Året med de fire keiserne

Året med de fire keiserne, er betegnelsen på perioden mellom juni i 68 og desember 69 i Romerrikets historie. Perioden var preget av kaos og borgerkrig og har fått navn etter de fire keiserne som besteg og gikk av tronen i løpet av knapt halvannet år: Galba, Otho, Vitellius og Vespasian. Året med de fire keiserne fulgte etter keiser Neros død og har blitt stående som et symbol på den stadig tilbakevendende politiske og militære uroen som preget riket.

I løpet av Neros styre ble han foraktet av folket i Roma på grunn av sin forfengelighet og for at han var utilstrekkelig og fullstendig udyktig som leder. Han fikk en hustru henrettet og en annen sparket han i hjel. Det førte til en sammensvergelse mot ham som endte med at han ble tvunget til å begå selvmord den 9. juni 68.^[1] Selvmordet ble fulgt av en kortvarig periode med innbyrdeskrig, den første borgerkrigen siden Marcus Antonius’ død i 30 f.Kr. Med Neros død var det også slutt med familien til Augustus på keisertronen i Roma.^[2] Mellom juni 68 og desember 69 var Roma vitne til de påfølgende oppstigning og påfølgende fall av keiserne Galba, Otho, og Vitellius, inntil den endelige etterfølgelsen av Vespasian som keiser i juli 69, den første fra det flaviske dynasti.

Den sosiale, militære og politiske uro og kaos i perioden fikk omfattende konsekvenser i Romerriket, inkludert utbruddet av batavernes opprør. Året mellom juni 68 og desember 69 var en vanskelig og svært komplisert periode i Romerrikets historie som kan minne om de forhold som førte til slutten på perioden med den romerske republikken. Den begynte med protester mot Neros vanstyre, men var ellers helt uten fri for noen politiske prinsipper. Det svake senatet la seg automatisk flat for en enhver usurpator som søkte keiserlig makt. Det viste for det første at keisertronen ikke lenger var forbeholdt den gamle adelen i Roma, og for det andre at keisere kunne komme hvor som helst i Romerriket.^[3]