Charles-Martial Allemand-Lavigerie

Han ble presteutdannet ved St Sulpice i Paris og presteviet i 1849. Han var professor i kirkehistorie ved Collège de Sorbonne fra 1854 til 1856.^[8]

I 1856 ble han ansvarlig for ledelse av skoler i Midtøsten, og det var da han fikk sin førdte berøring med den islamske verden. C'est là, skrev han, que j'ai connu enfin ma vocation.^[9] («Det var der jeg lærte mitt kall å kjenne».) I 1860 reiste han til Libanon og Syria for å administrere assistansen til kristne der, etter en massaker på den forøvet av drusere.^[10]

Hans virksomhet i området og særlig innsats drusernes ofre gjorde ham snart bemerket.

To år etter ble han utnevnt til biskop av Nancy, hvor han forble i fire år, og administrerte bispedømme med utmerkelse.

Han takket nei til utnevnelse til erkebiskop av Lyon, og bad i stedet om å bli sendt til Alger som da nettopp var blitt elevert til erkebispesete.^[10] Lavigerie ankom Afrika den 11. mai 1868, da en stor hungersnød var begynt å gjøre seg gjeldende, og han begynte i november å samle sammen foreldreløse barn til landsbyer.

Dette ble ikke sett på med velvilje av marskalk Mac Mahon, generalguvernør for Algerie, som fruktet at den maghrebske verden ville anse det som et brudd på den religiøse fred. Han mente at den muslimske tro, som var statsinstitusjon i Algerie, burde vernes mot proselyttisme. Han lot erkebiskopen vite at hans innsats bare skulle gjelde kolonisatorene fra Frankrike. Lavigerie gjorde det klart at han så det som sin oppgave å tjene hele Algeries befolkning.

Kontakten med den stedlige befolkning under hungersnøden gav ham en overdreven tro på at en massekonversjon til kristendommen stod for døren, og hans entusiasme var så stor at han tilbød å fratre sitt erkebispesete for å kunne vie seg helt og fullt for misjonene. Pave Pius IX nektet dette, men gav ham en koadjutor, og gav ham ansvar for hele det ekvatoriale Afrika.

I 1868 grunnla han Société des missionnaires d'Afrique, allment kjent som Pères Blancs eller De hvite fedre, etter de hvite magrebske gevanter de bar.^[10] Lavigerie skrev selv misjonsselskapets regel.

I 1870 var erkebiskop Lavigerie en ivrig støtter av den pavelige ufeilbarlighet.

I 1871 var han to ganger kandidat til den franske nasjonalforsamling, men tapte begge ganger.^[11] Han grunnla Notre Dame d'Afrique i 1872.^[12]

I 1874 grunnla han Sahara og Sudan-misjonen, sendte misjonærer til Tunis, Tripoli, Øst-Afrika og Kongo.^[8]

Fra 1881 to 1884 gav hans innsats i Tunisia en så stor prestisje i Frankrike at den beveget Léon Gambetta til den kjente erklæring, L'Anticléricalisme n'est pas un article d'exportation («antiklerikalismen er ikke en eksportartikkel») og førte til at Algerie ble fritatt for de restriktive franske dekreter mot de religiøse ordenssamfunn.^[9]

Den 27. mars 1882 ble Lavigerie kreert til kardinal, med Sant'Agnese fuori le mura som sin tittelkirke i Roma,^[13], mens hans stor eambisjon var å gjenreise den hellige Kyprians bispestol. I dette var han også fremgangsrik, for med en bulle av 10. november 1884 ble metropolitansetet Karago gjenopprettet, og Lavigerie mottik palliet den 25. januar 1885.^[9]

I sin funksjon som grunnlegger av de hvite fedre, som drev misjonsarbeide rundt noen av de store østasiatiske sjøer, ble Lavigerie direkte konfrontert med menneskerov og slaveri. Etter hans oppfatning var det særlig muslimske slavehandlere som var ansvarlige. Den 1. juli 1888 holdt han en tale i Paris der han karakteriserte muslimer som de som hadde satt slaveriet i system, og oppfordret Europa til et nytt korstog mot islam. På lignende vis ytret han seg den 15. august samme år i Brussel, der han gikk inn for et mer begrenset korstog i Belgisk Kongo. Også i London holdt han et foredrag.

