[go: up one dir, main page]
Wikipedia

Det britiske parlamentet

(Omdirigert fra «Britiske parlamentet»)

Det britiske parlamentet[a] er den høyeste lovgivende myndigheten i Det forente kongerike Storbritannia og Nord-Irland og de britiske oversjøiske territorier.[1][2] Det består av tre komponenter: den britiske monarken, Overhuset og Underhuset.[3][4] Kun den sistnevnte komponenten er demokratisk valgt, men er da også den langt viktigste hva angår politisk makt i moderne tid. Overhuset og Underhuset holder møter i hvert sitt kammer i Palace of Westminster, en av de indre bydelene i hovedstaden London.

Det britiske parlamentet
engelskParliament of the United Kingdom of Great Britain and Northern Ireland
Palace of Westminster
SystemParlamentarisme
KammerOverhuset
Underhuset
MonarkCharles III
Lord SpeakerFrances D'Souza
SpeakerLindsey Hoyle
Seter1 429
MøtestedPalace of Westminster
Nettstedhttps://www.parliament.uk/

Overhuset, Tne House of Lords, består av to typer medlemmer: de åndelige herrer (Lords Spiritual), bestående av eldre biskoper fra Den engelske kirke; og de verdslige herrer (Lords Temporal), bestående hovedsakelig av adelige på livstid, utnevnt av monarken,[5] og 92 arvelig adelige. Før åpningen av Storbritannias høyesterett i oktober 2009, utførte Overhuset også en juridisk rolle via lovherrene (formelt Lords of Appeal in Ordinary, vanligvis kjent som Law Lords)[6], som, nota bene, hadde sine lordetitler i kraft av sine dommerembeter.

Underhuset, House of Commons, er et valgt kammer med valg til 650 enkeltmedlemsvalgkretser som holdes minst hvert femte år under systemet med flertallsvalg[7]; fra og med 2010 gjelder de fem årene som en fast periode, som kun kan fravikes av et kvalifisert stort flertall av husets medlemmer. Ved konstitusjonell konvensjon er alle statsråder, inkludert statsminister, medlemmer av Underhuset eller, mindre vanlig, Overhuset, og er dermed ansvarlige overfor de respektive grenene av lovgivningsmakten. De fleste statsråder er fra Underhuset, mens juniorministre kan være fra begge husene.

Med den globale ekspansjonen av det britiske imperiet har det britiske parlamentet formet de politiske systemene i mange land som eks-kolonier (se Westminster-modellen),[8] og derfor har det blitt kalt «parlamentenes mor».[9][10][b]

I teorien er Storbritannias øverste lovgivende makt offisielt tildelt kongen-i-parlamentet. Imidlertid handler monarken normalt etter råd fra statsministeren, og Overhusets fullmakter er begrenset til kun å forsinke lovgivning; dermed er makten de facto tillagt Underhuset.[12]

Historie

rediger

Storbritannias politikk er basert på konstitusjonelt monarki med parlamentarisk styresett.

Opprinnelsen til parlamentet kommer fra angelsakserne. De angelsaksiske kongene hadde, liksom de norske, et kongelig råd kalt Witenagemot, «møte av de kloke menn».[13][14] Under Henrik IIIs styre opptrer begrepet parlament for første gang i offisielle dokumenter, fortsatt av uformell karakter som en fellesbetegnelse på rådgiverne.[15] I 1265 gjorde Simon de Montfort, 6. jarl av Leicester opprør mot Henrik III, og arrangerte det første allmenne parlamentsvalget uten kongens tillatelse.[16]

I 1275 innkalte kong Edvard I sitt første parlament. Han tilkalte adelsmenn og kirkemenn, men utstedte også ordre om valg av to representanter fra hvert fylke (riddere i shiren) og to fra hver by (borgerne) til å delta. De ble først og fremst oppfordret til å lytte til og godkjenne Kongens plan om ny skatt. I løpet av de påfølgende årene ble det en akseptert regel at representantene for de som kom til å bli mest berørt av skatt, måtte gi sitt samtykke til det i parlamentet.[17] Således ble året 1295 ordningen med det engelske parlament gjort offisiell og permanent. Tilsvarende råd var opprettet i Skottland (første kjente møte 1235) og Irland (1264).

I middelalderen samlet parlamentet seg der det falt seg, men da Henrik VIII hadde brutt med paven på 1500-tallet, og han endret fundamentalt parlamentets og den engelske regjeringens natur. Kongen tilkalte det for å avgjøre det som ble kalt hans «store sak», hans skilsmisse fra Katarina av Aragon, som pavedømmet i Roma blokkerte.[18] I løpet av bare noen få år vedtok parlamentet, under kongens ledelse, lover som berørte alle aspekter av det nasjonale livet, særskilt i religiøs praksis og doktrine, som tidligere hadde vært under kirkens myndighet alene. Med de banebrytende vedtektene fra 1530-årene var det ingen områder involvert i rikets regjering som var utenfor dens myndighet.[18]

