Brennevinsforbudet

Søndag den 5. og mandag den 6. oktober 1919 ble det avholdt en folkeavstemning om fortsatt forbud – («lovfestet varig forbud mot tilvirkning, innførsel og omsetning av brennevin og sterk vin»). Det ble avgitt 794 000 stemmer (66,2 % fremmøte). Ved avstemningen ble det et klart flertall for fortsatt forbud mot omsetning av brennevin og hetvin.

• 489 000 stemmer eller 62 prosent var for forbud
• 305 000 stemmer eller 38 prosent var mot.

Forbudet fikk størst tilslutning på Vestlandet, Sørlandet og i Nord-Norge. Aller størst var tilslutningen i Møre og Romsdal (88,0%) og i Rogaland. Lavest var tilslutningen på det sentrale Østlandet (Oslo 21,0 %).

Norge fikk etter hvert handelspolitiske problemer med «vinlandene» i Europa. Vin- og brennevinsprodusentene i Frankrike, Spania og Portugal mistet markedsmuligheter. Disse landene, som også solgte hetvin og brennevin til Norge, var også Norges beste fiskekunder. Responsen fra dem var å legge høye tollsatser på norsk fisk, slik at eksporten etter hvert nærmest stoppet opp. Dette var en hovedårsak til at inntektsmulighetene ble mye dårligere for fiskere og fisketilvirkere etter 1920. Norske myndigheter forsto etterhvert at noe måtte gjøres for å redusere de utilsiktede bivirkningene med forbudet.

Da forbudet ble innført, foregikk omsetningen av brennevin - som på den tiden utgjorde 80 % av alkoholomsetningen - i såkalte samlag. Dette var utsalgssteder med kommunal bevilling. Da forbudet mot brennevin ble innført, ble det straks et spørsmål om hvor omsetningen av de lovlige varene skulle skje. Avholdsbevegelsen ønsket å legge denne omsetningen inn under kommunale samlag, som gjennom lokale avstemninger så skulle forsøkes lagt ned.

Motstanderne av forbudet ønsket imidlertid å sikre at det også i fremtiden skulle bli omsetning av øl og vin over hele landet. De norske handelspartnerne var også bekymret for at omsetningen av vanlig vin skulle hindres av kommunale bestemmelser. Som et slags kompromiss, delvis etter mønster fra Sverige, ble det vedtatt å opprette et monopolutsalg med private aksjonærer, men under statlig kontroll. Vinmonopolet ble etablert i 1922, med utsalgssteder i større byer.

Opprettelsen av vinmonopolet var ikke tilstrekkelig til å hindre handelsproblemene for fiskeindustrien. Forbudet mot øl i klasse 2 og 3 skapte også problemer for bryggerinæringen. Sammen med andre negative følger av forbudene førte dette til opphevelse av forbudene mot hetvin og øl i 1923.

 

I tillegg til handels- og bryggeriproblemene førte forbudene til mange utilsiktede bivirkninger.

Forbudene førte til svært omfattende smugling av brennevin. Særlig langs kysten i sør (med kort avstand til Danmark eller Sverige), ble det etablert smuglerhavner som også sørget for videre distribusjon. Så omfattende var denne trafikken at det i den senere tid er fremmet seriøse forslag om opprettelse av et nasjonalt smuglermuseum i Son.^[3][4] I vittighetsbladet Hvepsen ble det i 1924 trykket et lite dikt om Son:

Soon er Norges fagreste idyl, san.

Der er roser, sladder, fisk og fyld, san.

Der saa let man finder

søte smaa veninder, –

det er vort berømte forbuds skyld, san.

Politi, san, er man fri, san,

hovednæringsvei er smugleri, san.

Forfatteren Arthur Omre (1887–1967), som bodde i Son en tid, deltok i smuglertrafikken. Han var stadig på flukt fra politiet og tollere, og ble omsider tatt, dømt og fengslet i 1933. Det er dette miljøet han skildrer i sin gjennombruddsroman «Smuglere», som ble utgitt i 1935. Filmen «Smuglere» (1968) baserer seg på denne romanen.

Det var også flere drukningsulykker i forbindelse med smuglertrafikken til sjøs.