Som resultat av de mange presserapporter ble det mange steder grunnlagt anti-slaveri-selskaper. Resonans fant Lavigeries fremstilling også i den muslimske verden, fremfor alt i Det osmanske rike: Her utkom det en rekke verker som fra islamsk synsvinkel tilbakeviste Lavigeries påstander om at islam skulle begunstige slaveriet. Det ble fremholdt at slaveriet kunne spores tilbake til Aristoteles' og antikkens tid, og at dermed slaveriet var vesentlig eldre enn islam. Dessuten ble det i disse verkene hevdet at den islamske – og fremfor alt den osmanske – form for slaveri var av «mildt slag» hva gjaldt omgangen med slavene, og var meget bedre enn de former som hadde utspring i den europeiske kulturkrets.

Hans episkopalgenealogi er:

• Kardinal Scipione Rebiba (1504-1577)
• Kardinal Giulio Antonio Santori (1532-1602) * bispeviet 1566
• Kardinal Girolamo Bernerio (1540-1611) *1586
• Erkebiskop Galeazzo Sanvitale (1566-1622) *1604
• Kardinal Ludovico Ludovisi (1595-1632) *1621
• Kardinal Luigi Caetani (1595-1642) *1622
• Kardinal Ulderico Carpegna (1595-1679) *1630
• Kardinal Paluzzo Paluzzi Altieri degli Albertoni (1623-1698) *1666
• Pave Benedikt XIII (1649-1730) *1675
• Pave Benedikt XIV (1675-1758) *1724
• Pave Klemens XIII (1693-1769) *1743
• Kardinal Giovanni Francesco Albani (1720-1803) *1760
• Kardinal Carlo Rezzonico den yngre (1724-1799) *1773
• Kardinal Antonio Dugnani (1748-1818) *1785
• Erkebiskop Jean-Charles de Coucy (1724-1799) *1790
• Erkebiskop Jean-Joseph-Marie-Victoire de Cosnac (1764-1843) *1819
• Kardinal Clément Villecourt (1787-1867) *1836
• Kardinal Charles-Martial-Allemand Lavigerie (1825-1892) *1863^[14]

• Charles Cardinal Lavigerie, Erzbischof von Karthago und Primas von Afrika (1825–1892), In: Der Katholik, Zeitschrift für katholische Wissenschaft und kirchliches Leben, 27. Jg., Heft 3, S. 248–266 ^[15] und Heft 4, S. 356–377 ^[16], Kirchheim, Mainz 1897
• Heinz Gstrein: Der Karawanenkardinal. Charles Lavigerie, Kardinalerzbischof von Algier u. Carthago, Primas von Afrika sowie Gründer d. Weissen Väter. St. Gabriel, Mödling 1982 – ISBN 3-87787-134-8
• Felix Klein: Le cardinal Lavigerie et ses œuvres d'Afrique. – Paris 1890 (dt.: Cardinal Lavigerie und sein afrikanisches Werk. - Straßburg: Le Roux, 1893)
• Ludovic de Colleville, Le Cardinal Lavigerie (1905)
• François Renault: Le Cardinal Lavigerie, 1825-1892. L'Église, l'Afrique et la France – Paris: Fayard, 1992 – ISBN 2-213-02898-2
• Joseph Perrier: Vent d'Avenir - Le cardinal Lavigerie (1825-1892). – Karthala, 1992 – ISBN 2-86537-359-2
• (de) Karl Mühlek: «Lavigerie, Charles-Martial-Allemand» i Biographisch-Bibliographisches Kirchenlexikon (BBKL). Bind 4, Herzberg 1992, ISBN 3-88309-038-7, sp. 1269–1272.

• Biografi på The Cardinals of the Holy Roman Church