Den første franske republikk

 

Under Frankrikes lovgivende nasjonalforsamlings regjeringstid, som var tiden mellom selve revolusjonen og kunngjøringen av den første republikken, var Frankrike i krig med Preussen og Østerrike. I juli 1792 utstedte hertugen av Braunschweig, kommandanten av den østerrikske-pressiske hæren, sitt Braunschweig-manifest hvor han truet med å legge Paris i grus om noen skade ble påført kong Ludvig XVI.^[1] Trusselen fra utlandet forverret øyeblikkelig den politiske uroen midt i den franske revolusjonen, og økte lidenskapen og følelsen av at det hastet blant de ulike fraksjoner. I volden den 10. august 1792 stormet borgerne Tuileries-palasset, drepte rundt seks hundre av kongens sveitsergarde, og insisterte på å fjerne kongen.^[2] En fornyet frykt for motaksjon fra de antirevolusjonære førte til ytterligere vold, og i løpet av den første uken av september 1792 brøt flokker av parisere inn i byens fengsler og drepte over halvparten av fangene. Dette rammet adelsfolk, prester, og andre politiske fanger, men også talløse vanlige kriminelle, slike som prostituerte og småtyver, mange myrdet mens de satt i sine fangeceller; voldtatt, stukket og slått i hjel. Dette ble kjent som septembermassakrene.^[3]

Som et resultat av den offentlige volden, den politiske uroen og monarkiets manglende stabilitet, ble en gruppe på seks medlemmer av Frankrikes lovgivende nasjonalforsamling gitt oppgaven å overvåke valgene. Det resulterende nasjonalkonventet ble grunnlagt med den doble oppgave å avvikle monarkiet og lage utkastet til en ny konstitusjon. Nasjonalkonventets første handling var å etablere den første republikken i Frankrike, og offisielt fjerne all politisk makt fra kongen. Ludvig XVI, nå en privat borger som benyttet sitt familienavn Capet, ble deretter stilt for retten, anklaget for høyforræderi, en prosess som begynte i desember 1792. Den 16. januar 1793 ble han funnet skyldig, og den 21. januar ble den avsatte kongen henrettet ved giljotinering^[4]

Gjennom vinteren 1792 og våren 1793 ble Paris plaget av sult og opptøyer for å skaffe seg mat. Det nye nasjonalkonventet gjorde lite for avhjelpe problemet før sent på våren 1793, og var isteden opptatt med krigføring. Til sist, den 6. april 1793 opprettet konventet Comité de salut public, «Komiteen for den offentlige velferd og det almene forsvar» eller rett og slett «Velferdskomiteen», senere ledet av Maximilien de Robespierre, og den ble gitt en monumental oppgave: «Å ta seg av de radikale bevegelsene til de rasende, Les Enragés, matmangelen, og opptøyene, opprøret i Vendée og i Bretagne, nylige nederlag i hæren, og deserteringen til hærens kommanderende general.»^[5] Et resultat av denne komiteens arbeid var igangsettelsen en forfølgelse som ble karakterisert som et terrorregime, og hvor giljotinen begynte å falle på virkelige og påståtte fiender av republikken i en stadig økende grad.

Til tross for den økende misnøyen med nasjonalkonventet som myndighet, la konventet i juni frem forslaget til Konstitusjonen av 1793,^[6] også kalt for Konstitusjonen av år I, da ny tidsregning skulle bli regnet fra dette året.^[7] Dette forslaget ble ratifisert ved folkeavstemning tidlig i august. Imidlertid ble Komiteen for den offentlige velferd og det almene forsvar vurdert som en myndighet i «nødsituasjon», og rettighetene garantert av Erklæringen om menneskets og borgerens rettigheter av 1789 og den nye konstitusjonen ble utsatt under komiteens herredømme. Komiteen utførte tusenvis av henrettelser mot antatte fiender av den unge republikken, til det punkt hvor giljotinen ble kalt for «den nasjonale barberkniv»,^[8] ettersom det synes å ramme alles nakker.^[9] Komiteens lover og politikk førte revolusjonen til uhørte høyder, de introduserte den revolusjonære republikanske kalender (calendrier républicain français) i 1793,^[10] stengte kirker i og rundt Paris som en del av avkristningen, tiltalte og henrettet Marie Antoinette, og instituerte Loi des suspects, loven om mistenkte, som markerte en betydelig svekkelse av folks frihet som bidro til det «revolusjonære hysteri» som raste over den franske nasjon.^[11] Medlemmer av ulike revolusjonære fraksjoner og grupper ble også henrettet, inkludert hébertistene (tilhengerne av Jacques René Hébert) og dantonistene (tilhengerne av Georges Danton).

Artikkelen inngår i serien om Frankrikes historie
Eldre historie
Gallia Frankerne Merovingerne (410–751) Karolingerne (751–987) Huset Capet (987–1328) Huset Valois (1328–1589) Bourbon-dynastiet (1) (1589–1830)
Nyere historie
Den franske revolusjon (1789–1799) Terroren (1793–1794) 1. republikk (1792–1804) 1. keiserdømme (1804–1814) Bourbon-restaurasjonen (1814–1830) Julimonarkiet (1830–1848) 2. republikk (1848–1852) 2. keiserdømme (1852–1870) Pariskommunen (1871) 3. republikk (1870–1940) Vichy-regimet (1940–1944) 4. republikk (1946–1958) 5. republikk (1958– )

 

Etter at Robespierre selv ble arrestert og henrettet i juli 1794, ble Jakobinerklubben stengt og de overlevde girondene (den moderate, republikansk fraksjonen) ble gjeninnsatt. Et år senere innførte nasjonalkonventet Konstitusjonen av 1795. De gjeninnførte religionsfrihet, begynte løslatte et store antall innsatte i fengslene, og viktigst av alt, den innførte valg for en ny lovgivende forsamling. Den 3. november 1795 ble direktoriet etablert. Under dette systemet ble Frankrike ledet av en parlament med to kamre, bestående av et øvre kammer kalt for Conseil des Anciens, De eldres råd (med 250 medlemmer) og et lavere kammer kalt for Conseil des Cinq-Cents, Rådet av de fem hundre (som nødvendigvis hadde 500 medlemmer), og et kollektiv av ledere kalt for selve Direktoriet, og som har gitt epokens sin betegnelse. Grunnet indre uro og ustabilitet, påført av hyperinflasjon av papirpenger kalt for Assignats,^[12] og de franske militære katastrofer i 1798 og 1799, varte direktoriet i kun fire år, og ble veltet i 1799.^[13]

Den neste perioden som ble kjent som det franske konsulatet begynte med 18 brumaire-kuppet, statskuppet den 9. november 1799, forberedt av Emmanuel-Joseph Sieyès og ledet av Napoléon Bonaparte. Det ble opprettet en ny styreform for Frankrike, konsulatet. Lederne av direktoriet hadde selv planlagt statskuppet, noe som klart indikerte direktoriets svekkede makt. I løpet av en drøy måned hadde Bonaparte utmanøvrert de andre to i ledertrioen, og lot deretter seg selv utnevne til førstekonsul. Han kom senere til å utrope seg selv til keiser, og effektivt avsluttet den første franske republikk og begynte tidsalderen av det første franske keiserrike.^[14]

• Revolusjonskrigene