Forbudene førte til en kraftig oppblomstring av hjemmebrenning rundt om i landet^{[trenger referanse]}. I tillegg ble det svært populært å legge vin til hjemmebruk^{[trenger referanse]} (noe som var lovlig).

Alkohol på resept stammet fra en lang tradisjon^[5] i folkemedisinen. Et flertall av norske leger tviholdt på denne tiden fremdeles på alkoholens medisinske egenskaper, på tross av at nyere forskning i stor grad hadde avlivet disse mytene.^{[trenger referanse]}. Det var tillatt å få kjøpt brennevin og hetvin til medisinsk bruk på resept fra lege, tannlege eller veterinær. I forbudets første år var det liten eller ingen kontroll, og de verste «brennevinsdoktorer» skrev ut over 10 000 resepter i året.^{[trenger referanse]} I 1923 ble det skrevet ut 1,8 millioner resepter^{[trenger referanse]}. Disse reseptene tilsvarte 0,8 liter 100 % alkohol per innbygger. Dette er ca. 12 % den lovlige omsetningen av alkohol i dag (6,37 liter 100 % alkohol per innbygger i 2005^[6]). Uttrykket «rumpesprit» (rektifisert (renset) sprit) har sitt opphav i disse reseptene. Da reseptloven ble strammet inn høsten 1923, falt salget av medisinsk alkohol dramatisk.^[7]

En annen utilsiktet virkning var at forbudene førte til større problemer for de fattige enn for de rike, da de fattige måtte ta til takke med alkoholholdige varer med dårlig kvalitet, som også kunne inneholde helseskadelige elementer (f.eks. metanol).

Omfattende smugling og hjemmebrenning førte til at staten måtte intensivere tollkontroller og politietterforskning. Dette førte igjen til en sterk økning av fengselsinnsatte med bakgrunn i forhold relatert til forbudene^{[trenger referanse]}.

Ulempene med forbudslinjen ble etterhvert klarere for myndighetene. Stortinget vedtok at det skulle holdes en ny folkeavstemning. I forkant av avstemningen stod frontene steilt mot hverandre. Tilhengerne av forbudet advarte om at en opphevelse ville føre til en nasjonal ulykke, mens motstanderne av forbudet mente at forbudet hadde bidratt til mye elendighet gjennomøkt smugling og hjemmebrenning.^[8]

Mandag den 18. oktober 1926 ble det derfor holdt en ny folkeavstemning. Det ble avgitt 954 000 stemmer (64,3 % fremmøte). Denne gangen ble det et klart flertall mot fortsatt forbud.

• 423 000 stemmer eller 44 prosent var for fortsatt brennevinsforbud.
• 531 000 stemmer eller 56 prosent var mot forbudet.

Det var også nå stor forskjell på stemmegivingen i ulike deler av landet. I Oslo stemte 13,0 % for fortsatt forbud, mens tilslutningen om forbud i Møre og Romsdal var 77,2 %.^[9]

Det forelå to stemmesedler ved avstemningen: «For brennevinsforbud» og «mot brennevinsforbud». I ettertid reiste avholdsbevegelsen kritikk av avstemningen, fordi de mente at mange hadde misforstått stemmesedlene og stemt motsatt av hva de mente.

Med bakgrunn i folkeavstemningen ble det vedtatt å avskaffe forbudet. Brennevinsforbudet ble opphevet ved lov 15. april 1927. Ordningen med vinmonopol ble imidlertid ikke opphevet.

• Arthur Omre – Smuglere. 1935.
• Per Fuglum – Brennevinsforbudet i Norge. 1995, 659 sider – ISBN 9788251914147
• Olav Hamran og Christine Myrvang – Fiin gammel , Vinmonopolet 75 år. 1998, 493 sider – ISBN 8251837383
• Arthur Omre – Smuglere (nyutgivelse). 1999, 191 sider – ISBN 9788205262584
• Per Ole Johansen – Den illegale spriten: fra forbudstid til polstreik 2004, 174 sider – ISBN 8274771745
• Birger Sivertsen – Storsmuglerne på Frøya. 2008, 261 sider – ISBN 9788204137852

• Forbudstiden

• Det historiske grunnlaget for norsk alkoholpolitikk, fra NOU 1995: 24, Alkoholpolitikken i endring?
• Forbudet mot brennevin i Norge, artikkel hos Norgeshistorie.no