 
En sesjon for Underhuset i St Stephens kapell i 1710

Etter kong Henrik VIIIs død opphørte Westminster-palasset ved Themsen å være en kongelig residens. Henriks sønn, kong Edvard VI, innførte Abolition of Chantries Act 1547 og St Stephens kapell i Westminster ble dermed tilgjengelig for bruk som debattkammer i Underhuset.[19] Parlamentet tok i bruk koret i St Stephen-kapellet, Speakeren tok plass der alteret hadde stått, mens de medlemmene som oppførte seg pent etter kongens mening, satt til høyre i koret, mens de i opposisjon tok plass til venstre. Skikken med de to røde strekene langs midtgangen stammer fra middelalderen, og det skal også i dag være akkurat to sverdlengder mellom dem. Under debatt er det ikke lov å gå over streken, bokstavelig talt.[20][21]

Ettersom opprinnelsen til parlamentet går tilbake til 1200-tallet, er det mange regler, skikker og tradisjoner som forklarer dets virkemåte. Mye av den parlamentariske prosedyren som har utviklet i århundrenes løp er fortsatt i bruk, kjent som «skikk og bruk» ved at de aldri skrevet ned som stående ordre. Eksempelvis kan parlamentets medlemmer kun tale fra der de ble tiltalt, og som må være innenfor huset. De snakker ikke fra gulvet i huset mellom de røde linjene (tradisjonelt ment å være to sverdlengder fra hverandre). Ordføreren vil heller ikke tiltale et medlem i galleriet hvis det er plass i underetasjen. Medlemmene må stå mens de taler, men hvis de ikke er i stand til det, har de lov til å tale til huset sittende.[22][23]

Unionstraktaten mellom England og Skottland i 1707 førte til vedtak av unionslover i begge parlamentene. Unionslovene oppløste parlamentene og erstattet dem med et nytt parlament for kongedømmet Storbritannia, med sete i det engelske parlaments lokaler.

Det forente kongedømmet ble opprettet i 1801 ved sammenslåingen av kongedømmet Storbritannia og kongedømmet Irland med en tilsvarende sammenslåing av parlamentene. Lovvedtaket Royal and Parliamentary Titles Act i 1927 endret formelt navnet til Parlamentet til det forente kongeriket Storbritannia og Nord-Irland,[24] fem år etter løsrivelsen av den irske fristaten. Utover 1900-tallet skjedde det en maktforskyvning fra Overhuset til Underhuset.

Ordningen er blitt etterlignet jorden rundt som en arv fra den britiske kolonitiden. Stater som følger den britiske ordningen, særlig i Samveldet av nasjoner, sies ofte å operere i samsvar med Westminster-modellen.[25]

Sammensetning

rediger

Parlamentet består av tre komponenter som forutsettes å være adskilt fra hverandre; ingen kan være medlem av mer enn én komponent. Overhusets medlemmer er utestengt fra valg til Underhuset, og etter sedvane stemmer ikke monarken.

Den britiske monarken

rediger
 
Parlamentet samlet under Edvard III, ca. 1327

Den britiske monarken utgjør en av bestanddelene i Parlamentet. Det er monarken gjennom Parlamentet (Queen-in-Parliament eller King-in-Parliament) som er kilden til all lovgivende myndighet i Storbritannia. I praksis utgjør imidlertid monarken i dag kun en seremoniell del av Parlamentet.

Overhuset

rediger

Overhuset (House of Lords) består for det meste av utnevnte, ikke-valgte medlemmer. Medlemmene deles i to kategorier: Lords Spiritual (de øverste geistlige lederne i Den engelske kirke) og Lords Temporal (medlemmer av adelsstanden). Dette gjenspeiles i Overhusets formelle tittel: The Right Honourable The Lords Spiritual and Temporal in Parliament Assembled. De to medlemskategoriene regnes som separate stender, men de møter, debatterer og stemmer sammen. Det er per 2. juli 2012 i alt 816 medlemmer i Overhuset, hvorav 26 er geistlige og 92 har arvelige adelstitler.[26]

Underhuset

rediger

I Underhuset (House of Commons) er den siste standen representert. Den formelle tittelen er The Honourable The Commons in Parliament Assembled. Underhuset har 650 medlemmer demokratisk valgt i enmannsdistrikter. Lederen for Underhuset kalles Speaker of the House. Dette stammer fra den tiden da han talte Underhusets sak foran kongen. Parlamentsmedlemmene henvender seg til Speaker of The House før de får tillatelse til å begynne en tale. Medlemmene spør Speakeren om tillatelse til å tale ved å bruke formen «Mr. Speaker».

Valgsystemet

rediger

Systemet som brukes for å velge parlamentsmedlemmer er flertallsvalg i enkeltmannskretser, også kalt first past the post. Konseptet med systemet er at den kandidaten som mottar størst antall stemmer i en valgkrets blir parlamentsmedlem. På den ene siden medvirker dette systemet til å forhindre regjeringer som ikke har noe egentlig flertall i Parlamentet (koalisjonsregjeringer). Kritikere av systemet mener derimot at det er meget urettferdig mot de mindre partiene, da det er lettere for de store partiene å gjøre seg gjeldende.

