Bruker:Hundrekvadratmeter/sandkasse

Monoteisme innebærer at det finnes bare én Gud, og/eller at den ene, sanne Gud tilbes med ulike navn i ulike religioner. Det er likevel verdt å merke seg at monoteister i én religion kan se – og ofte ser – den monoteistiske guden i en annen religion som en falsk gud. For eksempel mener mange fundamentalistiske kristne at Islams Gud, Allah, er en falsk gud eller en demon, selv om teologer og språkvitere går god for at allah bare er det arabiske ordet for gud og ikke noe bokstavelig navn på en bestemt muslimsk gud. Mange jøder ser på den kristne Messias (det vil si Jesus Kristus) som en falsk gud. Noen monoteister – særlig fundamentalistiske kristne – hevder at det er bare én treenig Gud, og at alle guder i andre religioner egentlig er demoner i forkledning (se f.eks. 2 Korinterbrev, kap. 11, vers 14). Østlig religiøse og liberale kristne er mer åpen for at folk med en annen tro tilber den samme Gud som deres egne.

Monoteisme inneber at det finst berre ein Gud, og/eller at den eine, sanne Gud blir tilbeden under ulike namn i ulike religionar. Det er likevel verdt å merkja seg at monoteistar i ein religion kan sjå – og ofte ser – den monoteistiske guden i ein annan religion som ein falsk gud. Til dømes meiner mange kristne fundamentalistar at guden Allah innan islam er ein falsk gud eller demon, sjølv om teologar og språkvitarar går gode for at Allah berre er det arabiske ordet for Gud og ikkje noko bokstaveleg namn på ein særskilt muslimsk gud. Mange jødar ser på den kristne Messias (det vil seia Jesus Kristus) som ein falsk gud. Somme monoteistar – særleg kristne fundamentalistar – hevdar at det berre finst éin treeinig Gud, og at alle gudar i andre religionar i røynda er demonar i forkledning (sjå t.d. Andre korintarbrev, kap. 11, vers 14). Austleg religiøse og liberale kristne er meir opne for at folk som har ei anna tru, tilber den same Gud som dei sjølve.

Polyteisme er en tro på flere ulike og delvis uavhengige guder som gjerne har ansvar for forskjellige særområder og blir dyrket på forskjellige steder eller av forskjellige personer. Det finnes svært mange polyteistiske religioner, som foreksempel den norrøne åsatroen, gammel egyptisk og aztekisk mytologi. Hinduismen kalles ofte polyteistisk siden de har flere guddommer; mange hinduistiske lærde mender likevel at de alle er ulike uttrykk for den samme guden.

Polyteisme er ei tru på fleire ulike og delvis uavhengige gudar som gjerne har ansvar for ulike særfelt og blir dyrka ulike stader eller av ulike personar. Det finst svært mange polyteistiske religionar, til dømes norrøn åsatru, gammal egyptisk mytologi og aztekisk gudelære. Hinduismen blir ofte kalla polyteistisk ettersom det finst fleire guddommar der; mange hinduistiske lærarar meiner likevel at dei alle er ulike uttrykk for den same guden.

Panteisme innebærer at Gud er universet og at universet er Gud. Panenteisme betyr at Gud inneholder universet, men er ikke det samme som universet. Forskjellen mellom disse to kan synes merkelig og til dels unødvendige. Uttrykket panteisme kan også brukes om naturreligioner der de mener at Gud er alt, og alt er Gud. Kabbala, en form for jødisk mystikk, tegner et panteistisk/panenteistisk syn på Gud som har bred oppsluttning innen for hasidisk jødedom, særlig av grunnleggeren Baal Shem Tov. Dette er også synet til den liberale katolske kirke, teosofien, kosmetismen, hinduismen, noen deler av buddhismen og taoismen, i sammen med visse andre trosretninger og enkeltindivider i flere trosretninger.

Panteisme inneber at Gud er universet og at universet er Gud. Panenteisme tyder at Gud inneheld, men ikkje er det same som universet. Skilnadene mellom desse kan synast underfundige, til dels unødige. Uttrykket panteisme kan òg brukast om naturreligionar der ein meiner at Gud er i alt, og alt er Gud. Kabbala, jødisk mystikk, målar eit panteistisk/panenteistisk syn på Gud som har brei oppslutning innan hasidisk jødedom, særleg grunnleggjaren Baal Shem Tov. Dette er òg synet til den liberale katolske kyrkja, teosofien, kosmoteismen, hinduismen, somme delar av buddhismen og taoismen, saman med visse andre trusretningar og enkeltindivid innan fleire trusretningar.

