Bruker:Orland/kunstnere

Professor i kunsthistorie Gunnar Danbolt har skrevet:

 Hvis vi spør hvem som har rett til å kalle seg kunstner i dagens samfunn, er svaret bestemt ikke enhver som liker å tegne, male eller forme tredimensjonale objekter. Det er riktignok en forutsetning at man har et visst talent for slike aktiviteter, men det er langt fra tilstrekkelig og heller ikke alltid nødvendig. Men hvem er det da som har rett til å kalles kunstner? Hva er vilkåret for å oppnå en slik betegnelse?
Det er for det første at man har gjennomgått en eller annen form for kunstutdannelse, vanligvis et kunstakademi eller en kunsthåndverksskole. Riktignok finnes det mange unntak fra denne regelen, men de er akkurat unntak. Når man er ferdig utdannet fra et akademi eller en kunsthåndverksskole er neste trinn å stille ut sine arbeider på en kunstutstilling. Det er ikke likegyldig hvilket galleri man stiller ut på, for en utstilling må bli anmeldt av en anerkjent kunstkritiker for å fremme karrieren. En forhåndsomtale kan være god reklame for en utstilling, men den teller ikke som inngangsbillett til en kunstnerprofesjon. Er kritikken god, kan de store og tunge kunstmuseene bli interessert og sende sin innkjøpskomité for å se nærmere på utstillingen. Hvis det ender i innkjøp av et slikt museum – som for eksempel Museet for Samtidskunst eller Bergen Kunstmuseum – er man kommet et godt skritt videre. For da er man blitt en anerkjent kunstner, men ikke nødvendigvis en kjent kunstner. Og som anerkjent kunstner er man kommet på det nivå at kunsthistorikere kan bli interessert og eventuelt skrive om dem – enten i form av artikler eller i større monografier. Er man nyskapende i den betydning at man sprenger noen grenser, kan det også være at kunstteoretikerne blir oppmerksom på dem og at kunstnerens arbeider danner utgangspunkt for viktige teoretiske refleksjoner. Lenge før man er kommet så langt, er man blitt medlem av en kunstnerorganisasjon og gjennom dette medlemskapet åpnes det adgang til å søke større stipendier eller, om man er gammel nok, få garantiinntekt fra staten.
Det er denne veien et menneske må gå for å bli kunstner i våre moderne samfunn. Og denne strekningen fra kunstakademiet via utstillinger, museer, omtale av kunstkritikere og kunsthistorikere til medlemskap i kunstnerorganisasjoner kalles ofte for KUNSTSFÆREN eller KUNSTSEKTOREN. Det er først når man får adgang til denne, at man har rett til å kalle seg kunstner.  

Gunnar Danbolt ^[1]

Parallelt med at jeg tok grunnfag i kunsthistorie som deltidsstudium 2008-2010 skrevet jeg en serie «kunstanmeldelser» i lokalavisen Fosna-Folket. Jeg tror det dreier seg om 17 artikler fra juni 2008 til august 2010, som regel helsider. Disse anmeldelsene var fra det lokale kunstmiljøet i Ørland, Bjugn og Rissa. Bare en liten del av kunstnere jeg skrev om var «kunstnere» i leksikalsk forstand, og i tråd med Danbolts definisjon ovenfor her. Jeg tror dette kunstmiljøet kan grupperes i to deler, sett fra et Wikipediaperspektiv:

• Noen av dem har meritterende utdanning fra kunstakademi, SHKS eller Bjarne Engebrets malerskole, og de har deltatt i utstillinger som er meritterende i Danbolts forstand: separatutstilling i UKS, deltagelse i Høstutstillingen eller Trøndelagsutstillingen
• Flere av dem er helt eksplisitt amatører, men har likevel en lokal appell, og deres kunst selger godt til «fornuftige priser». Jeg tror kanskje det er riktig å snakke om dekorasjonskunst; hvor vanlige motiv er landskap, landemerker (som Austråttborgen, Kjeungskjær fyr og Bjugn kirke med Bjugnholmen) og blomster.

Sett i forhold til de diskusjonene vi ofte har på Wikipedia om hvilke kunstnere som er tilstrekkelig merittert og omtalt, har denne raptusen min som «kunstanmelder» lært meg at

• mange amatørkunstnere kan ha godt salg og kan få mye og god omtale i lokalaviser.
• det er forskjell på (forhånds)omtale av utstillingen som hendelse, intervju med kunstneren som lokal ildsjel, og en kunstfaglig omtale som oppfatter kunstneren som kunstner
• svært få lokalaviser har kunstfaglig kompetanse av en slik grad at at omtale i avisen kan gis vekt som kunstfaglig anerkjennelse. Heller ikke mine tekster hadde IMHO den autoriteten

Flere av utstillingene jeg skrev om var kollektivutstillinger hvor amatører og kunstnere deltok på like fot, og hvor det til dels også var kjente gjestende kunstnere. Et eksempel på dét var Bryggeutstillingen i Råkvåg, hvor Kjell Erik Killi Olsen deltok ett år – sammen med lokale, profesjonelle kunstnere som Magne Sandøy og reinhekla amatører. Et lignende case var internasjonal kunstutveksling mellom Fosen og latviske kunstnermiljø; her deltok det også en blanding at amatører og kunstnere. Min vurdering er at slike gruppesamarbeid ikke skal oppfattes som meritterende for amatørene; det er vanligvis en uttalt intensjon i samarbeidene at de skal omfatte både amatører og profesjonelle.

Konklusjon, i én setning: selv om du har solgt mange bilder, og fått mye omtale i lokalaviser, er det ikke sikkert at du er kunstner i leksikonsammenheng. M O Haugen (diskusjon) 14. mar. 2016 kl. 10:35 (CET)