Fotnoter

rediger
Type nummerering
  1. ^ Alternativ omtalt som UK Parliament eller Westminster Parliament. Innlands referert til som ganske enkelt Parliament eller Westminster.
  2. ^ Imidlertid brukte John Bright – som opprettet epitetet – det i referanse til den politiske kulturen i England i stedet for bare det parlamentariske systemet.[11]

Referanser

rediger
  1. ^ Colonial Laws Validity Act 1865
  2. ^ Statute of Westminster 1931 (PDF). Arkivert (PDF) fra originale den 22. desember 2018
  3. ^ «Primacy of the Commons, role of the Lords, and Lords reform», UK Parliament. 3. november 2006. Sitat: 22. Our remit requires us to accept "the primacy of the House of Commons". It is worth considering what this means in the context of legislation, and of the conventions operating between the two Houses. 23. Constitutional and Administrative Law by O. Hood Phillips and Jackson declares it to be a constitutional convention that "In cases of conflict the Lords should ultimately yield to the Commons."[34] It goes on to observe that this convention was backed until 1911 by the possibility of packing the Lords with government supporters, and has been underpinned since then by the Parliament Acts.
  4. ^ «What is the role of Parliament?». How Parliament works. UK Parliament.
  5. ^ «Lords Spiritual and Temporal», Glossary. UK Parliament.
  6. ^ Chisholm, Hugh, red. (1911): «Lords of Appeal in Ordinary», Encyclopædia Britannica. Bind 17 (11. utg.). Cambridge University Press. s. 6.
  7. ^ «How Parliament works», About Parliament. UK Parliament.
  8. ^ «How the Westminster parliamentary system was exported around the world», University of Cambridge. 2. desember 2013
  9. ^ Graham, Harry ([1910] 2015): The Mother of Parliaments. 1347470220. ISBN 9781347470220.
  10. ^ Jenkin, Clive: «Debate: 30 June 2004: Column 318». House of Commons debates. Hansard.
  11. ^ Messers: «Bright And Scholefield at Birmingham». The Times. 19. januar 1865. s. 9.
  12. ^ «Queen in Parliament», The Monarchy Today: Queen and State
  13. ^ «The Witenagemot – The Backbone of Monarchs» Arkivert 24. september 2022 hos Wayback Machine., The Anglo-saxon Heritage
  14. ^ «witenagemot», Wiktionary
  15. ^ «The Reforms of 1258», UK Parliament
  16. ^ «Simon de Montfort's Parliament», UK Parliament
  17. ^ «Changes under Edward I», UK Parliament
  18. ^ a b Reformation Parliament, UK Parliament
  19. ^ Mackenzie, Kenneth R. (1962): Parliament, s. 29
  20. ^ Barrow, Mandy: «The House of Commons Chamber», Project Britain
  21. ^ Herrmann, Richard (1992): Med skjebnen i hånden, forlaget Cappelen, Oslo, ISBN 82-02-13834-5
  22. ^ «Rules and traditions of Parliament», UK Parliament
  23. ^ «Nine of Parliament’s most weird and wonderful traditions», BBC
  24. ^ «Royal and Parliamentary Titles Act 1927», Legislation.gov.uk
  25. ^ «The Westminster system», Legislative Assembly for the Australian Capital Territory
  26. ^ Lords by party and type of peerage Arkivert 9. september 2012 hos Wayback Machine., Det britiske parlamentet, informasjon oppdatert pr. 2. juli 2012 (oppdateres månedlig). Besøkt 1. september 2012.

Litteratur

rediger
  • Blackstone, William. (1765): Commentaries on the Laws of England. Oxford: Clarendon Press.
  • Brown, K. M.; Tanner, R. J. (2004): The History of the Scottish Parliament. Vol. 1: Parliament and Politics, 1235–1560. Edinburgh. ISBN 9780748614851. OCLC 56453651.
  • Davies, M. (2003). Companion to the Standing Orders and guide to the Proceedings of the House of Lords, 19th ed.
  • Farnborough, Thomas Erskine (1896): Constitutional History of England since the Accession of George the Third, 11th ed. London: Longmans, Green and Co.
  • Kelly, Richard; Maer, Lucinda (25. februar 2016): The Parliament Acts. House of Commons Library. Briefing Paper Number 00675.
  • Rait, R. (1924): The Parliaments of Scotland. Glasgow.
  • Tanner, R. J. (Oktober 2000): «The Lords of the Articles before 1540: A Reassessment». Scottish Historical Review. LXXIX (208, Part 2): 189–212. doi:10.3366/shr.2000.79.2.189. JSTOR 25530973.
  • Wasson, E. A. (2000): Born to Rule: British Political Elites. Stroud.
  • Wasson, E. A. (2017): The British and Irish Ruling Class 1660–1945. Berlin.

Eksterne lenker

rediger
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Det_britiske_parlamentet&oldid=24578922»