Cæsarion

Cæsarion ble født i Alexandria i Egypt i 47 f.Kr. Hans mor Kleopatra insisterte på at han var sønn av Julius Cæsar. Det ble sagt at Cæsarion hadde arvet Cæsars utseende og væremåte, men Cæsar selv anerkjente ham tilsynelatende aldri offisielt. Uansett må Cæsar ha tillatt at han benyttet hans navn.^[4] En moderne biografi over Kleopatra har skrevet at «det er umulig i dag å avgjøre Cæsars faktiske reaksjon.»^[4] Kleopatra sammenlignet også sitt forhold til sin sønn med den egyptiske gudinnen Isis og Cæsarion tilsvarende med Isis' guddommelige barn Horus.^[4] Saken ble omtvistet da Cæsar adoptivsønn Augustus kom i konflikt med Kleopatra. hans tilhenger Gaius Oppius skrev en pamflett som forsøkte å bevise at Cæsar aldri kunne ha hatt farskap til Cæsarion.

Cæsarion tilbrakte to av sine tidligste år, fra 46 til 44 f.Kr., i Roma hvor han og hans mor var Cæsars gjester. Den egyptiske dronningen og hennes sønn bodde på et av Cæsars landssteder.^[5][6] Forholdet mellom Kleopatra og Cæsar var åpenbart for det romerske folket og det var en skandale ettersom Cæsar fortsatt var gift med Calpurnia Pisonis. Men Cæsar fikk til og med reist en gyllen statue av Kleopatra representert som Isis i tempelet til Venus Genetrix, den mytiske stammoren til Cæsars familie, og som var plassert utenfor Forum Julium.^[7][8] Det synes som om Kleopatra håpet at hennes sønn til sist ville etterfølge sin far som leder av den romerske republikk foruten som hersker av Egypt. Kleopatra var også tilstede i Roma da Cæsar ble myrdet den 15. mars 44 f.Kr. Hun reiste deretter med Cæsarion tilbake til Egypt.

Cæsarion ble gjort til medregent av sin mor den 2. september 44 f.Kr. da han var tre år gammel, men han var naturligvis kun konge i navnet og Kleopatra var den som hadde all autoritet. For egypterne var det utenkelig at en kvinne skulle styre alene. Ved å gjøre sin mindreårige sønn til «konge» hadde hun spillerom til å gjøre som hun ville. Hun ga ham samtidig epitetene Theos Filopator Filometor (= «Den far- og morelskende Gud»).^[9][10][11]

 

I løpet av den spente tidsperioden som ledet opp til den endelige konflikten mellom Marcus Antonius og Augustus, delte Antonius kontrollen over den romerske republikken med Octavianus og Lepidus i det andre triumvirat. Sistnevnte Lepidus ble etter hvert presset ut av Octavianus i 36 f.Kr., noe som etterlot ham og Antonius som rivaler. To år senere, i 34 f.Kr., ga Antonius diverse større landområder i øst og titler til Cæsarion og sine egne tre barn med Kleopatra. Cæsarion ble erklært som gud og gitt tittelen «konge av konger». Denne grandiose eller stortalende tittelen var «uovertruffent i håndteringen av det romerske klientkonge-forholdet» og kunne bli sett på som «truende for 'storheten' til det romerske folket».^[12] Mest truende var det for Octavianus da hans maktbase hvilte på hans status som Julius Cæsars grandnevø og adopterte sønn. Antonius erklærte at Cæsarion var Cæsars sanne sønn og arving. Disse proklamasjonene, kjent som donasjonene i Alexandria, førte til et endelig brudd for Antonius' forhold til Octavianus som da benyttet seg av den romerske krenkelsen over donasjonene til skaffe seg støtte for å gå til krig mot Antonius og Kleopatra.^[13]

Etter Antonius og Kleopatras nederlag i sjøslaget ved Actium utenfor kysten av Hellas, synes det som om Kleopatra har lært opp Cæsarion til å ta over som «enehersker uten hans mor».^[4] Hun kan ha hatt til hensikt å gå i landflyktighet, kanskje med Antonius, som muligens hadde et håp om få trekke seg tilbake slik Octavianus hadde tillatt Lepidus å gjøre. Da Octavianus invaderte Egypt i 30 f.Kr. sendte Kleopatra sin sønn Cæsarion, på den tiden 17 år gammel, til havnebyen Berenike Troglodytika ved Rødehavet (omtrent 825 km sør for dagens Suez og 260 km øst for Aswan).^[14] Hensikten var å plassere ham i trygghet, og en mulighet til å rømme til India. Octavianus erobret Alexandria den 1. august 30 f.Kr. etter at Antonius' styrker hadde desertert til ham. Denne datoen markerer også den offisielle annekteringen av Egypt til den romerske republikk.

Marcus Antonius begikk selvmord før Octavianus selv ankom den egyptiske hovedstaden. Kleopatra fulgte etter ved å begå selvmord den 12. august. Cæsarions voktere, inkludert hans lærer, ble enten selv lurt av falske løfter om nåde til å føre gutten tilbake til Alexandria, eller kanskje de forrådte ham. Nedtegnelsene er uklare. Historikeren Plutark sier at Cæsarion faktisk hadde sluppet unna til India, men var gitt falske løfter om å få kongedømmet Egypt:

«Cæsarion, som det ble sagt var Kleopatras sønn med Julius Cæsar, ble sendt av sin mor med mye rikdommer til India via Etiopia. Der Rhodon, en annen lærer som Theodoros, overtalte ham til å reise tilbake på grunnlag at Cæsar (=Octavianus) inviterte ham til å ta kongedømmet.»^[15]

Octavianus er antatt å ha fått Cæsarion henrettet i Alexandria på råd fra den greske filosofen Areios Didymos, som parafraserte Homer ved å si: «Det er skadelig å etterlatte for mange cæsarer.»^[16] De nøyaktige omstendighetene til hans død har ikke blitt dokumentert, men det er populært blitt antatt at han ble kvalt.

Cæsarion er hovedpersonen i et dikt skrevet i 1918 av Konstantinos Petrou Kavafis.

 

 

Det er få avbildninger bevart av Cæsarion. Det er antatt det er ham som er avbildet på levningene av en statue som funnet i Alexandrias havn av den franske undervannsarkeologen Franck Goddio i 1997.^[17] Han er også portrettert to ganger i relieff, da som en voksen farao, sammen med sin mor ved Hathortempelet i Dendera.

I tillegg til sitt greske navn og titler, hadde Cæsarion også et fullt sett med kongelige egyptiske navn:

Iwapanetjer entynehem

Setepenptah

Irmaatenre

Sekhemankhamun

Disse oversettes som:

«Arving av gud som redder»

«Valgt av Ptah»

«Utfører Ras styre» eller «Rettmessighetens sol»

«Amons levende bilde» ^[18]

• «Ptolemy XV Caesarion» Arkivert 4. oktober 2018 hos Wayback Machine., oppslag i historisk kildebok av Mahlon H. Smith
• Engelsk oversettelse av Kavafis dikt om ham