Beleiringen av Danzig i 1734

August II av Sachsen, som også hadde regjert som konge av Polen det meste av tiden siden 1697, døde den 1. februar 1733, og det utløste en kamp om hvem som skulle ta over den polske tronen. Stanisław Leszczyński, som hadde styrt som konge en kort tid under den store nordiske krigen (1705 til 1709), ble valgt som konge den 10. september 1733, med bred støtte i den polske adelen og befolkningen, samt fra Frankrike (hvor datteren hans var gift med Ludvig XV), og Sverige (hvor Karl XII hadde støttet ham i den første regjeringstiden). Russland, habsburgerne og Sachsen, ønsket en monark som de kunne ha mer innflytelse over, og gikk imot valget. Russland sendte soldater inn i Polen i august 1733, i et første forsøk på å påvirke valget, men tvang så Stanisław, som bare hadde 2 000 soldater i Warszawa, til å trekke seg tilbake til Danzig, hvor han grov seg ned med partisane sine (som inkluderte primasen av Polen, Teodor Potocki og franske og svenske ministre) for å vente på støtten som Frankrike hadde lovet. Den 30. september nådde en russisk armé på 20 000 mann under Peter Lacy fram til Warszawa, og 6. oktober ble det holdt et nytt valg som utropte August III til konge.

Frankrike, som hadde lovet økonomisk og militær støtte til Stanisław i kampen hans om tronen, nølte med å sende en flåte til Østersjøen for å unngå konfrontasjoner med Storbritannia og De forente Nederlandene som kunne dra disse nøytrale nasjonene inn i krigen. Franske midler fant likevel sin vei til Danzig i 1733 og de ble benyttet av general von Bittinghofen, militærkommandanten i Danzig, til å utbedre forsvaret av byen i påvente av en militær handling fra Russland, Sachsen, og Østerrike. I tillegg til de 4 500 regulære soldatene som var stasjonert i byen, klarte støttespillerne til Stanisław å mønstre en lokal milits for å forsterke byen.

General Lacy, måtte forlate store garnisoner for å kunne slå partisanene til Stanisław, og marsjerte med12 000 mann til Danzig, og begynte beleiringen den 22. februar 1734. På grunn av mangel på skikkelig beleiringsutstyr og at det fremdeles var vinter, var det lite aktivitet til å begynne med og russerne måtte slite med konstante småtrefninger med partisanene både innenfor og utenfor beleiringslinjene.

 

Kardinal de Fleury, rådgiveren til Ludvig XV, sendte en liten flåte til Østersjøen for å støtte Stanisław. De dro ut fra Brest den 31. august 1733 med en flåte på 14 skip (ni transportskip med 1 500 soldater og en eskorte på fem fregatter) og nådde frem til København den 20. september. Flåten ble kalt tilbake før det ble klart at Stanisław trengte en eller annen form form støtte.

Den 17. mars nådde marskalk Münnich frem med forsterkinger - 15 000 soldater (og beleiringsarméen talte da totalt 60 000 soldater), og tok kommando over beleiringen. Det gikk tregt med russerne på grunn av mangelfullt artilleri. Adam Tarło, en av Stanisław sine støttespillere, ledet 8 000 mann i et forsøk på å oppheve blokaden, men disse ble overrasket av en avdeling sendt fra beleiringslinjen under Lacy nær byen Berent (dagens Kościerzyna) og drevet tilbake. Da russerne fikk tyngre artilleri og 10 000 saksere nådde fram i mai, erobret russerne fortet Sommerschanz ved munningen til elven Wisla, men de ble slått tilbake i et blodig forsøk på å storme Hagelburg.

 

Da det ble kjent i Paris at Stanisław var blokkert i Danzig i februar 1734, ble det organisert en ny støtteflåte. Selv om Plélo ba om femten til tyve tusen soldater, ble det først bare sendt to skip («Achille» og «Gloire») under kommandør Barailh med 1 800 mann under Pérouse Leene Motte. Disse soldatene ble satt i land i Weichselmünde den 11. mai. Fire dager senere forlot Pérouse Leene Motte stillingen, han erklærte den for utholdbar, og vendte tilbake til København. Her insisterte Plélo at det ble handlet, og at flåten ble forsterket med flere skip («Fleuron», «Brilliant» og «l'Astrée»). Flåten vendte tilbake til Danzig, og satte soldater i land den 24. mai. Den 27. mai, i det som ble den ble den første fiendtlige trefningen mellom franske og russiske soldater. Her prøvde denne styrken å storme de russiske skyttergravene, men mislyktes med dette. Forsøket kostet blant annet grev Plélo livet), og de trakk seg tilbake til Weichselmünde. En russisk flåte under admiral Thomas Gordon nådde frem den 1. juni, og satte i land flere våpen. Kanonene fra flåten fyrte så løs mot den franske stillingen slik at de overga seg og Weichselmünde (og dermed kontrollen over havnen til Danzig) noen dager senere. Barailh vendte tilbake til København, men ikke før to av skipene i flåten hans hadde kapret den russiske fregatten «Mittau». Dette skipet ble senere byttet mot franske fanger.

Danzig kapitulerte uten vilkår den 30. juni etter å ha holdt ut i 135 dager, noe som kostet russerne 8 000 mann.^[1] Danzig ble påført store skader og måtte også betale for reparasjonene til seierherrene.

Forkledd som en bonde, hadde Stanisław klart å rømme to dager før byen overga seg. Han dukket opp i Königsberg, hvor han sendte ut et manifest til parisanene sine som gjorde at det ble dannet et forbund på hans vegne. Det ble også sendt et polske sendebud til Paris for å be Frankrike å invadere Sachsen med minst 40 000 mann. I Ukraina håpet greve Nicholas Potocki på å støtte Stanisław med å sende om lag 50 000 geriljasoldater som opererte på landsbygden rundt Danzig. Disse ble derimot etter hvert spredt av russerne og Frankrike avslo å sende ytterligere hjelp. Stanisław avsto formelt fra kravet til tronen den 26. januar 1736.

Etter overgivelsen ble russiske styrker sendt lenger vest for å støtte Østerrike i forsvaret av riket mot de franske inntogene i Rhindalen. De russiske styrkene nådde Rhinen for første gang i historien og var med på å begrense de franske militære handlingene på denne krigsskueplassen.

• The Cambridge Modern History
• Contemporary memoirs of Russland, from the year of 1727-1744
• Geschichte der Befestigungen und Belagerungen Danzigs, Carl Friccius (History of the Defenses and Sieges of Danzig)
• Die Belagerung der Stadt Danzig in 1734, K. Hoburg (The Omleiringa av Danzig in 1734)

• KMLA, History of Danzig: Danzig, 1660-1793