Brynjólfur Sveinsson

Biskopen kom over et gammel manuskript med norrøne mytologiske dikt og heltekvad som han i 1643 kalte for Edda. Han tilskrev manuskriptet til Sæmund Frode, men det er enighet blant dagens forskere at uansett hvem som fikk skrevet ned Eddadiktene, om det var i form av en nedskriver eller en dikter, kan det ikke ha vært Sæmund. Det er antatt at manuskriptet har flere forfattere som strekker seg over stort sprang i tid.

Signaturen til lovmannen Magnus Eiriksson står i margen; han skal ha sendt skriftet med sin venn Hallgrim Pétursson, da Pétursson anmodet biskop Sveinsson om et presteembete (og året etter ble han da også viet til prest på Hvalsnes). Biskopen signerte selv i skriftet, en dobbelt L, for lupus loricatus, på islandsk brynjadur úlfur, en koding av navnet Brynjólfur. Han sendte sin tidligere elev Tormod Torfæus til København med den eldre Edda, kalt Sæmundar-Edda, nedskrevet rundt 1270. Uten dette lille håndskriftet ville vi knapt kjent noen eddakvad, og norrøn mytologi ville bare vært mangelfullt overlevert. Sveinsson skrev i 1663 til Torfæus at han mente dette var det eneste eksemplaret i verden. Faktisk hadde han rett. I en periode hadde håndskriftet også vært i Torfæus-familiens eie. Torfæus' far kunne flere strofer utenat.^[3]

I 1650 utpekte kong Frederik III av Danmark og Norge Brynjólfur til å etterfølge den avdøde Stephen Hansen Stephanius^[4] som kongelig dansk «antikvar». Han avslo stillingen, men ba kongen om at en islending skulle stå for oversettelsen av de gamle håndskriftene til dansk eller latin,^[5] og lovet kongen å gjøre hva han kunne for å samle inn gamle manuskripter på Island. En av hans første handlinger var å spørre alle folk som bodde innenfor hans bispedømme å gi danskekongen alle gamle manuskripter, enten det var originaler eller kopier, som en gave eller for en symbolsk pris. Blant de manuskripter som på denne måten ble samlet inn, var det mest monumentale Flateybok som ble sikret først etter et personlig besøk av biskopen til eieren. Jon Torfason på Flatey som eide manuskriptet, var lite villig til å gi det kostbare manuskriptet fra seg, men etter press ga han seg.

 

I 1620-årene hadde Sveinsson hatt biskop Jesper Rasmussen Brochmand som veileder ved universitetet i København. I 1630-årene var Sveinsson såpass lærd at han ble brukt som opponent ved universitetets disputaser. Ved en av disse stilte han mot selveste Brochmand. Auditoriet var stappfullt med kongehuset representert. Temaet krevde kunnskap i gresk, mens samtalen foregikk på latin. Det endte angivelig med at Brochmand ble svar skyldig og dessuten rød i ansiktet. Etter dette ville han angivelig ikke ha Sveinsson ved universitetet lenger.^[6]

Som biskop på Island reformerte Sveinsson skatteinnkrevningen og leien som leietakere av krongods eller kirkegods ble avkrevd. Han satte igjennom at leietaker skulle betale etter inntekt og evne. Han ga bort eiendommer til opprettelse av leprasykehus og stiftet fond for fattige prester og enker. Kongens befalingsmann på Island, Henrik Bjelke, «rikets ærlige admiral og høyt aktede patron», grafset til seg fra fondet. Sveinsson ga en gang Bjelke 3.000 riksdaler til forvaring. Av disse leverte Bjelke mindre enn halvparten tilbake - og først mye senere.^[7]

Å få barn utenom ekteskap ble strengt straffet som leiermål, og mange menn prøvde å unnslippe farskapsansvar ved å avlegge ed på at de ikke hadde hatt noe med kvinnen å gjøre ni måneder før fødselen. Sveinsson bistod mange enslige mødre ved å vise til påstått «ny forskning» som - ifølge ham - var kommet frem til at et svangerskap kan vare mellom syv og elleve måneder.^[8]

Biskop Sveinsson fikk istandsatt Skálholts forfalne bygg med uhøvlede planker. Han sikret seg rett til rekveden fra de store drivtømmerplassene, blant annet Strandir i Vestfjordene, og fikk tømmeret fraktet hit. Omkring 1650 lot han den gamle domkirken rive og fikk reist et nytt og staselig kirkebygg, Over 30 smeder var i sving.^[9] En mektig jernring skulle settes på hoveddøren. Sveinsson fikk tak i ringen fra hovet i Hofstadir. Sveinsson, som samlet bøker fra den hedenske tiden og planla en bok om den førkristne religionen, sørget for at en hedensk jernring kom til heder og verdighet på Islands hovedkirke.^[10]

En alvorlig sak ble det da noen av elevene i Skálholt viste seg å være i besittelse av kopier av characteres, dvs. gamle trolldomsruner eller magiske figurer. Det ble sagt at noen av smedene som arbeidet med domkirken, kom fra Vestfjordene, som var kjent for å holde gamle trolldomskunster levende. «Uvennens [dvs. djevelens] ugress hadde spredt seg fra Vestfjordene inn på Herrens hveteåker,» het det. Alle elever - islandske embetsmannssønner - som var involvert, ble straks utvist for ett år. Skolens omdømme var truet. Christian 4. hadde lovfestet at enhver ikke-adelig som drev med trolldom, «skal hafve forbrudt deres boeslod oc rømme Danmark, Norge oc begge førstendomme». Alle eiendeler skulle beslaglegges før landsforvisningen. Og hadde noen oppnådd noe ved hjelp av trolldom, skulle vedkommende halshugges.^[11] Ingen vet i dag hvem de utviste elevene var, men en av dem kan godt ha vært Tormod Torfæus. Sveinsson avhørte guttene og fikk bekreftet at de ikke hadde gjort bruk av runene. Han forklarte danske myndigheter at elevene var havnet i denne situasjon av «ren uvitenhet», og fikk dermed lov til å ta de utviste elevene inn på skolen igjen. Ett års utvisning kan forklare at Torfæus brukte seks år på sin utdannelse, som normalt ville tatt fem år.^[12]

I juli 1662 var Torfæus på Island igjen og besøkte biskopen, som var nedbøyd etter at den nitten år gamle datteren hans, Ragnheid, hadde fått barn med læreren sin, studenten Daði, utenfor ekteskap. Saken ble ikke mindre pinlig av at Ragnheid offentlig hadde avlagt ed på at hun aldri hadde hatt samleie. Enda mer ydmykende var det at Daði på samme tid ventet barn med en annen, en «slett» tjenestejente på Skálholt. Sveinsson spurte Torfæus om han kunne gå i forbønn for Ragnheid hos kongen, noe som ikke viste seg helt enkelt.^[13]

Sammen dro Sveinsson og Torfæus til arvehyllingen av Frederik 3. på tinget i Kópavogur 28. juli 1662. Henrik Bjelke lot enevoldserklæringen bli opplest, hvoretter biskopen holdt en tale om at islendinger helst ikke la sitt styre i andres hender. Bjelke skal da ha spurt om biskopen kunne se soldatene som stod der borte?^[14]