Bigamiloven

Bigamiloven, eller Lex Nygaardsvold, er begge kallenavn for en midlertidig endring i den norske ekteskapsloven som gjaldt under andre verdenskrig. Provisorisk anordning om forandring i lov av 31. mai 1918 nr. 2, om inngåelse og oppløsning av ekteskap ble vedtatt av Johan Nygaardsvolds eksilregjering i London 15. april 1942.^[1] Anordningen åpnet for adgang til skilsmisse ved bevilling (administrativ beslutning) når en av ektefellene søkte om det, og det på grunn av krigen eller andre særlige forhold ikke var mulig å få forbindelse med og varsle den andre ektefellen.^[1] Den muliggjorde altså skilsmisse og gjengifte, men tillot ikke bigami.

Etter krigen tok representanten Ragnhild Varmbo opp den provisoriske anordningen i en interpellasjon i Stortinget, hvor saken ble behandlet 27. september 1945.^[2] Hun kritiserte blant annet at endringen ikke ble gjort kjent for det norske folk.

Det var ikke først og fremst sjøfolk som benyttet seg av loven, men oftest nordmenn i administrative posisjoner i Storbritannia, USA og Sverige.^[3]

Den provisoriske endringen av ekteskapsloven § 43 medførte ingen endring i betingelsene for når skilsmisse kunne innvilges. Endringen gjaldt behandlingsmåten for skilsmissesaker, og besto i at departementet kunne innvilge en søknad om skilsmisse fra den ene ektefeller når det på grunn av krigstilstand eller av andre særlige forhold ikke var mulig å komme i forbindelse med den annen ektefelle.^[4]

Denne endringen gjeninnførte en ordning som gjaldt frem til 1937,^{[5] [6]} da domstolsbehandling av skilsmissesaker ble den ordinære ordning og departementsbehandling krevde samtykke fra begge ektefellene. Frem til 1937 kunne departementet etter ekteskapsloven av 1918 § 44 i visse tilfelle innvilge skilsmisse etter begjæring fra kun en av partene.^[7]

Anordningen er trykket i blant annet Norsk lovtidend 1. og 2. avdeling («Londonutgaven») 1940–1945 s. 143 med rettelse inntatt på side 161. Anordningen medførte en tilføyelse til ekteskapsloven 1918 § 43 tredje ledd (det som er nytt står etter semikolonet):

Skilsmissen skjer ved dom, medmindre ektefellene er enige om å overlate avgjörelsen til departementet; dette kan også treffe avgjörelse i saken når en av ektefellene söker om det og det på grunn av krigstilstand eller andre særlige forhold ikke er mulig å få forbindelse med den annen ektefelle.

Da ordningen ble kjent i Norge etter krigen, møtte den kritikk for å ta lite hensyn til forlatte kvinner som ikke fikk beskjed og familier som mistet forsørgere.^[3] Den ble opphevet ved anordning 3. oktober 1945.^[1]

Okkupasjonsstyret innførte en lignende endring av ekteskapsloven 1918 § 43 ved forordning 6. november 1940,^[8] og det ble i medhold av den forordningen innvilget rundt 140 skilsmissebevillinger uten at den andre ektefellen ble gitt anledning til å uttale seg.^[9] Forordningen falt bort ved frigjøringen av Norge.^[10]

Endringen i loven gjorde det mulig for nordmenn i Storbritannia, USA og Sverige å gifte seg på nytt uten å informere ektefellen i Norge. Skilsmissesøknader kunne innvilges av det norske justisdepartementet i London hvis ektefellene hadde bodd fra hverandre i minst tre år.[3] Det skal ha blitt inngått mellom 60 og 70 slike giftermål i løpet av de to og et halvt årene ordningen varte. På grunn av manglende kontroll av papirer, giftet også et ukjent antall nordmenn seg på nytt i utlandet uten å ha fått skilsmisse først.[3]