Teisme innebærer at Gud er både trancendent og immanent - både utenfor verden og i verden - Gud er uendelig og uforklarlig, og samtidig tilstede i hverdagen. Katolsk teologi mener at Gud er uendelig enkel og utenfor tid og rom. de fleste teister hevder at Gud er både allmektig (omnipotent), allvitende (omniscient) og overaltnærværende (omnipresent), og at Gud er en god Gud. Men denne troen reiser spørsmål om guds ansvar for ondskap og lidelse i verden (se: det ondes problem). Noen teister tilskriver Gud en selvbevisst eller målbevisst innskrenkning av sin egen makt, viten og godhet. Åpen teisme hevder derimot at det er grenser for Guds makt. Ordet teisme blir av noen brukt om all slags gudstro, enten det er monoteistisk eller polyteistisk.

Deisme innebærer at Gud utelukkende er trancendent, det vil si at Gud finnes, men blander seg ikke inn iverden mer enn han trengerfor å skape verden. I dette synet er ikke Gud menneskelignende, svarer ikke på bønner eller lar ikke mirakler skje.

Teisme inneber at Gud er både transcendent og immanent – både utanfor verda og i verda – Gud er uendeleg og uforklarleg, og samtidig til stades i kvardagen. Katolsk teologi meiner at Gud er uendeleg enkel og utanfor tid og rom. Dei fleste teistar hevdar at Gud er både allmektig (omnipotent), allvitande (omniscient) og altnærverande (omnipresent), og at Gud er ein god Gud. Men denne trua reiser spørsmål om Guds ansvar for ondskap og liding i verda (sjå: det ondes problem). Nokre teistar tilskriv Gud ei sjølvbevisst eller målbevisst innskrenking av eiga makt, vit og godskap. Open teisme hevdar derimot at det er grenser for Guds makt. Ordet teisme blir av somme brukt om all slags gudstru, anten det er monoteisme eller polyteisme.

Deisme inneber at Gud er utelukkande transcendent: Gud finst, men blandar seg ikkje inn i verda meir enn det han trong for å skapa verda. I dette synet er ikkje Gud menneskeliknande og svarer ikkje på bøner eller lar de<t skje mirakel.

Dysteisme er en form for teisme der Gud blir oppfattet som ondsinnet. Dette er en konsekvens av det ondes problem. Dysteistiske overveielser er vanlig innen flere typer teologier, men ingen kjente kirker praktiserer det. Se likevel satanisme (djevel-dyrkelse)

Dysteisme er ei form for teisme der Gud blir oppfatta som ondsinna. Dette er ein konsekvens av det ondes problem. Dysteistiske overveiingar er vanlege innan fleire slags teologiar, men det er ingen kjende kyrkjer som praktiserer dysteisme. Sjå likevel satanisme (djevel-dyrking).

Ateisme er en benevnelse som brukes om det å ikke tro på noen gud. Agnostisisme innebærer at en er usikker på om det finnes noen gud eller ikke, eller at en rett fram er overbevist om at man ikke kan vite om gud(er) eksisterer eller ikke.

Ateisme er ei nemning brukt om det å ikkje tru på nokon gud. Agnostisisme inneber at ein er usikker på om det finst nokon gud eller ikkje, eller at ein beint fram er overtydd om at ein ikkje kan vita om gud(ar) eksisterer eller ikkje.

 

Norrøn mytologi var en typisk indoeuropeisk polyteistisk religion der gudene hadde makt og visdom, men ikke allmakt og allvitende. Gudene levde som menneskene, de kjempet, elsket, ble lurt og søkte visdom.

Odin, som sammen med brødrene Ve og Vilje skapte verden og de første menneskene, blir ofte sett på som den viktigste norrøne guden. Men fortellinger og navnetradisjoner tyder på at Tor og Frøy/Frøya var viktigere for folk flest. Tor var en værgud mens Frøy og Frøya var guder for fruktbarhet. Ofringer til disse gudene ville kanskje blidgjøre dem slik at det ble godt vær og gode avlinger.

