CMYK

CMYK er et subtraktivt fargesystem. Det vil si at når like mengder cyan, magenta og gul blandes, blir resultatet sort farge. Fargene som benyttes til trykking er imidlertid ikke fargerene. Pigmentet i fargene er for bredspektrede. Dette kalles trykkfargefeil. Derfor vil en blanding av cyan, magenta og gul gi en mørk brun farge, i stedet for den teoretiske sorte fargen.

Den gule fargen har det mest korrekte fargespekteret. Rene trykkfarger kan fremstilles, men kostnaden gjør det ulønnsomt. Samtidig er resultatet godt nok med de rimelige fargene.

Primærfargene i CMYK er komplementære til primærfargene i RGB. Følgende fargepar er komplementære: rød – cyan, grønn – magenta, blå – gul. (By Gm Cr). Blanding av to primærfarger i CMYK gir en primærfarge i RGB: cyan + gul gir grønn, magenta + gul gir rød, cyan + magenta gir blå. Sort farge benyttes for å skape god dybde i reproduksjon av bilder og illustrasjoner - i tillegg til å være hovedfarge for tekst.

Svakheter i CMYK-systemet gir vanskeligheter med for eksempel grønne og oransje fargenyanser. Derfor er det utviklet mange andre flerfargesystem som er basert på CMYK. Disse benytter tilleggsfarger som for eksempel grønt, oransje og blått. Et av de systemene som er mest kjent er et 6-fargesystem som kalles Hexachrome, produsert av Pantone. Hexachrome benytter CMYK + grønn + oransje.

I Norge er ikke bruken av disse variantene spesielt stor. Kostnad, kompetanse og kjennskap til teknologien er hovedårsakene til det. Mye vanligere er det å benytte enkelte spesialfarger (kalt «spotfarger»), oftest fra PMS, Pantone Matching System.

Moderne blekkbaserte skrivere og plottere har ofte et 7-fargesystem. Disse maskinene benytter typisk cyan, lys cyan, magenta, lys magenta, gul, sort og grå. Dette gir et mye større fargerom, og dermed bedre fargegjengivelse.

CMYK-systemet kan ikke gjengi like mange farger som RGB-systemet. Forskjellen er i størrelsesorden 4 millioner fargenyanser i CMYK og 16 millioner i RGB. Det kan dermed oppstå fargeforskjeller fra skjerm (RGB) til papir (CMYK).

Konvertering av farger fra ett fargerom til et annet er et eget fagfelt. Stikkord til dette er kromatisk (UCR) og akromatisk (GCR) repro. Forskjellene er viktige, avhengig av papiret det trykkes på. Digitale konverteringer gjøres typisk i et bildebehandlingsprogram, og er basert på enten fargetabeller (gammelt) eller ICC-profiler (nytt).

Det er forskjell på CMYK-fargene avhengig av hvor i verden de benyttes. Grovt sett deles verden da opp i Europa, Asia og Amerika. Dominerende standarder er Eurostandard, SWOP og Toyo. Viskositeten varierer mye mellom for eksempel offsetfarger og dyptrykksfarger.

Fargeoppfattelsen avhenger av papiret som benyttes. Fargene påføres i tynne lag, og disse er da transparente. Innfallende lys trenger gjennom fargelaget og reflekteres fra papiret under. Mikrostrukturen i papiret varierer fra jevn og glatt for bestrøkne papirkvaliteter, til ujevne for resirkulerte/ubestrøkne papirkvaliteter. Glatt underlag reflekterer mer lys og virker «hvitere.»

Papir som benyttes til trykking er veldig avgjørende med hensyn til resultatet. Et bestrøket papir gir en god fargegjengivelse, mens et resirkulert/ubestrøket papir gir en slørete og grå fargegjengivelse. Total fargemengde som kan påføres et papir varierer. Nordiske anbefalinger for avispapir er 240%. Det er ingen nordiske anbefalinger for følgende, men erfaringer tilsier at resirkulert/ubestrøket papir tåler ca. 260-280%, og et godt bestrøket papir ca. 300-320%. Rastertettheten og fargens egenskaper kan være bestemmende faktorer. I den mørkeste fargen som kan trykkes rent uten at rasterkvaliteten reduseres på trykk, er total fargemengde summen av prosentverdiene til de fire trykkfargene. Maksimal fargemengde er teoretisk 400% – dvs heldekk i alle fire farger.

Fargemengden som benyttes uttrykkes med density-verdier på heldekk (avhenger av tykkelsen på fargelaget), og måles av trykkeren med et densitometer – mange trykkerier har gjerne sin egen husstandard. For standardisert trykk eksisterer det ISO-standarder som regulerer bl.a. fargemengden, for eksempel ISO 12647-2. Å følge en standard kan være viktig ved for eksempel reklamasjoner. Til avisproduksjon brukes minst farge. Trykk på resirkulert miljøpapir bruker 30-40% mer farge enn et vanlig bestrøket papir.