Bergensk dialekt

Denne delen beskriver det systemet som er vanligst blant bergensere, altså såkalt gatebergensk (vulgærspråk, vulgærmål o.l.) Det er vanlig å se på penbergensk som en variant av dette systemet.

Her opererer man med fem grupper:

• kaste-gruppen: å kaste, eg kastar, eg kastet, eg har kastet.
• dømme-gruppen: å dømme, eg dømmar, eg dømte, eg har dømt.
• greie-gruppen: å greie, eg greiar, eg greide, eg har greid (for preteritum og perfektum høvesvis også -dde og -dd ved noen verb, som å spå).
• telle-gruppen: å telle, eg tellar, eg talte, eg har talt (merk vokalendring i preteritum og perfektum).
• nå-gruppen: å ha, eg har, eg hadde, eg har hatt (for perfektum fins både -dd og -tt).

Et særtrekk ved bergensk er mangelen på hunkjønn. Alle substantiver som på andre dialekter ofte regnes som hunkjønn bøyes på samme måte som hankjønnsord. Eksempler:

• jenta blir til jenten
• avisa blir til avisen

Det er vanlig å dele de bergenske dialektene inn i fire undergrupper (sosiolekter):

• Penbergensk
• Moderat penbergensk
• Moderat gatebergensk
• Gatebergensk

Grensene mellom disse er noe uklare. Hovedtrekkene som alle undergruppene har felles, er:

• To tonem, mens dialektene rundt Bergen bare har ett.
• Bergensk er e-mål, mens dialektene rundt alle er a-mål (bergensk: å stupe, å grave, å hente ↔ dialektene rundt: å stupa, å grava, å henta).
• Grammatikalsk hankjønn og grammatikalsk hunkjønn er slått sammen til felleskjønn med lik artikkel (en gutt, en jente ↔ en gutt, ei jente) og lik bøyning (gutten, jenten, guttar, jentar, guttene, jentene ↔ gutten, jenta, gutter, jenter, guttene, jentene).

I bergensk kan man finne mange eksempler på at dialekten opprinnelig lignet mer på det man finner ellers på Vestlandet. Mens eiendomspronomen i normert bokmål har den samme formen av 2. og 3. person flertall (deres), skiller bergensk – som normert nynorsk – mellom 2. person flertall (dokkas, nynorsk: dykkar/dokkar) og 3. person flertall (dies, nynorsk: deira).

Selv om bergensk talemål til dels er likere nynorsk enn bokmål, har bergensk – både den «penbergenske» varianten og «gatebergensk» – store innslag av lavtyske forstavelser, endelser og lånord, som for eksempel an-, be-, ge-, -het og -else, og ord som bedotten og gehalt.

Det som karakteriserer denne undergruppen er hovedsakelig de bokmålsnære substantiv- og verbbøyingene, samt pronomen og adverb:

• Personlige pronomen: jei, mei, dei, hun, henne, han, ham, dere, de, dem
• Eiendomspronomen: hans, hennes, vår, deres, deres
• Spørrepronomen: vem, va, vilke(n/t)
• Andre pronomen: noæ(n), sei, såmm, sell
• Adverb: ikke, da, nå, vor, vordan, når

Eksempel på penbergensk uttale: Jei vet ikke når hun kommar.

 

Opplesning på bergensk

Eksempel på en formell opplesning av et dikt av Henrik Ibsen på bergensk, utført i 1914 av lektor Sigurd Høst

---

Problemer med å lytte til denne filen? Se Hjelp:Multimedia.

Substantiv- og verbbøyninger, pronomen og adverb ligger nærmere nynorsk, men har visse særegne bergenske trekk som vist nedenfor. Det kan også være tendens til å «sluke» konsonanter både inni og på slutten av ord, særlig -r i nåtid av verb og i flertal av substantiv.

• Personlige pronomen: e(g), meg, deg, hon, hon, dokker/-ar
• Eiendomspronomen: hannes/-as (hans), honnes/-as, våres/-as (vår), dokkes/-as, dies/-as
• Spørrepronomen: kem; ka; ka, ka slags, kasla, kalla, kass; kordan, kossen; korti (hvortid)
• Andre pronomen: nokke(n), seg, så, sjøl(l)
• Adverb: ikkje (isje), då, no, kor/korhen/hen, kordan, ko(r)ti'

Eksempel på gatebergensk uttale: «E' vet'sje ko'ti' hon komma'.», eventuelt «Eg vet ikkje korti' hon kommar.».

Det har blitt hevdet at bergensdialekten tidlig på 1900-tallet ble ansett som et beroligende språk for barn. Å ansette en bergensk barnepike skal før andre verdenskrig ha vært populært blant overklassen i Kristiania.^[2] Én forklaring er at det ble ansett for dannet å ha en svak skarring^[2]; en annen forklaring er at Kristiania-foreldrene anså at deres barn oppførte seg mer sedat når barnepasseren snakket vest-norsk dialekt^{[trenger referanse]}. Uansett skal mange barn i datidens Kristiania ha utviklet et talemål med skarre-r, uten å ha noen tilknytning til Vestlandet utover sin vestnorske barnepike.^{[trenger referanse]} For øvrig har det også blitt hevdet at det hundre år tidligere, det vil si på begynnelsen av 1800-tallet, var populært i Kristiania å hente barnepiker fra Sørlandet, slik at barna kunne tilegne seg bløte konsonanter, men at resultatet i stedet ble at barna med de sørlandske barnepikene utviklet et talespråk med en svak skarring.^[3]

• Eksempel på bergensdialekt (i tillegg til totendialekt) (YouTube)