Åsatru var ein typisk indoeuropeisk polyteistisk religion der gudane hadde makt og kunne, men ikkje var allmektige og allkunnige. Gudane levde om lag som menneske, dei kjempa, elska, blei lurte og søkte visdom.

Odin, som saman med brørne Ve og Vilje skapte verda og dei første menneska, blir ofte halden fram som den viktigaste norrøne guden. Men soger og namnetradisjonar tyder på at Tor og Frøy/Frøya var viktigare for folk flest. Tor var ein vêrgud medan Frøy og Frøya var gudar for grøde. Offer til desse gudane ville kanskje blidgjera dei slik at ein fekk godt vêr og gode avlingar.

Jødedommen, kristendommen og islam ser på Gud som et vesen som skapte verden og hersker over universet. Gud blir oftest sett på som hellig (fri fra synd og ikke fordervelig), rettferdig (rettferdig, rett og sann i alle avgjørelser), selvstendig (med en urokkelig vilje), allmektig (omnipotent), allvitende (omniscent), altelskende (omnibenevolent), og overaltnærværende (omnipresent).

Jøder

Lenge har det vært lett etter bevis eller motbevis på at det finnes en Gud.

Folk har ordskiftast om det finst gudar sidan minst klassiske tider.

• Ontologisk bevis: Om det finnes en forestilling av et vesen som er helt uten feil, er det uavvendelig at det vesenet finnes. Hvis en går ut i fra at Gud er det mest fullkommene vesenet en kan forestille seg. Og at et vesen som finnes er mer fullkomment enn et vesen som ikke finnes. Hvis en da går ut ifra at Gud ikke finnes i virkeligheten, da må det være mulig å forestille seg et vesen som er høyere enn Gud. Men Gud er det høyeste vesenet vi kan forestille oss. Dette fører til at å hevde at Gud ikke finnes fører til en logisk motsetning, og må være feil. Gud må derfor finnes.

• Kosmologisk bevis: Gud må finnes fordi universet finnes. Hver virkning har sin årsak, og ingenting kan være sin egen årsak. Fordi en årsaksrekke ikke kan ha en uavgrenset lengde må alt som finnes ha en første årsak. Universet må derfor ha en første årsak. Det er det vi kaller Gud.

• Teleologisk bevis: Strukturtrekkene ved universet, slik som den høye kompleksiteten av universet eller den tilsynelatende finistillingen av fysiske konstanter, krever en guddommelig skaper.

• Moralsk bevis: Det at det finnes «godt» og «vondt» innebærer at Gud eksisterer.

• Ontologisk grunnjeving: Om det finst ei førestilling av eit vesen som er heilt utan feil, er det uavvendeleg at det vesenet finst. Gå ut frå at Gud er det mest fullkomne vesenet ein kan førestilla seg. Eit vesen som finst er meir fullkome enn eit vesen som ikkje finst. Gå no ut frå at Gud ikkje finst i røyndommen. Om det er slik so må det vera mogleg å førestilla seg eit vesen som er høgare enn Gud. Men Gud er det høgaste vesenet me kan førestilla oss. Dette viser at å hevda at Gud ikkje finst fører til ei logisk motseiing, og må vera feil. Gud må difor finnast.
• Kosmologisk grunngjeving: Gud må finnast fordi universet finst. Kvar verknad har ein årsak, og ingenting kan vera sin eigen årsak. Sidan ei årsaksrekkje ikkje kan ha uavgrensa lengde må alt som finst ha ein fyrste årsak. Universitet må difor ha ein fyrste årsak, som er det me kallar Gud.
• Teleologisk grunngjeving: Strukturtrekk ved universet, slik som den høge kompleksiteten av universet eller den tilsynelatande fininnstillinga av fysiske konstantar, krev ein guddommeleg skapar.
• Moralsk grunngjeving: Det at det finst «godt» og «vondt» inneber at Gud eksisterer.

• Det ondes problem: Unødvendig lidelse strider mot tanken om en allmektig og kjærlig Gud.

• Motstridende åpenbaringer: Mangfoldet av ulike religiøse trosretninger gjør at «sannheten» i hvert gudssyn er høyst usannsynlig.

