914
- Kardinal Jaime de Barros Câmara (1894-1971) * 1936
- Erkebiskop Hélder Pessoa Câmara[16]
Referanser
rediger- ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 28. april 2014[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Munzinger Personen, oppført som Dom Helder Camara, Munzinger IBA 00000012137, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b BeWeb, BeWeB person-ID 4004, besøkt 14. februar 2021[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Proleksis Encyclopedia, oppført som Hélder Pessoa Câmara, Proleksis enciklopedija-ID 14334[Hentet fra Wikidata]
- ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 15. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
- ^ arkiv-URL web.archive.org[Hentet fra Wikidata]
- ^ www.premioletterarioviareggiorepaci.it[Hentet fra Wikidata]
- ^ Le Monde, side(r) 42, utgitt 11. mars 1975[Hentet fra Wikidata]
- ^ O'Shaughnessy, Hugh (8. august 2003). «Helder Câmara – Brazil's archbishop of the poor». The Guardian. Besøkt 25. oktober 2017.
- ^ Santana, Ana Lucia. «Dom Helder Camara». InfoEscola. Retrieved september 17, 2016. (Portuguese).
- ^ Katakombenpakt: „Für eine dienende und arme Kirche“ (Einleitung und Übersetzung aus dem Spanischen: Norbert Arntz) auf pro-konzil.de, lest 2. april 2016
- ^ «Fünfzig Jahre Konzil» (PDF). Erzbistum München und Freising. Arkivert fra originalen (PDF; 142 kB) 28. juli 2013. Besøkt 21. oktober 2012.
- ^ Cheney, David M., «Archbishop Helder Pessoa Câmara», The Hierarchy of the Catholic Church, http://www.catholic-hierarchy.org/bishop/bpescam.html, besøkt 20. april 2015
- ^ Stig Arild Pettersen (9. mars 2017). «På lag med diktaturet». NRK. Besøkt 9. mars 2017.
- ^ Why Archbishop Helder Pessoa Camara Was Selected as the First Recipient of the Niwano Peace Prize Arkivert 10. mars 2014 hos Wayback Machine. - Niwano Peace Foundation. Lest 10. mars 2014
- ^ www.catholic-hierarchy.org pescam, lest 30. september 2021