• Motstridende egenskaper hos Gud: Mange av egenskapene som tillegges Gud srider ofte mot hverandre.

• Ateistisk bevis: Bevisbyrden ligger på de som hevder at Gud eksisterer, fordi en slik påstand er så utenom det vanlige at en må se bort fra påstanden inntil det motsatte er vist gjennom overtalende erfaringsmessige bevis. Det blir hevdet at dette er selvmotsigende, fordi et eneste uomstøtelig bevis på Guds eksistens nødvendigvis utelukker fri vilje.

• Argument mot det kosmologiske bevis: Det at alt må ha en første årsak kan først synes logisk men løser ikke problemet med det første trinnet. For om man trekker argumentet enda et hakk - hvem skapte Gud? Med andre ord, hvis alt må ha en årsak eller en forgjenger, hvem eller hva kom da før Gud? Dessuten, hvis Gud kunne eksistere uten noen årsak eller forgjenger, hvorfor trenger vi i det hele tatt å forklare universet?

• Argument mot det teleologiske bevis: Påstanden kan motsies av at mange fysiske systemer har en stabil tilstand (likevektstilstand); om de blir forstyrret endrer de seg tilbake til den stabile tilstanden. Noen systemer endrer brått tilstand om forstyrrelsen overgår en viss grense, som for eksempel når en kvist brytes av eller en ballong eksploderer om trykket blir for høyt, osv. Andre systemer er ustabile, men endrer seg så sakte at det er vanskelig å påvise endringen. Det finnes også kvasistabile og kaotiske systemer, som har mange tilstander, som for eksempel Lorenzattraktorer. I følge termodynamikkens 2. hovedsetning kan ikke entropien (uordenen) i universet avta. Når den endrer seg må derfor homogeniteten i universet øke. At universet har stor kompleksitet er derfor ikke vanskelig å forklare vitenskapelig.

• Argumet mot det ontologiske bevis: Påstanden «om det finnes en forestilling av et vesen som er helt uten feil, er det uavvendelig at det vesenet finnes» er ikke logisk. At det «finnes en forestilling av» at et vesen finnes fører ikke til «at det vesenet finnes». Da måtte det i såfall finnes troll så lenge noen forestilte seg at de fantes, men hittil har ikke et eneste troll blitt funnet i arkeologiske utgravninger.

Alternativt er det ei rekkje argument mot Guds eksistens:

• Det ondes problem: Unødig liding strir mot tanken om ein allmektig og allkjærleg Gud.
• Motstridande openberringar: Mangfaldet i ulike religiøse trusretningar gjer at «sanninga» i kvart gudssyn er høgst usannsynleg.
• Motstridande eigenskapar hjå Gud: Mange av eigenskapane som er tillagt Gud strir ofte logisk mot kvarandre.
• Ateistiske argument: Bevisbyrda ligg hjå dei som hevdar at Gud eksisterer, fordi ein slik påstand er så utanom det vanlege at ein må sjå bort frå påstanden inntil det motsette er vist gjennom overtygande erfaringsmessige prov. Det vert hevda at dette er sjølvmotseiande, fordi eit einaste uomstøyteleg bevis på Guds eksistens nødvendigvis utelukkar fri vilje.
• Kosmologiske argument: Eit anna vanleg argument for Guds eksistens handlar om primær årsak: Alt vi kjenner i universet har blitt forårsaka av noko anna. Difor må universet sjølv ha ei årsak, ei guddommeleg kraft. Dette kan først synast logisk men det løyser ikkje det første trinnet, for om ein trekkjer argumentet enno vidare, kven skapte Gud? Med andre ord, viss alt må ha ei årsak eller ein forgjengar, kven eller kva kom då før Gud? Dessutan, viss Gud kunne eksistera utan nokon årsak eller forgjengar, kvifor treng me i det heile å forklara universet?
• Påstanden «strukturtrekk ved universet, slik som den høge kompleksiteten av universet eller den tilsynelatande fininnstillinga av fysiske konstantar, krev ein guddommeleg skapar» vert motsagte av at mange fysiske system har ein stabil tilstand (likevektilstand); om dei vert forstyrra endrar dei seg tilbake til den stabile tilstanden. Nokre system endrar brått tilstand om forstyrringa overgår ei viss grense, som til dømes ein kvist som vert broten av, ein ballong som eksploderar om trykket vert for høgt, osb. Andre system er ustabile, men endrar seg så sakte at det er vanskeleg å påvisa endringa. Det finst òg kvasistabile og kaotiske system, som har mange tilstandar, som til dømes Lorenzattraktorar. I fylje termodynamikken 2. hovudsetning kan ikkje entropien (uorden) i universet avta. Når den endrar seg må den difor homogoeniteten i universet auka. At universet har stor komplekistet er difor ikkje vanskelg å forklara vitskapeleg.
• Påstanden «om det finst ei førestilling av eit vesen som er heilt utan feil, er det uavvendeleg at det vesenet finst» er ikkje logisk. At det «finst ei førestilling om» at eit vesen finst fører ikkje til «at vesnet finnst». Då måtte det i så fall finnast troll så lenge nokon førestillte seg at dei fannst, men hittil har ikkje eit einaste troll vorte funne i arkeologiske utgravingar.

Fideismen hevder at alle forsøk på å bevise om Gud finnes eller ikke, er feilslåtte fordi en tro på Gud nettopp er avhengig av tro og ingen rasjonelle argumenter eller beviser. I dette synet er Guds eksistens et åndelig i motsetning til et intellektuelt spørsmål. Fideister viser gjerne til skriftsteder som støtte for deres syn. For kristne fideister brukes for eksempel Hebreerbrevet kap. 11, vers 6 i Bibelen.

Fideismen hevdar at alle forsøk på å prova om Gud finst eller ikkje, er feilslåtte fordi ein tru på Gud nettopp er avhengig av tru og ingen rasjonelle argument eller prov. I dette synet er Guds eksistens eit åndeleg spørsmål i motsetnad til eit intellektuelt spørsmål. Fideistar viser gjerne til skriftstader som støtte for deira syn, t.d. hebrearbrevet 11:6.

Ordet «gud» kommer fra norrønt goð, guð, urgermansk guđom. Den opprinnelige meningen og opphavet til det germanske ordet har vært sterkt omdiskutert, men det er en viss enighet om den rekonstruerte proto-indoeuropeiske formen *ǵhutóm, som er passiv perfektum partisipp av roten *ǵhu-, som trolig betyr «skjenk» (alkoholholdig drikke) eller «offer». Sammenlignet med vedisk sanskrit hu-, «å ofre», og gresk khu-, kheu-, germansk geutan, angelsaksisk gēotan «å tømme».

Sammenhengen mellom disse betydningene er trolig «å tøma ein skjenk» En annen mulig betyning av *ǵhutóm er «påkallelse», beslektet med sanskrit hūta.

Ordet god ble brukt for gresk theos og latin deus i de germanske oversettelsene av Bibelen, første gang i den gotiske oversettelsen av Det nye testamentet ved Ulfilas.

Ordet «gud» kjem frå norrønt goð, guð, urgermansk guđom. Den opphavlege meininga og opphavet til det germanske ordet har vore sterkt omdiskutert, men det er ei viss semje om den rekonstruerte proto-indoeuropeiske forma *ǵhutóm, som er passiv perfektum partisipp av rota *ǵhu-, som truleg tyder «skjenk» (alkoholhaldig drikke) eller «offer». Samanlikn med vedisk sanskrit hu-, «å ofra», og gresk khu-, kheu-, germansk geutan, angelsaksisk gēotan «å tøma». Sambandet mellom desse tydingane er truleg «å tøma ein skjenk». Ei anna mogleg tyding av *ǵhutóm er «påkalling», beslekta med sanskrit hūta. Ordet god vart brukt for gresk theos og latin deus i germanske omsetjingar av Bibelen, først i den gotiske omsetjinga av Det Nye Testamentet ved Ulfilas.

Utviklingen av dansk pg norsk rettskrivning var dominert av kristne tekster. «Gud», med stor forbokstav ble først brukt om det jødisk-kristne gudsbegrepet, men gjelder nå for alle monoteistiske gudsbegrep, selv for oversettelsen av det arabiske gudsnavnet Allah.

I tidlige moderne oversettelser av Bibelen ble tetragrammaton, JHVH, («de fire bokstavane») skrevet med store bokstaver som IEHOUAH eller JEHOVAH. En eldre skrifttradisjon var å oversette JHVH til «Herren», Elohim til «Gud», Adonay JHVH og Adonai Elohim til «Herren Gud», og kurios ho theos til «Herren Gud» (i Det nye testamentet).

Bruken av stor forbokstav som i egennavn er holdt ved like for å skille begrepet av en enkelt Gud fra hedenske guddommer og, i kristendommen, falske gudebilder, der liten forbokstav blir benyttet fremdeles og tilsvarer bruken av latin deus.

Også et pronomen som henviser til Gud blir skrevet med store forbokstaver, tradisjonelt i tredjeperson hankjønn slik som «Han» og «Hans». I nyere tid noen også hunkjønn om Gud – «Hun» og «Henne» – og andreperson om den personlige, nære Gud: «Du» og «Din».

Utviklinga av dansk og norsk rettskriving var dominert av kristelege tekstar. «Gud» med stor forbokstav blei først brukt om det jødisk-kristne gudsomgrepet, men inneber no alle monoteistiske gudsomgrep, jamvel omsetjinga av arabisk Allah.

I tidleg moderne omsetjingar av Bibelen vart tetragrammaton, JHVH, («dei fire bokstavane») skrivne med store bokstavar som IEHOUAH eller JEHOVAH. Ein eldre skrifttradisjon var å omsetje JHVH til «Herren», Elohim til «Gud», Adonay JHVH og Adonai Elohim til «Herren Gud», og kurios ho theos til «Herren Gud» (i Det nye testamentet).

Bruken av stor forbokstav som i eigennamn er halden ved like for å skilja omgrepet av ein einskild Gud frå heidne guddomar eller, i kristendommen, falske gudebilete, der liten forbokstav blir nytta framleis og tilsvarar bruken av latin deus.

Også pronomen som henviser til Gud blir ofte skrivne med store forbokstavar, tradisjonelt i tredjeperson hankjønn, så som «Han» og «Hans». I nyare tid brukar somme òg hokjønn om Gud – «Ho» og «Hennar» – og andreperson om den personlege, nære Gud: «Du» og «Din».

Navnene Gud, God og Gott er de skandinaviske, engelske og tyske egennavnene for guddommen i monoteistiske religioner. Det finnes forskjellige navn på Gud i ulike religiøse tradisjoner:

• Allah er arabisk for Gud og brukes i islam og Bahá'í, og dessuten blant annet av arabisktalende jøder og kristne.

• JHVH (basert på hebraisk JHVH [יהוה] som på hebraisk leses fra høyre til venstre) og Elohim er noen av navnene som er brukt for Gud i den jødiske og kristne Bibelen. Dette navnet blir i nyere tid ofte skrevet Jehova eller Jahve, men det er ikke klart hvordan navnet, som etter jødisk religion var forbudt å uttale untatt i Tempelet i Jerusalem, faktisk ble uttalt.

• «Den evige» blir brukt endel som oversettelse av Gudsnavnet JHVH i jødiske og kristne tekster.

• Den hellige treenighet (dvs. Faderen, Sønnen og den hellige ånd) er en benevnelse som hovedsaklig blir brukt i katolske og østlig-ortodokse bønner og liturgier.

• Noen kirkesamfunn omtaler også Gud som «Den ene», som kan være en mer kjønnsnøytral måte å omtale Gud på.

• De fleste hinduer tilber personifiserte former av Gud, som foreksempel Devi (gudinnen), former av Visjnu, Sjiva og Murugan. Begrepet brahman er det nærmeste en kommer det monoteistiske gudsbegrepet.

• Sikher tilber Gud med navnet Waheguru, den sanne guruen.

• Jah er ett av Gudsnavnene i jødedommen og hovednavnet på Gud i rastafarianismen.

Namna Gud, God og Gott er dei skandinaviske, engelske og tyske eigennamna for guddomen i monoteistiske religionar. Det finst forskjellige namn på Gud i ulike religiøse tradisjonar:

• Allah er arabisk for Gud og blir brukt innan islam og bahai, og dessutan mellom anna av arabisktalande jødar og kristne.
• JHVH (basert på hebraisk JHVH [יהוה]) og Elohim er nokre av namna som er brukt for Gud i den jødiske og kristne Bibelen. Dette namnet blir i nyare tid ofte skrive Jehova eller Jahve, men det er ikkje visseleg kjent korleis namnet, som etter jødisk religion er forbode å uttala utanom i Tempelet i Jerusalem, faktisk vart uttala.
• «Den evige» blir ein del bruka som omsetjing av Gudsnamnet JHVH i jødiske og kristne tekstar.
• Den heilage treeininga (dvs. Faderen, Sonen og den heilage anden) er ei nemning som hovudsakleg blir brukt i katolske og austleg-ortodokse bøner og liturgi.
• Somme kyrkjesamfunn omtalar òg Gud som «Den eine», som kan vera ein meir kjønnsnøytral måte å omtala Gud på.
• Dei fleste hinduar tilber personifiserte former av Gud, til dømes Devi (gudinna), former av Visjnu, Sjiva og Murugan. Omgrepet brahman er det næraste ein kjem det monoteistiske gudsomgrepet.
• Sikhar tilber Gud under namnet Waheguru, den sanne guruen.
• Jah er eitt av Gudsnamna i jødedommen og hovudnamnet på Gud i rastafarianismen.

• Gudinne
• Gudshus
• Religion
• Teologi

• God.com
• Vatican.net
• Pater noster
• Forskning.no om nevrologi og Gud

• Oppslagsordet «Gud» i eittbindsleksikonet «Caplex»
• Oppslagsordet «Gud» i Pax leksikon (venstreorientert leksikon frå 1976)
• Oppslagsordet «Gud» i Salmonsens konversationsleksikon (dansk leksikon utgjeve 1915-1930)
• Oppslagsordet «Gud» i Nordisk familjebok (svensk leksikon frå 1909)

[[Kategori:Religion og livssyn]] [[Kategori:Filosofi]] [[Kategori:Guder|*]] <!--interwiki: first nb,sv,da, then others alphabetically by language name--> [[nb:Gud]] [[sv:Gud]] [[da:Gud]] [[af:God]] [[ar:الله]] [[an:Dios]] [[arc:ܐܠܗܐ]] [[ast:Dios]] [[gn:Ñandejára]] [[ay:Tatitu]] [[bn:ঈশ্বর]] [[zh-min-nan:Siōng-tè]] [[be-x-old:Бог]] [[bar:Gott]] [[bs:Bog]] [[br:Doue]] [[bg:Бог]] [[ca:Déu]] [[cv:Турă]] [[cs:Bůh]] [[cy:Duw]] [[de:Gott]] [[et:Jumal]] [[el:Θεός]] [[en:God]] [[myv:Паз]] [[es:Dios]] [[eo:Dio]] [[eu:Jainko]] [[fa:خدا]] [[fr:Dieu]] [[fy:God]] [[fur:Diu]] [[gd:Dia]] [[gl:Deus]] [[got:𐌲𐌿𐌸]] [[hak:Song-ti]] [[ko:하느님]] [[hi:ईश्वर]] [[hr:Bog]] [[id:Tuhan]] [[ia:Deo]] [[zu:UNkulunkulu]] [[is:Guð]] [[it:Dio]] [[he:אלוהים]] [[jv:Hyang]] [[kw:Dyw]] [[sw:Mungu]] [[ku:Xwedê]] [[la:Deus]] [[lv:Dievs]] [[lt:Dievas]] [[ln:Nzámbe]] [[hu:Isten]] [[mk:Бог]] [[ml:ദൈവം]] [[ms:Tuhan]] [[na:Gott]] [[nl:God]] [[nds-nl:God]] [[ja:神]] [[nrm:Dùu]] [[uz:Xudo]] [[ps:الله]] [[pl:Bóg]] [[pt:Deus]] [[ro:Dumnezeu]] [[qu:Dyus]] [[ru:Бог]] [[sq:Perëndia]] [[scn:Diu]] [[simple:God]] [[sk:Boh]] [[cu:Богъ]] [[sl:Bog]] [[szl:Bůg]] [[sr:Бог]] [[fi:Jumala]] [[tl:Diyos]] [[te:దేవుడు]] [[vi:Thiên Chúa]] [[tpi:Got]] [[tr:Tanrı]] [[uk:Бог]] [[vec:Dio]] [[vls:God]] [[yi:גאט]] [[bat-smg:Dievs]] [[zh:上帝]]